Av Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

løpet av de neste 20 årene kan over halvparten av jobbene vi i dag kjenner, være automatisert. Svært mange av yrkene hvor menneskene blir borte, tilhører LO-forbundenes medlemmer. I fagbevegelsen er dette knapt tema i dag. Det er bekymringsfullt. Endringene skjer allerede i raskt tempo. Og de berører ikke bare arbeidsplassene, men også framtida til fagbevegelsen. Roboter lar seg neppe organisere, men stiller heller ikke så mange krav til lønns- og arbeidsvilkår.

Den svenske Stiftelsen för strategisk forskning, har nylig avlevert rapporten «Vartannat jobb automatiseras inom 20 år – utmaningar för Sverige». Her har man blant annet tatt for seg de fleste av dagens yrker og vurdert hvor stor sannsynlighet det er for at de i løpet av denne perioden vil være overtatt av teknologiske løsninger. Det er svært få jobber som ikke blir berørt. Det mer eksotiske arbeidet som fotomodell er yrket som med 98 prosent sannsynlighet vil forsvinne. Men deretter listes det opp en rad med yrker som er svært så velkjente blant LOs forbund. Og her snakker vi om sansynlighetsprosenter fra 97 og nedover til vi treffer den store gruppen innenfor helse- og omsorg på 34,1 prosent.

Teknologiske utfordringer er ikke noe nytt i arbeidslivet. Og i et lengre tidsperspektiv er det liten tvil om at det har vært en nødvendig og positiv utvikling; og avgjørende for dagens velferdssamfunn. Norske arbeidstakere med et høyt kompetansenivå som jobber i virksomheter hvor fortløpende utvikling er en helt naturlig prosess, er bedre rustet til å møte de neste tiårene enn de fleste andre. Men skal vi lykkes må både fagbevegelse, myndigheter og arbeidsgivere ta utfordringen sammen. Den gamle nordiske modellen er et perfekt redskap for framtidas teknologiske utfordringer.

Men dette er også en gedigen politisk utfordring. Hva vil det bety for finansiering av velferdssamfunnet hvis antallet arbeidstakere reduseres dramatisk? Og hvor lenge kan arbeiderbevegelsen holde fast ved at lønnsarbeid er roten til alt godt, når enda flere vil bli stående utenfor arbeidslivet? Må vi finne andre kriterier for å vurdere hva som er verdifullt? Hva skal gi livet mening når jobben forsvinner? Og hvordan kan samfunnet håndtere spenningene mellom de priviligerte i arbeid, og alle oss andre?

Mange vil nok hevde at så langt har teknologien skapt flere jobber enn den har fjernet. Og det kan vise seg at det også vil skje denne gangen. Men du kan jo undre deg over det neste gang du skanner matvarene dine i butikken; leser om førerløse fly og biler mens gressklipperen summer alene ute på plenen og du betaler regninger i nettbanken for deretter å måle ditt eget blodtrykk.