Lisa ble slått ned av en medelev som skrek «jævla neger». Først da grep de voksne inn

Eirik Dahl Viggen (tekst)

edv@lomedia.no,

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

– Mange barn er veldig flinke til å mobbe, men det dekkes over. Man sier at gutter er gutter, eller barn mobber, sånn er det bare.

Lisa Esohel Knudsen, aktuell med boka «Det er personlig», synes ikke det holder å bare være imot rasisme. Hun vil aktivere oss som antirasister.

Knudsen arbeider nå som rådgiver i Minotenk, en tenketank om det flerkulturelle Norge. Erfaringene hennes gir faglig ballast, men hun skulle gjerne vært dem foruten. 

Fra tidlig alder ble hun utsatt for det vi kan kalle systematisk mobbing over tid på grunn av hudfargen sin.

14 år gammel skrev hun et innlegg i Bergens Tidende. Om hvordan det er å gå gjennom barneskolen og få slengt kommentarer om hudfargen sin, hver eneste dag. Om gjennomført utestengelse fra vennegjengen. Om at ingen voksne grep inn, ikke før hun ble slått ned av en medelev mens han skrek «jævla neger!»

Det siste hun tenkte før hun sovnet om kveldene, var at hun var stygg og verdiløs. Hva gjør det med et menneske?

– Det var formende år som betydde mye. På den tida handlet det om å passe inn. Jeg begynte å unnskylde meg selv og bakgrunnen min for å unngå mobbinga.

Knudsen tok dansetimer, men danset aldri i bursdager. Hun ville ikke leve opp til stereotypien om at «afrikanere har rytme».

– Jeg var stille og ville være snillere og hyggeligere enn de andre. Jeg oppførte meg motsatt av slik svarte mennesker ble framstilt på film og tv. Nå som voksen kan jeg godt ta plass i offentligheten, men jeg merker at det er noe som henger igjen fra den gangen.

POTENSIAL: Hudfargen ble avgjørende for Knudsens skoletid. Norge har ikke kommet i mål i kampen mot rasisme, mener hun.

Ole Palmstrøm

Fortsatt danser hun bare når de rundt henne er folk hun kjenner godt. Hun har beholdt ei svart kåpe på under hele intervjuet. Framoverlent over bordet, men svarer med stille stemme, lekende med en rykende tekopp.

Lenge unngikk hun å gå inn i butikker hvis hun var usikker på om hun skulle kjøpe noe. Med brun hud var hun redd for å bli tatt for å være butikktyv.

På jobben: Rasismen finnes mest sannsynlig også på din arbeidsplass, tror Marita i Folkehjelpa

Feil farge

Oppveksten «den gangen» er ikke så lenge siden. Knudsen vokste opp i Fyllingsdalen i Bergen på 2000-tallet med ei mor fra Norge og en far fra Nigeria, som har gitt henne brun hud og svart krøllet hår. Det var det som skulle til.

Mobbinga pågikk gjennom hele barneskolen, og fortsatte siden. Det hun ikke fikk lov å sette ord på, kaller hun nå rasisme. Kom det noe godt ut av det, en menneskelig innsikt eller drivkraft?

– På grunn av det negative selvbildet, har jeg lært å sette pris på det å være annerledes. Man får kanskje noen perspektiver som kan være verdifulle i offentligheten, for å se om man kan skape positive endringer. For at andre skal slippe å gå gjennom det samme.

Senvirkninger

De hun gikk i klasse med, fortsatte å mobbe, forteller Knudsen.

– De som mobbet andre den gangen, har vanlige liv nå som voksne. De som ble mobbet, har slitt mye siden. Jeg tenkte lenge at jeg aldri ville ha barn fordi barn kan være så grusomme mot hverandre.

– Du skriver i boka at rasismen har tatt og fortsatt tar noe fra deg. Hva er det?

– Det jeg opplevde gjennom barndommen har gitt meg en usikkerhet og en redsel, for jeg vet at det er mennesker der ute som vil meg vondt på grunn av hudfargen min. Som tenker på meg først og fremst som en type menneske, eller kanskje ikke engang et menneske. Den følelsen ligger der alltid. Folk går rundt med traumer. Jeg tror det koster staten mye, i form av utgifter til traumebehandling for angsten som kommer med å oppleve rasisme.

Hvit sårbarhet

Knudsen er vant til å få komplimenter som egentlig ikke er så positive: «Du er faktisk ganske pen til å være (...)», «Du er ikke som en typisk (...)». Sett inn «afrikaner», «innvandrer» eller «n-ordet».

– Sånt sies kanskje i beste mening, men under ligger de rasistiske ideene. Det tvinger oss som hører det til å tenke rasistisk, når vi får vite hvordan vi ikke skal være.

Drapet på George Floyd i 2020 gjorde sterkt inntrykk på Knudsen. Drapet utløste store demonstrasjoner i USA og andre land. Det oppildnet en Black Lives Matter-bevegelse som spredte seg helt til Norge.

Knudsen ble invitert på TV-debatt for å snakke om rasisme, og hun meldte seg på i avisspaltene.

Antirasismen hun bekjenner seg til, får stri motbør, ikke minst fra det overveldende hvite, hankjønna kommentariatet: Knudsen «misbruker antirasismen» og «jakter rasisme der den ikke finnes».

– Å påpeke problematiske sider av samfunnet er konfliktfylt, for det innebærer konfrontasjon. Så svarer noen at de som påpeker problemet, antirasistene, er problemet. Men rasismen er konfliktfull. Det kommer til å være ubehagelig å gjøre noe med den, sier Knudsen.

Ole Palmstrøm

En tapt mulighet

Terroren 22. juli 2011 fikk store deler av samfunnet til å ta sterkt avstand fra rasisme. Politikere på hele spekteret var samstemte i sin fordømmelse av en terror rettet inn mot dem som ønsket et flerkulturelt samfunn. Lillebjørn Nilsen sang Barn av regnbuen på Youngstorget.

At så mange fordømte terroristens rasisme, mener hun har skjøvet unna debatten om systemets rasisme, og den hverdagslige rasismen.

– Man sier dette ikke har noe med oss å gjøre. Rasister fordømmes, de framstilles som dumme og uvitende. Man fjerner seg såpass fra dem at det blir nærmest umulig å påpeke rasismen. Vi ønsker oss inn i en historie om at det er typisk norsk å være god, skape fred og drive veldedighet. Det passer dårlig å snakke om mer problematiske sider.

Iblant holder hun foredrag til elever på ungdomsskoler og videregående skoler om den rasistiske politikken som i sin tid ble ført mot norske jøder, tatere, samer og romanifolket. Om internering og tvangssterilisering, norske nasjonale strategier som Europa så til med beundring.

– Da ser elevene spørrende på meg, for de har aldri hørt om det. Jeg føler meg nesten som en konspirasjonsteoretiker når jeg snakker om disse tingene de ikke har lært på skolen.

Ville verve alle «ariske»: Barndomsvenninnen medvirket til drapet på Benjamin Hermansen. Nå vil Yngvild kurse andre i antirasisme

Oppvåkning

Motdebattanter har kritisert Knudsen for å importere rasisme-analyser fra USA, der meningsmotstandere møtes til regelrette gateslag.

Hun anklages for autoritær antirasisme og plasseres gjerne i båsen «woke», et uttrykk først brukt om den svarte identitetsbevegelsen i USA. Ordet kommer av awoken, og beskriver en politisk oppvåkning mot diskriminering både av svarte borgere og seksuelle minoriteter.

Noen smarte strateger på USAs ytre høyrefløy har lyktes med å redefinere woke-begrepet. Det brukes nå ofte i betydningen lettkrenket. Budskapet som hamres inn i sosiale medier er at woke, antirasisme og Black Lives Matter truer ytringsfrihet og demokrati. Den hvite identitetsbevegelsen kan fort vinne neste presidentvalg.

– Jeg er redd for at USA er et lost case. Den progressive siden prøver å avsløre taktikken. Skal de lykkes, trengs dialog, men folk lever i hver sin verden. Det dumme er at USAs rike tjener godt på at middel- og arbeiderklassen bare krangler med hverandre og ikke kritiserer makta.

I mange år etter hun skrev avisinnlegget, trodde Lisa Esohel Knudsen at samfunnet hadde beveget seg framover. Hun gikk med på oppfatningen av «det flerkulturelle Norge», der mangfoldet har blitt litt tydeligere i media, kulturliv og politikk. Men som minoritetspolitisk rådgiver kommer hun stadig i kontakt med foreldre til barn som utsettes for den samme daglige, rasistiske mobbinga.

– Har du et råd til foreldre med barn i skolealder?

– Jeg synes man er for forsiktig. Det er ting vi skal skjerme barn for, men når de mobber andre, skal vi ikke unngå å snakke om det. Vi kan godt slå hardere ned på det. Barn skjønner mye mer enn vi tror.