JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Behovet tidligere ansatte i pr- og kommunikasjonsbransjen har for å skjule sine kundelister eller Arbeiderpartiets Martin Kolbergs ønske om at denne hemmeligholdelsen må det snart bli en slutt på, er nå en ting. Spørsmålet er: Trenger vi disse propagandabyråene?

Fenomenet er amerikansk. Ofte skjules det under medietrening. Firmaer og enkeltpersoner skal framstå bedre i mediene. Å selge inn saker eller personer til mediene, eller få utvalgte politikere med på laget – det viktigste bud for de som vil fram her i verden.

Saken har flere problematiske sider. Kommunikasjonsrådgiverne i PR-bransjen er svært ofte enten tidligere journalister eller politikere – de har den samme yrkesmessige bakgrunnen som mange av dem de nå skal prøve å overbevise. De kan knepene og mener som Peer Gynt å vite hvordan de skal komme rundt bøygen.

Noen minner meg om tidligere tillitsvalgte i fagbevegelsen som skifter bordside, blir en del av arbeidsgiversiden og med det største smil i verden påstår at denne overgangen – det andre kaller svik – bare er en fordel. For nå kjenner de jo alle bordsidene, nå har de bred erfaring, nå kan de gjøre en god jobb for begge parter. Sånn er det ikke. Når bukken passer havresekken, forsvinner ikke bare kornet. Men også demokratiet.

Når Martin Kolberg blir spurt om hva han syns om at mange av kommunikasjonsrådgiverne ikke bare kommer fra politikken, men også fra hans eget parti, sier han: Det gjør saken bare enda verre.

Jeg kunne knapt sagt det bedre. For vi er mange som har et søskenbarn på Gjøvik. Eller en kommunikasjonsrådgiver i umiddelbar nærhet. Og kanskje også i familien.

I det gamle Hellas gikk det en gruppe mennesker rundt i Atens gater. De var profesjonelle propagandister. Uansett hva som var riktig og rett, var jobben deres å overbevise andre. Koste hva det koste ville! Sofister ble de kalt. Sokrates, den siste ærlige filosof, ble offer for disse antikkens maktmennesker. Der makt og penger var rett.

PR- og kommunikasjonsrådgiverne har dessverre blitt vår tids sofister. Det er mulig mange av dem sjøl ikke vil det sånn, men faktum er at til timepriser som ville få enhver LO-organisert – også tillitsvalgte – til å skamrødme, selger de råd og ideer til enkeltpersoner og bedrifter i den hensikt å få journalister og politikere til å tro og mene noe helt annet enn de egentlig mener.

Det er ikke alltid sånn, men nesten. For hva skal bedrifter og andre med disse rådgiverne om politikerne er enige med dem? Og journalistene skriver det de ønsker?

Både journalistikk, politikk og annet som tikker og går framover handler om demokrati. Hvor lenge skal vi applaudere propagandister som prøver å lure demokratiet?