Av Fridtjov Løvmo 

Når en skal si noen ord om Alf Johansen er det vanskelig å begrense seg – det gjelder oppgaver han har gjennomført eller fått gjennomført, hans egenskaper som leder, som kollega og ikke minst som menneske og medmenneske. Han ble født i Drammen og vokste opp der. Etter examen artium tok han eksamen på elektrolinjen på Oslo tekniske skole for så å gjennomføre elektrostudier og eksamen i 1954 ved Durham University, England. Han ble ansatt ved Elsikkerhetsavdelingen ved NVE i 1954, hvor han ble leder i 1971. Etter noen få år uttalte en garvet elektroingeniør at Johansen var en av de tre store personligheter innen elsikkerhetsarbeidet her i landet. Det har ikke skjedd noe senere som har endret dette faktum. Han ble da tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats i offentlig virksomhet.

Han skapte et godt miljø og vi som arbeidet der sammen med ham trivdes i miljøet. Han brakte elsikkerhetsarbeidet fram i lyset. Det arbeidet han sto i spissen for gjorde at sikkerheten ved elektriske anlegg kom inn som en naturlig del ved prosjektering og drift av anleggene. Elsikkerhet ble også tema ved læreanstaltene, representanter for EFI/NTH har framhevet samarbeidet. Han hadde også et ryddig og godt forhold til arbeidslivets organisasjoner. Formannen i NEKF sa ved hans fratreden at «dine spor er markerte og rimelig rette».

Som nevnt skapte han godt kreativt miljø og han delte alltid æren/rosen med sine underordnede. Han var av natur beskjeden, men ble alltid en sentral person når han var tilstede. Det var ikke hans formelle status, men hans personlighet som gjorde det. Han hadde evnen til å se framover. Han hadde praktisk sans og evne til samarbeid – formelt og uformelt. Han hadde evnen til å snakke med folk, til å lytte og til å komme til konklusjon. Hvis vi skal trekke fram et ord som dekker mye av hans arbeidsstil så er det ordet «handling», Det kan her være naturlig å sitere Fridtjof Nansen som sa:

«Det er ikke de meninger en mann har eller de dogmer han tror på som er av betydning for hans medskapninger, men det er hans handlinger. Selv de høyeste drømmer over skyene er av liten verdi, hvis de ikke fører til handling.»

Johansen var en handlingens mann og hans beslutninger ble alltid fulgt opp av en aldri sviktende ansvarsfølelse. Han viste under siste verdenskrig at han måtte være med i det som skjedde. Hans side var det aldri tvil om. Han har også vært med å få skrevet krigshistorie.

Vi som har hatt ham som sjef er veldig glad for også ha hatt han som nær venn, en venn en kunne spørre og søke råd hos – han var alltid beredt til å bistå.

I våre hjerter er minnet om og hans gjerning innmeislet for alltid.