Jonas Bals, rådgiver i LO

Kjell hadde forberedende prøve i filosofi og fagbrev som tømrer, som han pleide å si. Da han begynte å jobbe i Fellesforbundet i Oslo på 1990-tallet, ble han raskt beryktet for sin innsikt i byggebransjens lyssky sider. Sammen med Tor Mostue, som Kjell kjente godt fra tida i SUF og AKP, la han mye av fundamentet for den ledende rollen Fellesforbundet kom til å innta i kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Kjell hadde en helt unik evne til å lytte, og til å forstå og veilede folk som sto på bar bakke

Det var på 1990-tallet jeg selv møtte Kjell for første gang. I Fellesforbundets ungdomsutvalg hadde vi invitert ham på «Faglig kampsport», kveldsmøter for unge jern- og metallarbeidere, murere, rørleggere, malere, tømrere og betongarbeidere. Vi ville diskutere om fagforeningene våre hadde en organiserende strategi overfor utenlandske kollegaer, eller om de oppførte seg som «politi» ute på byens byggeplasser. Mistenksomme og mistroiske som mange av oss var, forventet vi ikke veldig gode svar – men det fikk vi. Kjell tok både oss og problemstillingene vi ville diskutere på ytterste alvor, og ga oss motstand der vi var for lettvinte. Han snakka om fagforeningsarbeid blant finner, svensker og dansker, og ga oss et første innblikk i de hardbarka kriminelle delene av bransjen. Vi forlot møtet litt klokere, og for flere av oss ble Kjell en uunnværlig diskusjonspartner i åra som fulgte.

Kjell ble etter hvert en sentral strateg, i det som ble en skjebnetid for den europeiske og norske arbeiderbevegelsen. I håndboka om sosial dumping som han skrev for tillitsvalgte i 2011, beskrev han EU-utvidelsen østover som «ei dyptgripende endring i den europeiske kapitalistiske økonomien». Noen steder førte denne endringen til at bånnen falt helt ut av arbeidslivet, og at arbeidere ble konkurrenter framfor kamerater. At det ikke gikk sånn i Norge, kan vi blant annet takke Kjell for.

I årene forut for østutvidelsen introduserte han ideen om allmenngjøring av tariffavtaler på flere fagforeningsmøter. Den gang var det et ukjent virkemiddel; i dag beskrives det som det viktigste enkelttiltaket vi har hatt mot sosial dumping i Norge. I samarbeid med lokale fagforeningsledere og klubbtillitsvalgte ble det hamret ut en linje, som sa at allmenngjøring var nødvendig, men ikke tilstrekkelig: det måtte også drives organiseringsarbeid blant de utenlandske arbeiderne.

I alt dette spilte Kjell en viktig rolle. Han var også avgjørende for at vi fikk med oss gode krefter på arbeidsgiversida, der motstanden mot allmenngjøring var sterk. Mange av dem hjalp også til med å framskaffe dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping, noe som var en forutsetning for å få på plass et vedtak. Siden skulle Kjell bistå flere forbund med å dokumentere behovet for allmenngjøringsvedtak.

De som var så heldige å få jobbe med Kjell som tømrer, har fortalt at han var av den svært grundige sorten. Sansen for detaljer, og håndverker-etikken om å utføre et skikkelig stykke arbeid, tok han med seg til alt annet han drev med, enten det var å forstå finjussen i kronglete EU-direktiver, å finne frigjøringspotensialet i Jean-Paul Sartres og Simone de Beaviours filosofi, eller å beregne lønnskrav for bygningsarbeidere fra Øst- og Sentral-Europa.

Som ingen andre evnet Kjell å forene praktiske erfaringer fra byggeplassene med jussens abstrakte språk. Jeg opplevde en gang å sitte på møte med ham i Brussel, i selskap med de skarpeste arbeidsrettsjuristene europeisk fagbevegelse hadde å oppdrive, i en diskusjon om utkast til nytt utstasjoneringsdirektiv. Når Kjell leste sånne tekster, oversatte han det raskt til byggeplass-virkelighetens språk: hvordan vil dette slå ut for Rimantas, Jurij og Piotr? Slik fikk han øye på mye som gikk tapt for de andre rundt bordet. Denne evnen fikk etter hvert mange gleden av, fra det latviske bygningsarbeiderforbundet til den europeiske tre- og bygningsarbeiderføderasjonen.

I samarbeid med Roy Pedersen, daværende leder av Oslo Bygningsarbeiderforening, utformet Kjell også et forslag til en lov om solidaransvar for lønn, som ble innført av den rødgrønne regjeringen i 2009. Lovforarbeidet var i stor grad utført av Kjell, som hadde besøkt fagforeningskamerater i land med tilsvarende lovverk. Begrunnelsen for en slik lov, som styrket underbetalte arbeideres rett til å få lønna de hadde krav på, lå i bunkevis på kontoret han og jeg delte i Oslo Bygningsarbeiderforening, i form av ubetalte lønnskrav og konkursbegjæringer.

Mange av arbeiderne Kjell jobba for, kom fra land der fagbevegelsen i flere tiår hadde vært en forlenga arm av diktaturet. Han fikk dem til å føle seg trygge på at de tok et informert valg dersom de valgte å kjempe, og at de hadde en pålitelig organisasjon i ryggen. Kjell kunne nemlig ikke bare prate med politikere, jurister og andre beslutningstakere; han hadde en helt unik evne til å lytte, og til å forstå og veilede folk som sto på bar bakke.

Fagbevegelsen har spilt en avgjørende rolle i håndteringen av noen av de mest krevende samfunnsendringene Norge har vært gjennom, fra økonomisk krise og arbeidsløshet, til krig og motstandsarbeid. Likevel dukker fagforeningsfolk nesten aldri opp når historien skrives om de «nasjonale strategene», påpeker historiker Finn Olstad i boka «Det farlige demokratiet».

Selv vil jeg først og fremst savne Kjell som venn; jeg vil savne samtalene om Sartre, om streik, og om spagettiwestern. Men den norske og europeiske arbeiderbevegelsen har også mistet en av sine viktigste strateger de siste tiårene. Derfor er Kjells bortgang også et tap for alle som ønsker et solidarisk samfunn med små forskjeller. Mange arbeidsfolk ville rett og slett hatt det dårligere uten hans innsats – både for dem personlig, og for det samfunnsbyggverket han bidro til å vedlikeholde og forbedre.

Denne teksten ble første gang publisert i Dagsavisen