Regjeringens ferske stortingsmelding om eierskap har klare forventninger, men tør ikke forlange mye av selskapene sine. Nå er det på tide med en handlingsplan, konkrete tiltak, pisk og gulrot for å få fart på samfunnsansvaret i statseide selskaper.

Stiller ingen krav

Fredag 20. juni lanserte regjeringen «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap». Vi hadde høye forventninger, etter at statsråd Monica Mæland hadde signalisert at samfunnsansvar ville være et av tre prioriterte områder i meldingen til Stortinget. Kapittelet om samfunnsansvar er kort, men meldingen tydeliggjør regjeringens politikk.

Det er få ideologiske forskjeller mellom de blåblås nye melding og meldingen de rødgrønne presenterte i 2011. Begge meldinger vektlegger statlig eide selskapers ansvar for konsekvensene virksomheten deres har på klima, miljø, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og kampen mot korrupsjon. Begge regjeringer utrykker også klare forventninger til selskapene, og begge regjeringene nøyer seg med nettopp det — å forvente. Her stilles ingen krav, det er ingen ris bak speilet, og det venter heller ingen belønning for de som anstrenger seg for å nå regjeringens mål.

Meldingen presenterer en god oversikt over utviklingen av internasjonale rammeverk for samfunnsansvar. Ved å understreke selskapsstyrenes eksplisitte ansvar for at de ulike rammeverkene innarbeides, og etterleves, gjør regjeringen det klart at samfunnsansvar ikke er pynt. I motsetning til i tidligere meldinger omtaler den heller ikke samfunnsansvar som «frivillig». Dette er to viktige skritt i riktig retning fra den sittende regjeringen.

En moralsk forpliktelse

Begrunnelsen for at selskapene skal utvise samfunnsansvar er todelt. For det første viser regjeringen til at det er økonomisk lønnsomt, og for det andre at det hviler en moralsk forpliktelse på norske statseide selskap for å holde visse etiske standarder. Spørsmålet er om regjeringens forventninger er nok til å få norske selskap til å holde seg på matta når nye markeder og fortjeneste lokker?

Vi har en rekke eksempler på det motsatte. Aker Holding leverte nylig utstyr til rundt 300 millioner kroner til prøveboring i Vest-Sahara, på tross av Utenriksdepartementets fraråding om norsk næringsvirksomhet i det okkuperte landet. I Yara ble den tidligere konsernsjefen og to direktører, alle norske, pågrepet og siktet for grov korrupsjon. Den norske staten er eier i de fleste selskapene som har vært innklaget for OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv i Norge og Sverige — Aker, Nordea, Cermaq, Statoil, Statkraft og NBIM.

Staten – en sinke

Norge har vært rause bidragsytere og politiske støttespillere for internasjonale prosesser for å fremme hensynet til miljø og menneskerettigheter. FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter søker å forene kravet om et effektivt og forpliktende regelverk for samfunnsansvar og motstanden mot lovgivning på området. Formålet er å identifisere og forebygge risiko for brudd på menneskerettighetene. Utviklingen av prinsippene har skjedd parallelt med revisjonen av OECDs retningslinjer for flernasjonale selskap, og de supplerer hverandre.

Da arbeidet med disse instrumentene ble avsluttet i 2011 var den klare meldingen at nå er det opp til hvert enkelt medlemsland å følge opp med en nasjonal handlingsplan. I januar 2012 leverte representanter for norsk næringsliv, LO, NHO og sivilsamfunnsorganisasjonene en felles oppfordring til myndighetene om å få fortgang i dette arbeidet. Mer enn to år senere venter vi fortsatt på handlingsplanen, mens flere land med adskillig mindre prestisje på feltet er ferdige for lenge siden.

Stortingsmeldingen er klar i sine forventninger om at statlig eide selskaper kjenner til, og etterlever nasjonale og internasjonale standarder. Men regjeringen må selv vite hva de forventer! Den nye, internasjonale fagfellevurderingen av OECDs norske kontaktpunkt viser at OECDs retningslinjer er godt kjent hos ulike interessenter i Norge, men ikke i eierdepartementene. Konklusjonen bekreftes av Mark Taylor ved Fafo i rapporten «Kartleggings- og avviksanalysen: Statens plikt til å beskytte».

Åpenhet og rapportering

Det er positivt at regjeringen krever at arbeidet med samfunnsansvar er forankret i selskapenes styrer, og at styrene skal avgi årlige rapporter om utvikling på samfunnsansvarsområdet. Men dersom innholdet i rapportene skal ha verdi, må informasjonen være målbar og sammenlignbar. Slik rapporteringsloven ser ut i dag, er det overlatt til selskapene selv å bestemme hvordan og hva de vil rapportere på. Det betyr at det ikke stilles krav om målbare resultat eller resultat som kan brukes til å sammenligninge selskap, eller vise utviklingen i et enkelt selskap over tid. Sammenlignbar, etterprøvbar og relevant rapportering er en forutsetning for god forvaltning og veloverveide avgjørelser på samfunnsansvarsfeltet.

Slike rapporter kan også bidra til en intern konkurranse mot toppen ved å vise til de gode eksemplene. Hvis vi bruker klima som eksempel burde statens selskaper pålegges å måle de totale utslippene og årlig avgi rapporter som i likhet med de økonomiske regnskapene underlegges uavhengig revisjon. På bakgrunn av disse kan staten sette ambisiøse mål for hvert enkelt selskap og rapportere for utslippene fra hele den statlige porteføljen. De som når målene innenfor samfunnsansvar, bør være de første til å nyte godt av det store spekteret av støttetiltak regjeringen disponerer. Tilsvarende bør de verste selskapene stenges ute fra slike. Det er ingen grunn til at kronprinsfamilien skal kaste glans over et norsk selskap som ikke respekterer ILOs kjernekonvensjoner eller som står bak tvangsforflytting av lokalsamfunn.

Et særlig ansvar

Rapportene skal også vurderes. For å kunne vurdere rapportene, stille de riktige spørsmålene til selskapene og sikre riktig kompetanse i selskapsstyrene må regjeringen ha relevant kunnskap i de ulike eierdepartementene.

Norge har et uvanlig stort statlig eierskap. Det pålegger oss et særlig ansvar. Det byr også på unike muligheter til å sikre at selskapene bidrar til en bærekraftig samfunnsutvikling. Det er vanskelig å forstå hvorfor en regjering som begrunner sine «forventinger» om ansvarlig atferd med aksjonærhensyn, ikke tar de nødvendige skrittene videre og pålegger ansvarlighet også for ikke-økonomiske forhold.

Siri Luthen og Gunhild Ørstavik,

Forum for utvikling og miljø