nettverk@lomedia.no

Filmen «The silence of others» er en vakker og sterk dokumentar om ofre som overlevde Franco-regimet, og overgrepene de og deres nærmeste ble utsatt for. Fedre og mødre som ble henrettet og kastet i umerkede massegraver, barn som ble stjålet fra foreldre og ungdom som ble grovt torturert av sadistiske forhørere. Filmen følger ofrenes kamp for et oppgjør med de grove menneskerettighetsbruddene som ble begått under 40 års fascistisk diktatur, og om søksmålet som er reist i argentinsk rett ved hjelp av menneskerettighetsadvokater og en argentinsk dommer.

Hvordan er det mulig at det fortsatt ligger mer enn 100 000 i umerkede massegraver, på jorder, under veier, i utkanten av gravplasser over hele Spania, uten at myndighetene tar ansvaret for å lete, identifisere og gi ofrene for fascismen en verdig begravelse? Hvordan er det mulig at Francos torturister fortsatt er på frifot, mens ofrene verken har fått oppreisning eller beklagelse fra myndighetene? Og hvordan er det mulig at myndighetene nekter å bidra til å finne fram til de titusener av barn som ble kidnappet fra sine foreldre og overlatt til Franco-regimets støttespillere? «Hvordan er det mulig i dag, at det er mennesker som dør før de får anledning til å grave fram sine kjære og begrave dem på en kirkegård i et land med så sterke kristne verdier?» spør en av de to regissørene, Almudena Carracedo i the Guardian.

Den nå avdøde menneskerettighetsspesialisten Carlos Slepoy, som var sentral i rettsaken fram til sin død, sier blant annet: «Når noen blir drept, er det enkelt: rettsvesenet må tiltale forbryterne. Når vi nå snakker om folkemord, eller forbrytelser mot menneskeheten, er det ikke like enkelt. I stedet begynner folk å lete etter argumenter – "det skjedde for lenge siden", "det er bedre å glemme", "vi må gå videre"

40 år etter diktatorens død, har offentlig påført amnesi påført ofrene for diktaturet ytterligere lidelse og hindret at sårene etter fascismen har blitt leget. Flere av hovedpersonene i filmen gir uttrykk for en forsiktig optimisme på vegne av landet; før eller senere vil rettferdigheten seire, gjenlevende forbrytere vil bli dømt og ofrene og deres slektninger vil få oppreisning. Kanskje har regjeringsskiftet i landet gitt større grunn til å være optimist.

Filmen ble vist på Saga onsdag 6. juni, som en del av Oslo Pix festival hvor den andre regissøren, Robert Bahar, var til stede og deltok i en samtale etter filmen. Han benyttet også muligheten til å takke tillitsvalgte og medlemmer i EL & IT Forbundet for støtten de har gitt til ofrene.

Filmen må kjøpes inn av NRK og vises på statskanalen, det er en poetisk og sterk film som gir innsikt i ett av de viktigste uløste spørsmålene i dagens spanske samfunn, hvordan gjøre opp for den massive uretten som ble begått under Franco-diktaturet. Derfor har den også allmenngyldig interesse.

PS! Filmen blir også vist lørdag 9. juni på Saga kl 15:00.