Av Mimi Kvisvik, forbundsleder

Frontfagmodellen innebærer at den økonomiske rammen for lønnsoppgjør følger lønnsutviklingen for konkurranseutsatt industri. Holden III- utvalget bekrefter at det er utdanningsgruppene i offentlig sektor som systematisk blir hengende etter i denne modellen. Hvis frontfagmodellen innebærer at svake grupper, som lavtlønte og kvinner, skal settes opp mot hverandre i fordelingen, mener FO at modellen eventuelt må endres og utfordres.

I 2013 tjente kvinner i gjennomsnitt 15 prosent mindre enn menn, justert for heltid/deltid. For kvinner med inntil fire års høyere utdanning er situasjonen at de i gjennomsnitt bare tjener 79 prosent av det menn på samme utdanningsnivå gjør. Denne forskjellen utgjør mer enn 120 000 kroner i årslønn. I løpet av de siste 10 årene har disse lønnsforskjellene i praksis ikke endret seg. Tallene bedrer seg noe hvis vi ser på ulike aldersgrupper. Yngre kvinner tar litt igjen på menn sammenlignet med situasjonen for eldre kvinner.

Samtidig vet vi at den generelle likestillingspolitikken, velferdspolitikken og fordelingspolitikken har stor betydning for kvinners inntekt sammenlignet med menns. Det er dermed en stor utfordring at vi, med den sittende regjering, opplever angrep på alle disse politikkområdene som rammer kvinner mest. Regjeringens forslag om å gjøre det enklere med midlertidige ansettelser er også dårlig kvinnepolitikk, arbeidslivspolitikk og familiepolitikk. Det er langt flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og det er kvinner i helse- og sosialsektoren som vil tvinges til mer overtids– og søndagsarbeid, samt flere lange vakter, hvis de foreslåtte endringene blir vedtatt. I tillegg har vi fått et nytt pensjonssystem som slår dårligst ut for kvinner.

Det er sammensatte årsaker til de store lønnsforskjellene. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og deltidsarbeid for kvinner påvirker bildet. Dette er store utfordringer, som krever politiske løsninger gjennom strukturelle tiltak som må virke over lengre tid.

Når vi nå bør samle oss om en ny offensiv for likelønn, vil FO at en samlet fagbevegelse skal sloss for en politikk som ikke rammer kvinner, men som faktisk bygger opp under et mål om likestilling og likelønn.

Mitt hovedanliggende nå er å se på hvilke muligheter og begrensninger vi har gjennom tariffoppgjørene som redskap i likelønnskampen. Lønnsoppgjørene reiser både en verdsettings- og fordelingsdiskusjon.

Helse- og sosialarbeidere arbeider for, og med, de mest utsatte og sårbare gruppene i samfunnet. Høy kompetanse er et krav til de som arbeider i dette feltet. At dette arbeidet lønnsmessig skal verdsettes så mye mindre enn menns med tilsvarende utdanningsnivå i tekniske fag, økonomi og administrasjon er intet mindre enn en fallitterklæring.

FO krever at helse- og omsorgssektorens betydning for hele samfunnet må gjenspeiles i den lønnsmessige uttellingen. De som arbeider i denne sektoren utgjør en forskjell og bidrar til at så mange som mulig kan delta i arbeid og samfunn. Da kommer vi ikke utenom den store lønnsforskjellen mellom de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor og deres mannlige motstykke i privat sektor.

Fra 2000 til 2013 har vi hatt en reallønnsvekst på 43 prosent. I samme periode har kjønnsforskjellen i forhold til lønn nesten ikke endret seg. Det gir oss et bilde av hvordan vi faktisk prioriterer i forhandlinger. Selv med denne reallønnsveksten, har vi ikke i særlig grad klart å utjevne lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Vedtak om prioritering av likelønn og ellers gode formuleringer i kravutformingen er med andre ord ikke tilstrekkelig.

Frontfagmodellen innebærer at den økonomiske rammen for lønnsoppgjør følger lønnsutviklingen for konkurranseutsatt industri. Holden III- utvalget bekrefter at det er utdanningsgruppene i offentlig sektor som systematisk blir hengende etter i denne modellen. Hvis frontfagmodellen innebærer at svake grupper, som lavtlønte og kvinner, skal settes opp mot hverandre i fordelingen, må modellen endres og eventuelt utfordres.

Framtidig likelønnsutvikling kan ikke være kvinners ansvar alene. Fagbevegelsen må samle seg om en ny offensiv som gir resultater. Både verdi- og fordelingsmessig blir dette en særdeles viktig kamp. FO mener at et sentralt virkemiddel må være økte rammer for lønnsoppgjørene i offentlig sektor og et forbedret pensjonssystem som ikke rammer kvinner og de unge hardest. Vi håper på bred oppslutning for disse kravene i kommende tariffoppgjør. FO vil også ha brede allianser i forsvaret av velferdsstaten og arbeidsmiljøloven mot de angrep vi nå opplever, samt til krav om nødvendige strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. For eksempel kunne vi ønske oss en satsning rettet mot ungdom for utradisjonelt yrkesvalg. Det er et tiltak som over tid også ville bidra til økt likelønn.