Tekst: Henning Solhaug

nettverk@lomedia.no

Henning Solhaug, tidligere forbundssekretær i EL og IT Forbundet med spesiell interesse for spansk politikk og historie, med vekt på fagbevegelsen og spansk historie i det 20. århundre, intervjuet tidligere i år Luis Zarapuz, økonom og medlem av økonomisk avdeling i Comiciones Obreras (CCOO). Da var det gått mer enn ett år siden venstresiden vant valget,

– Spania fikk en koalisjonsregjering av sosialistpartiet PSOE og venstrealliansen Unidas Podemos januar 2020. Du kommer fra den største faglige sammenslutningen i Spania, CCOO, hvordan er deres erfaringer så langt?

– Jeg mener innsatsen til dagens koalisjonsregjering mellom PSOE og Unidas Podemos , som bare har sittet med makten i 14 månedene, har vært positiv, om enn utilstrekkelig. Pandemien eksploderte knappe to måneder etter innsettelsen, så den har knapt hatt anledning til å fungere under normale omstendigheter. Det er den første koalisjonsregjeringen i nyere spansk historie, den forrige var under den II republikken, og de sliter litt med at de kommer fra to ulike politiske familier som i de siste årene har hatt mange konfrontasjoner. I tillegg er de en mindretallsregjering, som må avtale forhandle flertall for ethvert initiativ og enhver lov med andre grupper i parlamentet.

Les: Spania står ved et veiskille

– Det må også sies at høyre og ekstremhøyre heller ikke har gitt den nye regjeringen mye spillerom. De har fra første øyeblikk hatt som mål å felle regjeringen ved å anklage den for å være illegitim, gå mot Spanias interesser. De har også forsøkt å mobilisere befolkningen, politiet og hæren mot regjeringen. Alt dette har bidratt til å forsterke problemene knyttet til restriksjonene på den personlige friheten, bevegelsesfriheten og all annen aktivitet under pandemiens hardeste periode.

Men til tross for de enorme vanskelighetene har regjeringen overlevet sitt første år. Like før pandemien vedtok regjeringen en viktig økning av minstelønna til 950 euro i måneden, som inntil da hadde vært mye lavere.

– Regjeringen satte også i verk en rekke støttetiltak til grupper som er mest sårbare eller under fattigdomsgrensen, blant annet den såkalte Ingreso Minimo Vital, som er en form for støtte til husstander og personer som ligger på minimumsinntekt. Planen var at opprinnelig at ordningen skulle nå fram til en million husstander, men bare rundt 200 000 har så langt mottatt støtten, på grunn av de store problemene med å få i gang ordningen og kravene som stilles til de som søker denne støtten. Resultatet er at hjelpen ikke har nådd fram til de personene som trenger den mest.

– I tillegg til de ytre fiendene, har regjeringen slitt med store indre motsetninger i en del viktige spørsmål, mellom PSOE og Unidas Podemos, hvor PSOE har gått for økonomisk liberalisme mens UP i realiteten har inntatt klassiske sosialdemokratiske posisjoner. Dette reflekteres i manglende enighet i viktige spørsmål som lovgivning for boligmarkedet, som for øyeblikket er blokkert som følge av at PSOE er negative til å regulere maksimalprisen for utleie.

– Spansk økonomi var så vidt i ferd med å ta seg opp etter den brutale depresjonen som fulgte finanskrisen da Covid-pandemien traff landet for fullt. Hvordan er situasjonen i dag, og hva er fagbevegelsens vei ut av dagens krise?

– Spania er blant landene som har blitt hardest rammet av Covid-pandemien fordi de sektorene som har blitt mest berørt av restriksjoner, som overnatting, turisme, transport, fornøyelser, utgjør større andel av BNP i Spania enn i de mest utviklede landene i EU.

– Vi har stor ledighet i Spania, selv om vi er langt unna ledigheten fra etter finanskrisen, da den nærmet seg 30 prosent. Det viktigste kortsiktige tiltaket unngå økning i arbeidsløsheten har vært programmet kalt ERTE , det har reddet 3.6 millioner arbeidsplasser i sektorer som har vært rammet av krisen. Det store flertallet, 2,8 millioner, er tilbake i jobb, resten, 800 000, mottar fortsatt offentlig støtte så lenge de ikke er tilbake i jobb.

– Vi må åpne for turisme igjen for å få flere tilbake i arbeid, derfor er omfattende og hurtig vaksinering av befolkningen før sommeren er prioritet én. I tillegg må staten styrke offentlige tjenester pandemien har demonstrert behov for bedre helsevesenet, bedre offentlig utdanning og sosiale tjenester som treffer bedre.

– På kort sikt må vi skape nye arbeidsplasser innafor rammene av dagens økonomi, selv om det måtte være i sektorer som ikke er framtidsrettet. På mellomlang og lang sikt må vi ha som mål å endre vårt næringsliv i retning av sektorer som er bedre tilpasset landets og befolkningens behov.

– Den spanske regjeringen må prioritere sektorer som er viktige for nasjonale primærbehov og definere behovet for å utvikle nye virksomheter, og mobilisere offentlige og private ressurser for å løse oppgavene. Offentlig sektor må stimulere til en rettferdig og grønn omstilling av økonomien.

– Det var sterkt motstand fra fagbevegelsens side mot høyresidas arbeidslivsreform i kjølvannet av finanskrisa, blant annet generalstreik og store demonstrasjoner. Koalisjonsregjeringen lovet å endre eller avskaffe dette lovverket. Hvor langt har dette arbeidet kommet?

– Reformene fra 2010 og 2012 gjorde et allerede ulikt styrkeforhold mellom arbeidsgivere og arbeidere ennå skjevere: den gjorde det enklere å si opp ansatte, den oppfant en ny ansettelseskontrakt med frihet til oppsigelse uten vederlag i løpet av det første året, den fjernet retten til å følge oppsagte avtaler inntil nye var inngått. Lovene ga også forrang til bedriftsvise avtaler framfor bransjeavtaler. Det førte til at arbeidsgiverne undertegnet egne bedriftsavtaler for å unnslippe minimumsstandardene i bransjeavtalene og forverret arbeidsforholdene og tendensene til tariffdumping gjennom multiservice-bedrifter.

Reformen la også til rette for at bedrifter i krise kunne løse problemene ved å si opp arbeiderne, fordi det var billigst, eller suspendere tariffbestemmelser og forhandle fram en dårligere bedriftsavtale. Det førte til at arbeiderne måtte ta kostnadene ved innstrammingene.

– Arbeidet med å endre reformen går framover, men det er store vanskeligheter. Arbeidsgiverne ønsker ikke å forandre lovgivningen, siden dagens lovgivning er i deres favør, og innafor koalisjonsregjeringen er de mest liberalistiske heller ikke særlig opptatt av å forandre dagens lovverk for å unngå å konfrontere EU-myndighetene i Brüssel. Så langt har endringene i arbeidsmarkedet i løpet av regjeringens 14 måneder skjedd gjennom trepartssamarbeid mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen. Det gir de mest solide avtalene, men samtidig er det vanskelig å oppnå framskritt når én av partene, i dette tilfellet arbeidsgiverne, ikke er interessert i å trekke tilbake arbeidslivsreformen.

– Fagbevegelsen ønsker å gjenopprette en bedre balanse mellom bedrift og arbeidere, reetablere bransjeavtalenes forrang, forlenge oppsagte avtaler til nye foreligger og oppmuntre til kriseløsninger internt i bedriftene som ikke innebærer oppsigelser, men justering av lønn, fordeling av overskudd eller løsninger som ligger nær dagens ERTEs.

– Fagbevegelsen prioriterer også en fortsatt økning av minstelønna for å bedre forholdene til de mest utsatte arbeiderne og styrke de kollektive forhandlingene. Vi vil presse bedriftene til å konkurrere på andre måter enn lønnsnedgang og reduksjon av kostnader knyttet til arbeidskrafta. Bedriftene må bli flinkere til å utvikle produkter, øke kompetanse, kvalifikasjoner og bedre arbeidsforholdene. Det vil også bidra til å styrke produktiviteten og konkurranseevnen i spansk økonomi.

– Under høyreregjeringen ble folk kastet på gata fordi de ikke kunne betale husleia, samtidig er et stort antall boliger, hus og leiligheter, ubebodde. Regjeringen lovte å gjøre noe med boligkrisa da den tiltrådte. Hva har skjedd?

– Vi må endre systemet for å skaffe seg bolig, for å garantere alle retten til bolig uten å gå via ytterligere utbygging. Det betyr blant annet at finanssektoren ikke lengre kan være knyttet eksklusivt til boligsektoren, i stedet for å delta i finansiering og utvikling av næringslivet. Ungdom av i dag, som er de best utdannede i vår historie, må bruke livet sitt til å betale boligen i stedet for å konsentrere seg om å kvalifisere seg, bruke kreftene på å utvikle seg faglig og karrieremessig. Vi har en rentenist/finanskapital som utplyndrer arbeidstakerne og den produktive kapitalismen.

– Stilt overfor den alvorlige krisen i helsevesenet, samtidig med en økonomisk og sosial krise, og problemene på arbeidsmarkedet, har regjeringen vedtatt støtte til personer og sektorer som er hardest rammet av krisen.