Når lønn blir valgkamp
I Norge er det nærmest utenkelig at vi ikke skal tjene mer i år enn i fjor. Det kan ta slutt.
sym@lomedia.no
Lønnskutt og raserte sosiale ordninger er blitt hverdagen for mange europeiske arbeidere. Finanskrisen har rammet arbeidsfolk hardt. Når kriser oppstår er viljen til å bidra stor, selv om konsekvensen er at du svekker din private økonomi. Ofte er alternativet at du blir stående uten jobb, og da er alternativet enkelt.
Men kriser går over. I USA har den typiske familien over flere tiår opplevd at lønna blir mindre verdt. Nye tall fra the Census Bureau om inntekt og fattigdom viser at en «median-familie» i dag har en lavere inntekt enn de ville hatt i 1989. År etter år har amerikanske arbeidere opplevd vanskeligere økonomiske tider. Og verst rammet er en middelklasse som er i ferd med å forvitre.
Det vi over tid har sett i USA kan også være i ferd med å bli realitet i Europa. I januar-utgaven av Prospect trekker man fram at tross økonomisk vekst så følger ikke lønninger og levestandarder med på utviklingen. Det britiske Arbeiderpartiet, Labour, prøver ifølge Prospect å bygge dette som den kommende store politiske saken som skal få partiet tilbake i regjeringskontorene. Det er valg i 2015.
I Norge er det nærmest utenkelig at vi ikke skal tjene litt mer hvert eneste år. Selv om LO har formulert seg forsiktig om en opprettholdelse av kjøpekraft, så har de aller fleste norske familier opplevd en solid og langvarig økonomisk vekst. Dette kombinert med lave priser på importerte produkter har skapt en materiell gullalder i landet.
Den tiden kan være over. Kinesisk arbeidskraft blir stadige dyrere, så flommen av rimelige varer kan snart være historie. Samtidig opplever mange norske arbeidstakere konkurranse fra arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for langt lavere lønninger. Til tross for arbeidet mot sosial dumping gir dette et negativt lønnspress i mange bransjer. Og den borgerlige regjeringen er langt fra like motivert til å bekjempe sosial dumping, som de rødgrønne partiene var.
Politikerne har ingen muligheter til å gi folk lønnsøkninger; selv ikke i staten er det sannsynlig at regjeringen griper inn med lønnstillegg som monner. Skatter og avgifter er derimot ett av de områdene hvor det er mulig å spille en aktiv rolle. Men lavere skatter på for eksempel lønn, gir ikke samfunnet mer penger å rutte med. Det innebærer fort en svekket offentlig sektor, og trolig høyere kostnader for den enkelte som må kjøpe private løsninger når det offentlige ikke lenger kan levere.
Hva er så løsningen? Det åpenbare svaret er økt produktivitet. Vi må bli flinkere og jobbe smartere. Slik skapes det større verdier som vi kan dele overskuddet av. Den dagen vi ikke lenger klarer det kan vi fort oppleve at kommende tariffoppgjør ikke dreier seg om å fordele gevinster, men å fordele kuttene. Kanskje kommer vi dit uansett fordi det økonomiske systemet ikke lenger fungerer?
