KNUT VIGGEN

knut.viggen@lomedia.no

– Selv om jeg har et beskytta fagbrev kjenner jeg på at det er mye som svikter og det er både offentlig og privat, sier Kristine J. Wendt, elektriker og inntil for noen uker siden klubbleder i Caverion Oslo og ungdomsrepresentant i forbundsstyret.

På ILO-dagen i Oslo 25. april fortalte hun og Ann-Kristin Birkelund ved Opplæringskontoet hos AOF om hvordan de har kjent på det å være ung i arbeidslivet og om hvordan de opplevde møtet med et arbeidsliv de visste lite om og hadde dårlig kunnskap om på forhånd.

Ann-Kristin ble kalt dum da hun valgte yrkesfag: – Det er det dummeste jeg har hørt, sier kunnskapsministeren

De fortalte to sterke historier fra virkeligheten om store kontraster mellom teori og praksis og om møtene med machoholdninger, maktmisbruk og manglende kunnskap om rettigheter og plikter, om fagforeninger, tariffavtaler og verneombud. Og hva gjør du dersom de som skulle være der for å hjelpe deg svikter?

Stolte på de voksne

Ann-Kristins første møte med arbeidslivet var som 15-åring. Hun var utplassert i et fag som het yrkesfaglig fordypning og jobbet på hjelpemiddelsentralen med kontor- og administrasjonsfaget og fant da ut at dette ville hun fortsette med. Hun trivdes kjempegodt og søkte derfor læreplass allerede som 16-åring.

– Jeg startet i læra rett før jeg fylte 17 år og som alle andre elever som skulle ut i læra måtte jeg skrive en arbeidsavtale og en lærekontrakt. Jeg hadde aldri sett en arbeidsavtale og en lærekontrakt før og visste ikke hva den skulle inneholde. På skolen hadde vi ikke lært noe om dette her før. Som ung stolte jeg selvfølgelig på de voksne på arbeidsplassen for jeg skjønte jo ikke hvorfor de skulle lure meg, forteller Ann–Kristin.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ann-Kristin Birkelund og Kristine J. Wendt var to av innlederne på ILO-dagen 25. april.

Knut Viggen

I arbeidskontrakten sto det lønn etter tariff. Problemet var bare at tariff betød null kroner i lønn de første månedene når lærlingkontrakten var på tre år. Og fra lederne var det ingen hjelp å få.

– Jeg var helt knust. Jeg jobbet 8 til 16 hver eneste dag, tenk dere, gå åtte timer på jobb og få utbetalt null kroner lønn for det. Jeg var kanskje bare 17 år den gangen, men jeg hadde jo utgifter jeg også. Jeg hadde gleda meg til å spare egenkapital, kunne betale mitt eget førerkort, kjøretimer og til å spare opp til kanskje min første bil. Nå hadde jeg jo like dårlig råd som om jeg ikke hadde blitt lærling!

Gråt hjemme hver dag

Hun klaget, men klagene ble avslått gang på gang. Hun fikk heller ingen hjelp fra fagforeningen. Som unnskyldning fikk hun at fagforeningen var i en fredsperiode. Så de hadde ikke lov til å klage på tariffen.

– Jeg opplevde at alt av systemer sviktet. Jeg sto alene, ung i arbeidslivet uten noen som helst makt, selv om jeg var på jobb hver dag, så gråt jeg hjemme hver dag, sier hun

Ann-Kristin fikk heldigvis byttet læreplass etter litt over fire måneder av læretida.

– Og nå jobber jeg et sted jeg virkelig trives og blir betalt for arbeidet jeg gjør. Jeg har likevel mistet omtrent 40.000 kroner jeg skulle ha blitt betalt om jeg hadde jobbet i en vanlig bedrift. For meg er faktisk de 40.000 kronene hele førerkortet mitt. Men det verste var alle dagene jeg brukte på å gråte, alle dagene jeg var psykisk nede og alle dagene jeg angret på valget mitt, forteller hun.

– Etter at jeg leste Fagbladets artikkel om at organisert arbeidsliv skal ut av læreplanen kjente jeg et lite stikk inni meg. Hadde jeg bare visst hva tariff var, hadde jeg fått riktig tariff når kontrakt skulle underskrives og tillitsvalgte som var der for meg, hadde jeg kanskje oppdaget dette og blitt lærling i en annen bedrift fra starten av, forklarer hun.

Ann-Kristin har vært ute på videregående skoler og intervjuet noen av ungdommene som skal ut i arbeidslivet om to måneder. Intervjuene avslører store kunnskapsmangler blant de kommende lærlingene.

p

Kristines drømmestart

For Kristine startet det helt på topp. Hun hadde flere yrkesmuligheter som hun vurderte.

– Jeg har empati for andre og bryr meg om andre, så derfor valgte jeg elektro, forteller Kristine. Hun hadde praktiske egenskap og gjorde det bra i elektrofagene. I tillegg hadde hun en lærer som forbilde, Inger Wagle, elektriker, innstallatør som også har en doktorgrad i jenter i bil og elektro.

– Det bidro mye til at jeg valgte den bedriften jeg gjorde, for Caverion/YIT hadde et samarbeidsprosjekt som Inger Wagle og Ellen Møller hadde satt i gang i 2008 og som handlet om at bedrifter skal rekruttere flere jenter til byggfag.

– Jeg ble utplassert på bedriften og fikk gode tilbakemeldinger, de sa jeg passet som lærling i bedriften, og jeg tenkte at yes, nå har jeg funnet noe jeg kan drive på med etter skolen. Så jeg skrev kontrakt i mars 2009 med bedriften, og visste lenge før jeg var ferdig med skolen at jeg skulle få lærlingkontrakt. Og jeg gledet meg veldig, skulle ut og tjene penger. Noe som de fleste gleder seg over på et punkt i livet når de ser at ting de ønsker seg koster litt mer enn bare en liten godteripose til en krone. Så det syntes jeg var veldig spennende og gledet meg veldig til å jobbe med dem jeg hadde jobbet med tidligere i utplassering, sier hun.

Møtte machokulturen

Den unge lærlingen begynte å jobbe på et prosjekt i Nydalen.

– Det første jeg husker var at jeg gikk med montøren min, jeg var 17, han var i 30-åra, vi kommer inn. Der står en rørlegger og sier til oss; «ho va fin i øyemålet». Og ingen av oss svarte, bare smilte og gikk videre. Og jeg tenkte; OK jeg må akseptere machokulturen og holdninger og komplimenter, sånn er arbeidslivet i byggebransjen, som jente. Så gikk det tre, fire år hvor jeg aksepterte spesielt denne rørleggerens kommentarer, tilnærminger, dra deg ned på fanget, invitere meg hjem til å vaske og lage mat, kom innom og sa jeg var jordbær med fløte på, sto og stirra på meg når jeg jobba og sånne ting, men det er en egen historie, bedriften tok tak etter at et verneombud overhørte meg og en annen kollega snakke om det så det ble en sak i seg selv og det er kanskje en av grunnene til at jeg står her i dag, sier Kristine.

Ble aktiv i EL og IT

Hun ble medlem i EL og IT Forbundet med en gang hun startet i bedriften. Året etter ble hun lærlingtillitsvalgt for alle lærlingene i bedriften. I Caverion er det rundt 20-25 lærlinger kontinuerlig som går på tre forskjellige årskull. Nelfo bidrar også med opplæringskontroret sitt og de har kurs for unge lærlinger, farlig verktøy, brann og redning.

– En stor bedrift som Caverion har fokus på HMS og det har jeg merka kontra andre venner som jobber i mindre bedrifter eller i bemanningsbyråer, forteller hun videre.

Men til tross for at hun trives godt i faget og har gode kollegaer, er det noen ting som bekymrer henne.

– Jeg er 27 år, har jobba i ti år i bedriften, men det er noen ting som ikke funker og det provoserer meg ganske kraftig, sier hun.

44 egne ansatte - resten innleide

Kristine jobber på det nye nasjonalmuseet og det er et stort prosjekt,

– Opprinnelig skulle vi skulle være på det meste 90 elektrikere. Nå er vi 240. Vi er 44 egne ansatte og resten er leid inn. Og det påvirker jo framdriften. Vi har femti som ikke har DSB-godkjenning, det betyr at de ikke har godkjent utdanning fra sitt land og jobber da på elektrokontrakten som er et beskytta fag. Så disse må vi følge opp på samme måte som en lærling. I tillegg har vi 90 stykker med DSB-godkjenning. DSB-godkjenning for oss ute er et papir hvor det står at denne personen fra Polen har fått en eller annen utdanning og det er ikke sikkert at de egentlig har den. Det er kanskje å dra den litt langt, men vi har merka forskjellen på kompetansen til dem vi leier inn, så en DSB-godkjenning er ikke alltid gitt at de kan faget her i Norge. I tillegg har vi 90 med norsk fagbrev og 10 lærlinger. Så det er en god blanding, mange å følge opp, sier hun.

Hun mener det i første omgang er Statsbygg som har sviktet.

– For Statsbygg er de som skal planlegge jobben, men planen er dårlig og det er så mange spørsmål jeg har til tegningene, men ingen kan svare. Produktiviteten har gått veldig ned og i tillegg står jo alt på norsk og vi har jo en stor andel som ikke er norske. Da blir jo vårt ansvar å sikre at alt er på stell, forteller hun

p

Møter tøffere arbeidsliv

Det er særlig et par punkter Kristine bekymrer seg for.

– Faste ansettelser. Vi merker at vi ikke kan ta inn så mange lærlinger når vi er så få faste ansatte selv, og det kan bli problematisk til tider, sier hun.

Et annet problem er ledere som Kristine karakteriserer som psykopater.

– Det har jeg kjent på som klubbleder. De bryr seg ikke, de går ikke på veggen og de tåler å stå inntil resten har sagt opp for å så det sånn og det synes jeg er et problem.

Forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår er en tredje utfordring.

– Vi sliter med forhandlinger, vi sitter med en motpart som henter inn økonomer og HR, uten særlig kunnskap om vår arbeidsdag og det blir et problem når vi skal forhande om lønn og rettferdig fordeling av overskudd, sier hun.

I tillegg øker arbeidspresset, det skal produseres på mindre og mindre tid.

– Før var prosjektene kanskje over flere år, nå er det ett til to år og vi skal være 800 stykker som jobber under samme tak og det går ikke på en sånn liten plass. Da går folk oppå hverandre og vi er i veien for hverandre og blir ikke ferdige i tide og det er mye som skjer, forteller hun.

– Så jeg er bekymret.