Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Ole Martin Wold (foto)

Det er tidlig på morgenen på Brattørkaia i Trondheim. Fengselsbetjent Daniel Johnsen (42) tar imot med nybrygga kaffe på kontoret.

– Jeg er ikke noen kontorrotte, bedyrer han, og påpeker at han er mye ute og møter medlemmene, og tar vakter i fengselet.

Han har allerede trent styrke i dag, for den tidligere 1. divisjonsspilleren for Byåsens fotballag liker å holde seg i form. Dessuten er han nødt til det.

Cellegift en del av hverdagen

For det har ikke alltid vært full fart for Johnsen. Han er født med Aksial spondyloartritt, tidligere kalt Bekhterevs sykdom. I mange år hadde han smerter i hofta og lyskene og forsto ikke hva det var. Sykdommen rammer kroppens store ledd og senefester, som i bekkenet og ryggen.

Det eneste som hjelper og kan holde sykdommen i sjakk, er trening og fysisk aktivitet. Det var mens han gikk fengselsskolen at han måtte legge fotballkarrieren på hylla på grunn av konstante smerter. Først i 2021 begynte han med cellegift hver uke, og da forsvant smertene.

– I dag er jeg helt smertefri og glad. Det gjør at jeg er mer tålmodig og har mer energi til alle rundt meg også, stråler han.

Selv ikke ungene klarer å irritere ham og hisse ham opp lenger.

– Det skyldes nok at jeg har lang erfaring med å jobbe med krevende innsatte. Jeg tror egen sykdom har gitt meg mer empati, og jeg kan forstå bedre folk som sliter, forteller.

Daniel jobber frivillig i fotballklubben der hans yngste sønn spiller. Han engasjerer seg også i et selskap som bistår barn og unge som faller utenfor.

Ole Martin Wold

Fra fotball til fengsel

På kontorplassen henger det mange tegneseriestriper, bilder og morsomme plakater fra et aktivt liv. Han har over 20 års erfaring fra Kriminalomsorgen og er i dag leder for 323 medlemmer i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF).

Det var litt tilfeldig at han ble fengselsbetjent, ettersom han ikke kom inn på Politihøgskolen.

– Jeg studerte på NTNU og fikk mulighet til å begynne som vikar i fengselet i 2004. To år senere tok jeg fengselsutdanningen på KRUS og jobbet blant annet på Hustad fengsel i pliktåret, forteller han.

Siden 4. april 2008 har han jobbet fast i Trondheim.

Ole Martin Wold

Trist utvikling

– Det har vært en trist utvikling som fengselsbetjent. Det er altfor mange innsatte med psykiske sammensatte utfordringer og det er tøffere arbeidshverdag for de ansatte. Ressursene er for små og dette går utover de som skal sone. Det er veldig trist, sier han.

Mange av kollegene forlater yrket eller blir syke, på grunn av stress og dårlig lønn. Men han savner samtidig at media forteller de gode historiene fra kriminalomsorgen. For ifølge ham er det mange gode grunner til å velge yrket.

Han trekker fram personlig utvikling og at det er mange ulike arbeidsoppgaver.

– Det er aldri en kjedelig arbeidshverdag og det er meningsfylt og givende å bidra til at norsk kriminalomsorg er god. Hjelper jeg et NFF-medlem med noe, eller hjelper jeg en innsatt å komme seg videre, så gir det en mestringsfølelse for meg. Det gjør meg glad, forteller han.

Ole Martin Wold

Fotballdilla, men ikke RBK-fan

Johnsen skiller seg ut med en konstant snusleppe, tatoveringer på begge armer, kulerunde og brune øyne som ser deg rett inn i sjela. Og smilet og latteren, som sitter så løst.

– Jeg er glad i folk, og fotball er lidenskapen da, sier den tidligere midtstopperen mens vi følger med ham ut i bilen.

Her ligger fotballen klar til frivillig kveldsarbeid i Sportsklubben Nationalkameratene, et idrettslag etablert i 1920 og som tilhører bostedet hans, Hallset. På fritiden leder han klubbens fotballavdeling, men selv spiller han mest Fifa på nettet.

– Selv om jeg har vært på Lerkendal da de spilte i Champions League så har jeg aldri vært RBK-fan, innrømmer han og smiler.

Han er Odd-fan, som hans far fra Skien.

– Jeg liker å engasjere meg i nærmiljøet der jeg bor, så tidligere var jeg fotballtrener og lagleder på sønnens fotballag, og i dag spiller yngstesønnen på 11 år fotball, forteller han.

Han er også engasjert i et selskap som skal bistå barn og unge som faller utenfor, forankret i forskningsbaserte helsefremmende tiltak.

– Inkludering er den viktigste motivasjonsfaktoren. Selskapet hjelper ungdom som har falt utenfor ved å blant annet benytte gaming som inngangsport til mestring og samtaler, forteller han ivrig når vi stanser utenfor Trondheim fengsel.

Struktur og orden

Johnsen er frikjøpt 100 prosent fra jobben som fengselsførstebetjent, men tar fortsatt vakter.

Klærne i garderobeskapet ligger sirlig brettet sammen, og slik har han det også på hjemmebane, innrømmer han.

– Jeg er ekstremt opptatt av struktur, og liker å ha det ryddig rundt meg både på jobb og hjemme. Jeg husker at mamma kommenterte at jeg som 12-åring gikk rundt og ryddet, forteller han og ler.

Johnsen er glad i familien sin, og i forbindelse med farens 70-årsdag skal nesten hele familien reise til England for å se Leeds spille fotballkamp.

Ole Martin Wold

Åpenhet om alt

– Jeg klarer ikke mennesker som ikke er etterrettelige og som har skjulte motiv. Jeg er for åpenhet om alt, sier han.

Det er vel derfor det er mange medlemmer som føler det er lett å ta en prat med Johnsen. Han tar alle på alvor, er en god lytter og er ikke redd for å si det han mener om den negative utviklingen i etaten. I dag er det fullt belegg i Trondheim fengsel, men fortsatt er det altfor få mennesker på jobb.

– Det beste med å være tillitsvalgt, er at du kan påvirke din egen arbeidsplass, sørge for at kolleger har det bedre og det er en veldig meningsfull rolle. Jeg er lei av folk som bare kritiserer uten selv å foreslå alternative løsninger, sier Johnsen.

Nå er han straks på vei til neste frivillige økt utenfor murene. Det kan virke som han har utømmelig energi og pågangsmot. Kanskje er det sant som kolleger sier; Daniel Johnsen er raskere enn sin egen skygge.