Vi kom i prat. Fellesnevnerne var mange. To kvinner, samme yrke, begge i trettiårene, begge med små barn. Det viste seg at hun var i Norge for å skrive om norske kvinners deltakelse i arbeidslivet.

Jeg sto der og rugget på en sovende baby i barnevogna. Det var kun kort tid igjen av min foreldrepermisjon, og tanken på å være borte fra nurket i åtte sammenhengende timer fem dager i uka ga meg en liten klump i magen. Ennå så liten. Ennå så skjør…

Journalisten ville vite mer om hvordan det er å ha familie og jobb i Norge.

«49 uker foreldrepermisjon», sa jeg. «Med full lønn.»

«14 ukers fedrekvote», fortsatte jeg.

«Garantert barnehageplass.»

«7,5 timers arbeidsdag.»

«Fleksitid.»

«Betalt ammefri.»

Jeg snakket meg varm. Notatblokka til min japanske kollega ble fylt med vakre, japanske skrifttegn. Så var det min tur til å spørre.

«Stort arbeidspress», sa hun. «Lange arbeidsdager. Som oftest hjemme ved midnatt.»

«To uker ferie», fortsatte hun.

«Lange ventelister til barnehagene.»

«Datter på halvannet år.»

Vi tok avskjed. Jeg ønsket henne lykke til med artikkelen og satte kursen hjemover. To blå øyne kikket opp på meg fra barnevogna. Jeg kjente etter i magen og måtte smile. Allerede så stor. Allerede så robust...