Leif Martin Kirknes

leif.kirknes@lomedia.no

– Vi snakker om at sikkerheten offshore har vært så god gjennom alle år. Det er ikke helt sant, sier forbundssekretær i EL og IT Kai Christoffersen på forbundets HMS-konferanse (helse-miljø-sikkerhet). I mars neste år er det 40 år siden Alexander Kielland-ulykken.

Det var 27. mars 1980 at oljeplattformen, som ble brukt som boligplattform, mistet et støttebein og etter hvert ble liggende opp-ned i Nordsjøen. 123 av 202 om bord omkom. Blant de omkomne var det 21 NEKF-medlemmer. Ulykken er den verste ulykken i Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbunds 80-årige historie (1918-99). NEKF er forløper til dagens EL og IT Forbund.

Siden ulykken er det skrevet flere bøker om hendelsen. To har blitt lansert i år, hvorav en roman og en dokumentarbok. Dokumentarboken er basert på Stavanger Aftenblads informasjon om ulykken, blant annet med helt nye vitneforklaringer.

Paradigmeskifte

Om det var konstruksjonsfeil som forårsaket tretthetsbruddet som gjorde at støttebeinet falt av eller om trøtthetsbruddet var forsårsaket av feilbruk av en plattform som var ment for å produsere olje, men som ble ombygd til bokvarter og heller ikke ellers brukt helt i samsvar med operasjonsmanualen, diskuteres fortsatt.

– Det er jo mange forskjellige teorier om det ene og det andre hvor man forsøker å finne ut hva som gikk feil. Det er mange år siden. Jeg gikk siste året på ungdomsskolen. Faren til en kamerat omkom i ulykken, forteller Christoffersen.

Men at Kielland-ulykken har påvirket HMS-arbeidet offshore er han i alle fall klar på.

– Jeg vil si det var en tid før og en tid etter Kielland-ulykken når det gjelder HMS. Jeg vil påstå man ikke tenkte på HMS før etter ulykken. Det var ikke fokus, det var ingen styrende dokumenter. Det var etter ulykken at sikkerheten tok seg opp og selskapene selv begynte å tenke på HMS, sier Christoffersen, og peker på at det også forekom andre ulykker, som Bravo-utblåsningen.

En annen tid

Han minner om hvilken kamp som måtte til for å få overlevelsesdrakter på seg i helikoptrene.

– Det var fagbevegelsen og arbeiderne selv som måtte slåss for å få overlevelsesdrakt når en skulle ut og fly helikopter. Disse arbeidsklærne mente arbeidsgiverne det var dyrt og vanskelig å administrere, sier han.

– Man satt langt ut i 70-tallet i vanlige klær og røyket i helikoptrene. Det er derfor det ofte står «no fumar» på dekk, for det var mange spanjoler på Ekofisk på den tiden.

Samtidig peker han på at det var en kultur for at livet offshore skulle være tøft, og ser også at fagforeningene på den tiden var litt for opptatt av hvem som skulle organisere hvilke arbeidere og ikke så mye HMS.

– Jeg husker da jeg kom ut på slutten av 80-tallet, og du snakket med folk som jobbet med boring. Det var nesten sånn at du var ikke ordentlig oljearbeider før du hadde mistet en finger eller to. Det var en helt annen kultur. Men så tok operatørselskapet heldigvis tak i det og brukte ganske lang tid på å snu den kulturen. Det samme gjelder 27. mars 1980, da startet egentlig selskapene med å tenke HMS, med så stor ulykke med så store konsekvenser. Oljeselskapene startet samarbeid med fagforeningene og ting begynte å skje.

Fortsatt bekymringer

Det til tross, alt er fortsatt ikke optimalt, mener han. Når det er store prosjekter på plattformer i dag er det underleverandørene som tar belastningene med å bo på slike boligplattformer som blir flyttet frem og tilbake i dårlig vær. Da blir du sittende igjen der et døgn eller to til du kan kobles på igjen, påpeker Christoffersen.

– Det er alltid underleverandørene som får slike ekstrabelastninger. Det ser man også på når det var ulykke i helikopter der folk ble transportert til land fordi det ikke var sengeplasser ute, det er ikke uten grunn at det bare var underleverandører som omkom der. De fast ansatte i operatørselskapet har sine lugarer og senger og hadde ikke akseptert å ha et arbeidsliv på den måten underleverandører må finne seg i, sier han.

Christoffersen er også litt bekymret over hvordan oljeprisfallet for noen år siden har påvirket HMS-arbeidet.

– Vi vet at det er et stort etterslep på vedlikeholdsarbeid. Da blir folk litt utrygge, sier Christoffersen, som tror og håper selskapene har kontroll.

– Men det dukker opp historier som gjør at folk reflekterer litt. Vi får noen tilbakemeldinger om folk som føler seg mer utrygge i dag enn for ti år siden. Det er noe vi må jobbe med, sier han.

Underrapportering

På HMS-konferansen ellers uttrykte Christoffersen bekymring for underrapportering av strømskader.

– Strømskader er jo ganske ofte sånn at en vet en har brutt noen sikkerhetsregler i bedriftens interne regler og håndtert arbeidssituasjonen litt dårlig og på feil måte, og da er det også sånn at hvis ingen ser det så kanskje en går videre og tenker at det gikk jo bra denne gangen også. Men man bør rapportere for å lære av egne og andres feil, og dessuten kan det være vanskelig å vite noe om senskader, sier han.

Senskader kan gå ut på økende hodepine, konstant dobbeltsyn, koordinasjonsproblemer, konsentrasjonsproblemer. durende varierende lyd i hodet, redusert hørsel og store søvnvansker blant annet. Du kan også glemme forsikring og erstatning hvis det ikke finnes noen dokumentasjon på forløpet, påpeker han.

«Syvstingeren»

Ellers er det kuttskader som er vanligst, dernest forstuingsskader, klemskader og lignende. Elektrikere troner høyt på listen over skader i yrker.

– Jeg husker vi hadde en avmantlingskniv på Ekofisk som gjerne ble kalt for syvstingeren, for det var syv sting som måtte til ved kutt. Ledelsens svar var å forby bruk av denne kniven, og da måtte vi bruke dårligere verktøy for å fjerne ytterkappa av kabelen. Det ble skader av det også. Så det måtte heller kurs til, minnes Christoffersen.

Andre temaer som ble tatt opp på EL og ITs HMS-konferanse var blant annet overvåkning, verneombudets rolle, fremtidens arbeidsliv (via roboter som tar tunge løft), samt at konferansen fikk besøk av Lars Mamen, leder for Fair Play Bygg Oslo.