Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

– Vil du ha kaffe? Den er allerede klar, sier Randi Rosenqvist når hun ønsker velkommen til hjemmet hennes i Oslo.

Det er hjemmekoselig hos Norges kanskje mest kjente rettpsykiater. Omringet av bøker og et blomsterhav, setter vi oss ned for å snakke om hennes bok, TV-serien «Leo og de farlige», ledet av Leo Ajkic, om de mest syke og forvaringsdømte i Norge.

Sammen med Ajkic fikk Rosenqvist årets Åpenhetspris for å ha satt søkelyset på psykisk helse i kriminalomsorgen denne måneden. 

Begge er de kjente for sitt arbeid for dem som aldri eller sjelden blir hørt.

I fengsel livet ut

Da regjeringens forslag til statsbudsjett ble presentert denne måneden, fulgte Rosenqvist nøye med.

I alle år har hun jobbet med forvaringsdømte innsatte og psykiatri.

I dag soner rundt 139 mennesker en forvaringsdom i Norge.

De aller fleste forvaringsdømte i Norge sitter i et høysikkerhetsfengsel. Det er også hit de blir sendt først, når dommen blir rettskraftig. Målet er at de én dag skal slippe ut, uten å være til fare for andre eller seg selv.

I motsetning til en vanlig fengselsdom, har forvaring ingen øvre grense. I teorien kan forvaringsdømte dermed sitte i fengsel livet ut. Med mindre de endrer seg.

– Jeg er glad at det i statsbudsjettet kom litt penger til sikkerhetsavdeling, til sikkerhetspsykiatrien og ambulante sikkerhetsteam, men dette er langt fra nok, understreker hun.

Peker på politikerne

Selv har hun i offentligheten tatt til ordet for at Norge trenger en ny type institusjon, nemlig sikkerhetshjem for denne spesielle fangebefolkningen.

For hun mener det er viktig for de som bestemmer å sette seg inn i hva de aller sykeste med stort lidelsestrykk trenger av behandling og omsorg. Disse pasientgruppene trenger hjelp til livsmestring over tid, men i dag skrives de ut raskt uten på få tilstrekkelig hjelp.

I mange år har hun vært vitne til at psykiatrien bygges ned. Det finnes ikke nok senger.

De siste årene har hun også leder «Nasjonal Aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene».

Hun mener at enkelte svært syke pasienter trenger en omsorg kommunene verken har kapasitet, kompetanse eller lovhjemler til å utføre. Og dette har ikke politikerne har tatt innover seg.  

– Burde aldri sittet i fengsel

Selv sitter Rosenqvist i det nasjonale utvalget som har fått i oppgave å utrede hvordan innsattes helse, særlig med vekt på alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming, best kan ivaretas under varetekt, straffegjennomføring og ved tilbakeføring til samfunnet. 

Utvalget skal levere sin rapport innen 1. mars 2025. Hun forteller at det er et omfattende materiale, og at utvalget har et stort mandat.

Sammen med Rosenqvist er det 14 representanter fra kriminalomsorgen, psykiatrien, kommunen, de pårørende og barnevernet.

– Det er mye snakk om de forvaringsdømte nå gjennom Leo Ajkic sin TV-serie og blant annet boka den er inspirert av. Hva tenker du om det?

– Ingen som sitter i fengsel er der fordi de er spesielt harmoniske. De som er med i TV-serien representerer seg selv, men det er viktig å huske på at det er en langt bredere gruppe forvaringsdømte som sitter i norske fengsel. Noen av dem burde aldri ha sittet i fengsel, sier hun.

Da hun jobbet ved Ila fengsel og forvaringsanstalt i flere år kjempet hun ofte for å få de innsatte som var altfor syke inn i psykiatrien. Hennes erfaring var at omtrent fem prosent av de forvaringsdømte på Ila hadde blitt funnet utilregnelige etter utilregnelighetsregelen fra disse årene.  

– Etter at det kom en ny regel i 2020, som er mye mindre konkret og tydelig, brukes det i dag mer skjønnsvurdering, så det er ikke helt klart hva domstolen skal legge vekt på.

Flere utilregnelige i fengsel

At den regelen nå er litt vagere, betyr ifølge psykiateren at det kommer en større gruppe inn i fengsel som tidligere ville blitt funnet utilregnelige.

Rosenqvist regner med at intensjonen fra regjeringen sikkert var at færre skulle bli funnet utilregnelig.

– Da mener regjeringen tydeligvis at folk som ble frifunnet for straff ikke burde vært frifunnet. Det er jeg uenig i. Nå må domstolen ta stilling til om det er rimelig rettferdig å frita for straff. Men jeg lurer på hvem de skal spørre om hva som er rimelig rettferdig? undres hun.

Og legger til:

– Er det de avdødes foreldre, eller de fornærmede?

Hun presiserer at i lovverket står det ingenting om hvordan de definerer det som er «rimelig rettferdig», og derfor tenker hun flere havner i fengsel.

– Det at flere med psykose og flere alvorlig syke blir dømt som tilregnelige, blir kanskje da at dommen er riktig i henhold til loven, men dette gjør at forholdene i fengselet blir tøffere for både den som er syk og for de som jobber i fengselet, sier hun.

Rosenqvist understreker at det i dag er en tyngre fangebefolkning samtidig som mange faglige dyktige ansatte slutter.  

– Utviklingen bekymrer meg, sier hun.

Grunnbemanningen må opp

I likhet med de ansattes organisasjoner mener Rosenqvist at bemanningen i anstaltene må styrkes.

– Jeg ser at man nå jobber med ressursteam og aktivitetsteam, men dette mener jeg bare er et plaster på det såret at man har for lav grunnbemanning, sier hun.

Hun mener flere ansatte på jobb er helt nødvendig om de skal følge opp de sykeste innsatte.

– Det er så kritisk, sier hun.

Hun viser til at kriminalomsorgen i dag lever i et spenn fordi de skal både gjennomføre straffen og samtidig drive med rehabilitering.

– Det er to delvis motstridende målsetninger, sier hun.

Slik hun ser det, legger forslaget til statsbudsjett opp til å gi penger til å ivareta sikkerheten i anstaltene, men ikke penger til å rehabilitere de innsatte.

– Da er det jo ikke rart at tjenestemenn blir oppgitt for at de ikke får utført det de er opplært og utdannet til, sier hun om de som slutter i etaten.

Provosert av politikerne

Rosenqvist blir provosert når politikere uttaler seg om at kriminalomsorgen får så mange penger.

– Pengene går jo til å bygge nye fengsler og ikke til å bemanne fengslene. Jeg er redd de firkantede reglene som bestemmer hvem skal på høysikkerhetsfengslene, sier hun.

Rosenqvist mener det burde vært langt flere lavsikkerhetsfengsler, åpne fengsler og at det var en mer dynamisk vurdering av hvem som skal hvor. Hun minner om at den gjennomsnittlige kriminelle også har psykiske problemer. Hun etterlyser en mer grunnleggende debatt om hva et høysikkerhetsfengsel skal gjøre.

– Hvis vi mener at de skal ha en rehabiliterende effekt, så må man lage en bemanningsnorm slik at de kan klare dette, sier hun.

Rosenqvist håper at de som bestemmer også tenker litt på hva som skal til for å hjelpe de som havner i høysikkerhetsfengsel.

– Dette er jo folk som jo egentlig har tapt i barndommen, på skolen og i arbeidslivet, og kanskje i kjæresteforhold og i jobbmarkedet og i psykiatrien. Altså er dette en gruppe som har vist seg veldig vanskelig å hjelpe.

– Mener vi på alvor at kriminalomsorgen skal hjelpe dem i riktig rett retning, må vi bemanne opp, sier hun, og minner om at de som sitter på forvaring er veldig forskjellige, fra folk som fungerer ekstremt dårlig til folk som fungerer ganske bra.

Bli mentalt edru

Rosenqvist understreker at det også kan gå bra med folk som har vært forvaringsdømte.

– Jeg husker en forvaringsdømt som ble prøveløslatt etter omtrent 10 år. Først var han på Ila, så igjen åpen anstalt og så en overgangsbolig. Han hadde da 20 år med massiv alkoholbruk, misbruk og mye vold i fylla. Han var så fornøyd med forvaring fordi da hadde han tid. Jeg husker godt han sa  at det ikke tar så langt tid å bli edru, men å bli mentalt edru tar mye lenger tid. Jeg tror det har gått bra med han, sier hun.

– For det finnes nemlig forvaringsdømte som opplever mestring og klarer seg etter soningen, sier hun.

Men for noen er det snakk om en varig plassering. Da kan en firemannsbolig der man kan få sosial trening være like bra som slike som finnes i dag, med kostbare enmannsboliger, mener hun.

– Anders Behring Breivik er den mest kjente forvaringsdømte. Hva tenker du om hans situasjon i dag?

– Han har det vel brukbart han altså, men er en veldig dyr forvaringsdømt. Han får jo veldig mye oppfølging. Det jeg jo synes er interessant, er begrepet isolasjon her. Han har jo medmenneskelig kontakt selv om han er på høyeste sikkerhetsnivå. Han er jo ikke faktisk isolert fordi han har mye impulser fra andre mennesker, og han har jo tilgang på biblioteket og trening og TV. Han har et godt omsorgstilbud, sier hun.

– Regjeringen sa i Hurdalsplattformen at den skulle styrke kriminalomsorgen. Gjør de det?

– Nei. Jeg er forferdelig provosert over at de nå er i gang med å planlegge og bygge et nytt Oslo fengsel på Ilseng. Hvis man tenker på importmodellen, så er ikke dette egnet. Hva slags aktivitet skal de få til der, og hvor langt kan de som skal på perm komme seg uten privatbil?

– Skal du ha din første permisjon på 4 timer, kan du antagelig gå til bensinstasjonen og spise ei pølse. Det gir ingen mening, sier hun.

Da synes hun heller det ville være en bedre idé å bygge et fengsel på Dikemark der det har vært et sykehus tidligere. Der er naboene vant til at det er mange slags mennesker som vandrer rundt.

– Denne tomta tilhører staten, så der ville vi ikke få slike naboer som protester som på Bredtveit i alle fall, sier hun, vel vitende om at hun kaster ut en brannfakkel.

Men bygger de på Dikemark, mener hun det går an å organisere et fengsel med interaksjon med omverdenen og drive rehabilitering.

Forskjell på prioriteringene

– Hvis vi hadde en kreftbehandling som ville hjelpe 30 prosent av krefttilfellene, og de resterende 70 prosent kom til å dø, så ville vi nok sannsynligvis satt av ressurser til dette.

– Men vil politikerne investere i kriminalomsorg hvis det vil føre til at færre havner tilbake i kriminalitet?

– Sannsynligvis ikke. Jeg tror politikerne distanserer seg fra de kriminelle og ikke klarer å identifisere seg med de kriminelle. De tenker ikke at hvem som helst kan havne bak murene, sier hun.

– Hva med ungdomskriminaliteten?

– Her tenker jeg barnevernet har en veldig viktig jobb. I dag mener jeg vi har vært altfor opptatte av barnas autonomi istedenfor strukturen i omsorgen. Det er jo en vanvittig holdning at barnevernsbarn får lov til å gå ut om natten og drive på uten strenge grenser.  Ansvarsbevisste foreldre lærer jo ikke fjortenåringene å sitte på telefonen eller PC eller gå ut på natta heller. Så hvorfor skal da disse 14-åringene ha rett til så mye aktivitet når de er i en barnevernsinstitusjon?

– Jeg vet jo at Barnevernet er opptatt av at de ikke skal ha en straffefunksjon, men en omsorgsfunksjon. De har ikke en balanse der slik det er nå, mener hun.

– Det å beskytte et barn fra å bli ytterligere kriminalisert, er også i barnets og samfunnets interesse. Og det at mange av disse barna blir flyttet rundt, er heller ikke bra, sier hun.