De blåblå endringene i arbeidsmiljøloven (fra 1. juli 2015) svekker ansettelsesvernet gjennom å gi økte muligheter for innleie og midlertidige stillinger. De svekker også fagorganisasjonenes mulighet til å begrense krav om lange arbeidsvakter – såkalte nordsjøvakter. Endringene har skapt nye markeder for bemanningsbransjen. Bransjen er preget av svak fagorganisering, samt at flere ledd mellom oppdragsgiver og arbeider legger til rette for alt fra dårligere arbeidsbetingelser til sosial dumping.

Regjeringen forhandler nå om en internasjonal avtale om avregulering av tjenester — TISA-avtalen. Den skal sikre at når et land først har sluppet markedet fri på en tjenestesektor, så skal ikke markedet og konkurransen innskrenkes på nytt. Dersom TISA blir vedtatt og Norge slutter seg til, kan vi få problemer med å gjennomføre fagbevegelsens krav om å reversere de blåblå endringene av arbeidsmiljøloven.

TISA og tannpastatuben

For 10 år siden samlet vi brede allianser for å endre Høyre-statsråd Kristin Clemets privatskolelov, som ga frislipp for kommersielle skoler, og mot den brutaliseringen som Bondevik-regjeringen hadde lagt opp til ved endringer i arbeidsmiljøloven.

Gjennom valg vant vi fram. I 2005 og 2006 endret den rødgrønne regjeringen disse lovene. Det er ikke sikkert vi får det til én gang til. Det var før TISA — tjenesteavtalen som nå forhandles i hemmelighet.

Siv Jensen fortalte til sitt landsmøte i FrP i 2013 at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Hun har lovet å endre det norske samfunn. Høyres Linda Helleland uttalte i forbindelse med utsalg av flytoget, at «vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake».

TISA kan brukes til det. Bemanningsbransjen er ikke unntatt i det tilbudet regjeringen har lagt fram. Dermed kan vårt arbeidsliv bli bundet til den blåblå masten.

Enveiskjøring mot høyre

Det dramatisk nye i TISA er de såkalte skralle- og frys-klausulene, som virker sammen. En skralle er en pipenøkkel som er laget slik at den kan vri en mutter i én retning, men når en trekker den tilbake, da glipper den. Frys-klausulen betyr at politikken bindes til regler som gjaldt ved inngåelsen av TISA. Skralle-klausulen betyr at land alltid kan øke markedsrettingen, men ikke gå i retning av mindre marked og mindre konkurranse. Det er grunnleggende udemokratisk.

Glemt er tapt

En annen nyskapning i TISA er det som kalles «negativ listing». I andre avtaler skriver regjeringer opp hvilke sektorer de tilbyr å legge under regelverket for avregulering. Det kalles «positiv listing». Tjenester som ikke er nevnt, kan vi regulere fritt, prøve og angre innafor det regelverket Norge har forpliktet seg til.

I TISA er det omvendt. Der lister regjeringer opp hvilke lover og regler innafor hver sektor de vil beholde for å kunne regulere det nasjonale markedet. Alt annet slippes løs. Det som er glemt, er tapt. Alt som ikke er unntatt, vil automatisk falle inn under TISA-avtalen, og dermed blir underlagt internasjonal markedskonkurranse og fri etableringsrett for investorer.

Flere kommuner har etablert egne «vikarpooler», fordi de har erfart at det er billigere enn å leie vikarer gjennom bemanningsselskaper og fordi de får bedre kontroll og mindre risiko med vikartjenestene. TISA kan imidlertid sette en stopper for dette. Med TISA kan det bli ulovlig å opprette en kommunal vikarpool med enerett til å levere vikartjenester innen de kommunale helsetjenestene. Dette vil nemlig svekke markedsadgangen til de kommersielle bemanningsbyråene.

Internasjonalt bemanningsfrislipp

Gjennom Utstasjoneringsdirektivet, Tjenestedirektivet og Vikarbyrådirektivet, og gjennom EU-domstolenes dommer mot kollektive arbeidsrettigheter, har Norge langt på vei tilpasset vårt regelverk til en fri bevegelse av arbeidskraft. Det har ikke vært en ønsket utvikling, sett fra norske arbeidstakerorganisasjoners side, fordi det svekker medbestemmelsen og gjør motpartene usynlige for hverandre. Oppdragsgiver kjenner ikke ansatte hos underleverandører, ansatte kjenner ikke arbeidsgiver og eier.

Å snu den utviklingen står på den politiske dagsorden, ettersom brutalisering, lønnsforskjeller og mafiatilstander øker innen arbeidslivet også i Norge.

I Norge har vi ingen begrensninger på om et bemanningsselskap kan etablere seg eller tilby sine tjenester. Det er mange bemanningsselskap i Norge som har hovedkontor og datterselskap utenfor Norge: Adecco og Manpower, ISS og Orange Helse, for å nevne noen. Med strengere regulering av innleie i arbeidsmiljøloven vil disse konsern kunne hevde at det skjer en innskrenking av deres marked, i strid med TISA.

Den blåblå regjeringens tilbud til de 49 TISA-landene er å slippe markedet inn i alle våre tjenestesektorer, unntatt der regjeringen har gjort spesifikke unntak. Bemanningsbransjen er ikke blant dem. Regjeringen ønsker åpenbart at TISA skal hindre at en ny regjering i 2017 skal kunne skjerpe arbeidsmiljølovens regler mot innleie og midlertidighet.

Rett og plikt til å endre politikk

Et organisert arbeidsliv er en av grunnpilarene i den norske velferdsmodellen. Det er arbeidsmiljøloven og tariffavtaler — med rett til medbestemmelse, tillitsvalgte og streik — som begrenser fullt frislipp av bemanningsbransjen i Norge. Våkne tillitsvalgte, engasjerte journalister, Arbeidstilsynet og det offentliges ansvar innen offentlige anskaffelser har vært virkemidler og aktører som har tatt ansvar mot sosial dumping og arbeidskriminalitet. Likevel er det vanskelig å motvirke misbruk av midlertidige jobber, for lange arbeidsøkter og dårligere lønns- og arbeidsvilkår.

Dersom Norge tilslutter seg TISA, og et nytt politisk flertall i 2017 vil begrense midlertidighet, utleie og nordsjøvakter, vil bemanningsbransjen kunne få rett i at Norge da innskrenker deres markeder og konkurransen. Bemanningsbransjen vil kunne kreve store erstatningssummer fra Norge. TISA gjør det derfor nærmest umulig, eller veldig dyrt, å etablere et anstendig arbeidsliv på nytt.

Trakk seg fra avtalen

I motsetning til hemmelighold og avpolitisering i Norge, ble alle ministrene i Uruguays regjering bedt om å utrede hvilke konsekvenser avtalen kunne få for offentlige tjenester, matproduksjon og arbeiderrettigheter. Etter denne øvelsen trakk Uruguay seg nylig ut av TISA-forhandlingene. En av grunnene var nettopp at arbeidsministeren fant at det kunne bli vanskelig å regulere arbeidsmarkedet i tråd med forpliktelser i ILO-konvensjonene om arbeidsrettigheter. Også Paraguay har trukket seg fra avtalen.

Det er god grunn for å engasjere seg for at Norge skal bevare vår politiske frihet til å regulere arbeidslivet, og trekke oss ut av TISA-forhandlingene.

Helene Bank,

spesialrådgiver i For velferdsstaten