Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Tusenvis blir trakassert på jobben. I flertallet av tilfellene ser det ut til å være sjefen som trakasserer. Dette kan du lese om i boka «Tøft å tåle» av historiker Ingar Kaldal.

Les anmeldelse av boka

I neste nummer av LO-Aktuelt (nr. 9) kan du også lese et intervju med forfatteren.

Trakassering på arbeidsplassen skal ikke finne sted. Dette omtales i flere paragrafer i arbeidsmiljøloven (§ 2-3, § 4-3, § 13-1). Når det skjer, enten det er sjef eller ansatt som trakasserer, kan den trakasserte gå tjenestevei via verneombud eller tillitsvalgt. Sakene løses som regel på ett eller annet vis, enten ved at trakasseringen opphører, ved omplasseringer eller i verste fall at den trakasserte slutter.

Vi burde kanskje kunne forvente at kolleger støtter den trakasserte, men Kaldal mener at det ikke alltid er sånn. Dessverre. Grunnene kan være mange. Solidaritet er ikke den sterkeste valutaen i våre egosentriske tider.

Det er ifølge Kaldal derfor ikke gitt at miljøet på en arbeidsplass er sånn at det er lett å få støtte for å ytre seg kritisk til en sjef – samme hvor mye du har rett i det du tar opp. Får du ikke støtte hos kolleger, blir du stående helt aleine. Ofte både sosialt og faglig.

Det kan være mange grunner til at dette skjer hvorav redselen for å miste egne karrieremuligheter ved å støtte kollegaen – ikke sjefen – kanskje er den mest åpenbare. De aller fleste norske arbeidsplasser er ingen søndagsskoler.

I arbeidsmiljøloven framgår det at alle arbeidstakere har plikt til å bidra til et godt arbeidsmiljø. «Arbeidstaker skal sørge for at arbeidsgiver eller verneombud blir underrettet så snart arbeidstaker blir kjent med at det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen.» (§2-3, d)

Men en ting er varsling fra kolleger, noe helt annet er kollegastøtte når trakasseringen har funnet sted. Det forutsetter at det ligger en solidaritetskultur i bånn. Kaldal mener at kollegastøtte kan virke forebyggende. Sjefer som veit at det fins en solidaritetskultur og et sterkt fellesskap på den arbeidsplassen de leder, har en ekstra grunn til ikke å behandle ansatte respektløst.

«Å bli dårlig behandlet av en sjef kan sjølsagt være lettere å leve med om du veit at det blir ærlig og oppriktig fordømt av egne kolleger. Det å bli tråkket på av en sjef, kan av og til være mindre vondt – tross alt – enn å bli sviktet av ellers gode kolleger. Blir en det, kan det å klare å stille på jobb etter en trakassering, bli mye tyngre.»

Kollegastøtten Kaldal her skildrer er en fundamental del av et godt arbeidsmiljø.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Tusenvis blir trakassert på jobben. I flertallet av tilfellene ser det ut til å være sjefen som trakasserer. Dette kan du lese om i boka «Tøft å tåle» av historiker Ingar Kaldal.

Les anmeldelse av boka

I neste nummer av LO-Aktuelt (nr. 9) kan du også lese et intervju med forfatteren.

Trakassering på arbeidsplassen skal ikke finne sted. Dette omtales i flere paragrafer i arbeidsmiljøloven (§ 2-3, § 4-3, § 13-1). Når det skjer, enten det er sjef eller ansatt som trakasserer, kan den trakasserte gå tjenestevei via verneombud eller tillitsvalgt. Sakene løses som regel på ett eller annet vis, enten ved at trakasseringen opphører, ved omplasseringer eller i verste fall at den trakasserte slutter.

Vi burde kanskje kunne forvente at kolleger støtter den trakasserte, men Kaldal mener at det ikke alltid er sånn. Dessverre. Grunnene kan være mange. Solidaritet er ikke den sterkeste valutaen i våre egosentriske tider.

Det er ifølge Kaldal derfor ikke gitt at miljøet på en arbeidsplass er sånn at det er lett å få støtte for å ytre seg kritisk til en sjef – samme hvor mye du har rett i det du tar opp. Får du ikke støtte hos kolleger, blir du stående helt aleine. Ofte både sosialt og faglig.

Det kan være mange grunner til at dette skjer hvorav redselen for å miste egne karrieremuligheter ved å støtte kollegaen – ikke sjefen – kanskje er den mest åpenbare. De aller fleste norske arbeidsplasser er ingen søndagsskoler.

I arbeidsmiljøloven framgår det at alle arbeidstakere har plikt til å bidra til et godt arbeidsmiljø. «Arbeidstaker skal sørge for at arbeidsgiver eller verneombud blir underrettet så snart arbeidstaker blir kjent med at det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen.» (§2-3, d)

Men en ting er varsling fra kolleger, noe helt annet er kollegastøtte når trakasseringen har funnet sted. Det forutsetter at det ligger en solidaritetskultur i bånn. Kaldal mener at kollegastøtte kan virke forebyggende. Sjefer som veit at det fins en solidaritetskultur og et sterkt fellesskap på den arbeidsplassen de leder, har en ekstra grunn til ikke å behandle ansatte respektløst.

«Å bli dårlig behandlet av en sjef kan sjølsagt være lettere å leve med om du veit at det blir ærlig og oppriktig fordømt av egne kolleger. Det å bli tråkket på av en sjef, kan av og til være mindre vondt – tross alt – enn å bli sviktet av ellers gode kolleger. Blir en det, kan det å klare å stille på jobb etter en trakassering, bli mye tyngre.»

Kollegastøtten Kaldal her skildrer er en fundamental del av et godt arbeidsmiljø.