Solidaransvar for lønn – effektivt, men lite brukt
Arbeidsgiverne og fagbevegelsen er nå skjønt enige om at solidaransvar for lønn er et godt verktøy mot sosial dumping. Men ordningen er lite kjent.
frifagbevegelse@lomedia.no
Allmenngjøring av tariffavtaler er ett av de viktigste verktøyene for å motvirke lavlønnskonkurranse og lønnsdumping i det norske arbeidsmarkedet. For å gjøre allmenngjøring effektivt ble solidaransvar for lønn innført i 2010. Solidaransvaret skal sikre at alle arbeidstakere i en kontraktkjede får utbetalt lønn i tråd med gjeldende allmenngjøringsforskrift. Bedrifter som setter ut arbeid innenfor allmenngjorte områder, kan bli ansvarlig for å utbetale lønn, overtidstillegg og feriepenger til arbeidstakere hos underleverandørene. Det betyr at arbeidstakere som ikke får utbetalt lønn, eller får lavere lønn enn det allmenngjøringsforskriften fastsetter, kan rette lønnskravet direkte mot sin arbeidsgivers oppdragsgiver - eller mot hvilken som helst av virksomhetene lenger opp i kontraktskjeden. Saksgangen er langt enklere enn i ordinære lønnskravsaker, og solidaransvarlig er pliktig å utbetale lønnen innen tre uker etter at kravet er mottatt.
I tillegg til å sikre riktig lønnsutbetaling var formålet å gi oppdragsgivere sterkere motivasjon til å velge seriøse underleverandører. Innføringen av solidaransvar var imidlertid sterkt omstridt. Mens fagbevegelsen gikk i bresjen for å få ordningen på plass, var arbeidsgiversiden sterkt imot. De var bekymret for at solidaransvar ville påføre bedriftene store økonomiske og administrative byrder, og mente at den positive effekten ville være begrenset.
Bedriftene positive
Hvordan har så ordningen med solidaransvar virket? På oppdrag fra LO/Fellesforbundet har Fafo undersøkt bedriftenes og fagforeningenes erfaringer så langt. Datamaterialet peker klart i én retning: Solidaransvar har vært et langt mindre kontroversielt tiltak etter at det ble innført, enn i forkant. Ikke uventet er arbeidstakersiden fortsatt svært positiv. Mer overraskende er det at flertallet av bedriftene også er det. Et stort flertall – nær syv av ti bedriftsledere i bygg – svarte at ordningen bør videreføres. Hele to tredjedeler mente at solidaransvar bidrar til å motvirke useriøsitet i byggenæringen.
Blant tillitsvalgte og fagforeninger som har brukt solidaransvar, er erfaringene gode. Kravene går raskere å drive inn, og mange mener at ordningen har hatt en preventiv og disiplinerende effekt. Frykten for lønnskrav fra ansatte hos useriøse underleverandører, samt tap av omdømme, har bidratt til at entreprenører har skjerpet innkjøpsrutinene og sørget for bedre oversikt over kontraktkjedene. Videre er det en del saker som løses før det blir nødvendig å påberope solidaransvar, fordi hovedentreprenøren tar direkte kontakt med underleverandøren når de blir klar over at et krav kan komme.
Mangler kunnskap
En mulig forklaring på at det har vært lite debatt om ordningen etter at den ble innført, er at det den har blitt lite brukt. I spørreundersøkelsen som gikk til Fellesforbundets avdelinger, var det kun seks avdelinger som sa de hadde brukt solidaransvar i lønnskravsaker. Alle disse sakene var knyttet til byggebransjen. Selv disse avdelingene hadde kun hatt en håndfull saker, med ett unntak. Oslo Bygningsarbeiderforening, som har en høy andel utenlandske medlemmer, samt ansatte som var pådrivere for ordningen, hadde hatt mer enn 20 saker.
En årsak til at solidaransvar så langt er lite brukt i lønnskravsaker, kan rett og slett være at kravene ikke har oppstått innenfor allmengjorte områder eller i kontraktkjeder. Vår undersøkelse tyder imidlertid på at dette ikke er hele forklaringen. Mange av Fellesforbundets avdelinger rapporterte at de har for liten kunnskap om når det er aktuelt å bruke solidaransvar og om hvordan de skal gå frem. Mer informasjon og opplæring er dermed viktig. Kjennskapen til ordningen er dessuten urovekkende lav utenfor fagbevegelsen. Myndighetene har i liten grad lyktes med å informere godt nok i andre miljøer. I vår studie kom det for eksempel fram at ulike rettshjelptiltak, som har en stor andel lønnskravsaker for uorganiserte utenlandske arbeidstakere, knapt kjente til ordningen med solidaransvar.
Byggherren går fri
Selv om fagforeningene er begeistret for solidaransvar, framhever de at det er visse begrensninger ved ordningen som gjør at den ikke er mer brukt. Dette dreier seg for det første om at solidaransvar ikke kan rettes mot byggherren. Der kjeden bare består av byggherren og arbeidsgiveren, kan solidaransvar ikke brukes. Også arbeidsgiverne vi intervjuet i forbindelse med dette prosjektet, mente at solidaransvaret også bør omfatte byggherren. Økokrim viser i sin trusselvurdering at det er vanskelig for myndighetene å kontrollere en del av de useriøse aktørene fordi de er mobile. Dersom ansvaret utvides til byggherren, får man forsterket kontrollen i bestillerleddet, og da blant aktører som ikke er mobile.
For det andre er det en del lønnskrav som må inndrives på vanlig måte, fordi solidaransvar må påberopes senest innen tre måneder etter lønningsdato. Erfaringen viser at dette i enkelte tilfeller kan være for kort frist. En utvidelse av fristen kan gjøre at flere saker kan fremmes mot arbeidsgiverens oppdragsgivere. Enkelte aktører på arbeidstakersiden ønsker en frist på ett år, mens arbeidsgiversiden er negativ til å utvide fristen. Utvidelse av fristen vil kunne gjøre det vanskeligere for oppdragsgiverne å få dekket sine økonomiske utlegg hos underleverandøren eller i et eventuelt konkursbo. Samtidig er det ikke gitt at et slikt argument skal være avgjørende. Spørsmålet er hvem som er nærmest til å bære tapet – oppdragsgiverne eller arbeidstakerne. Disse lønnskravene kommer oftest fra utenlandske arbeidstakere med begrenset kjennskap til norske reguleringer, og som gjerne er mer tålmodige enn norske arbeidstakere når det kommer til å vente på lønn.
Trenger aktive tillitsvalgte
Den gode nyheten er at ordningen med solidaransvar har vist seg å være langt mindre omstridt i praksis enn i teorien. Den dårlige nyheten er at de fleste fagforeninger og bedrifter fortsatt har et relativt teoretisk forhold til ordningen, og lite praktisk erfaring. Hva skal så til for å sikre at dette i utgangspunktet solide verktøyet blir mer brukt? For det første bør myndighetene vurdere å forlenge tidsfristen for krav, for eksempel til 6 måneder. For det andre er det vanskelig å se gode grunner til at ikke også større byggherrer skal inkluderes i ordningen. Sist, men ikke minst, må fagforeningene og tillitsvalgte bli mer aktive, søke kunnskap om ordningen og bruke den der det er relevant – samtidig som sentrale ledd må sørge for at informasjon og støtte er tilgjengelig.
(Kronikken sto på trykk i LO-Aktuelt nr 9/2014)