Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

«Det er den dyreste setningen jeg har lest.» Setningen over er forfattet av Anton Jenssen, mannen som startet opp Grilstad i 1957.

14 år etter oppstarten kom den dyre setningen: «Det er forbudt å benytte kunstig farge i spekepølse.»

Formuleringen i de nye næringsmiddelforskriftene fra 1971 skapte oppstandelse i spekepølsemiljøet. Den satte grå hår i hodet på produsentene – og grå farge på spekepølsene.

Men setningen var trolig også den mest lærerike – og til slutt jubelfylte.

Flagget i pysjamas og tøfler

I Grilstad-fabrikken på Ranheim hadde de siden oppstarten i 1957 produsert spekepølser på relativt enkelt vis.

Røykingen av pølsene skjedde med at sagflis ble strødd utover gulvet og tent på. «Fuktighet og temperatur var det Vårherre som bestemte», som Jensen skriver i jubileumsboka fra 1990.

Uten fargestoffer var produksjonsmetoden nedslående: Fargen på pølsene ble grå som på en kjøttkake.

Pølsemakerne måtte til pølsenes Mekka. I Tyskland hadde de lang tradisjon for å produsere all slags pølser uten fargestoffer. Nøkkelen lå i kontroll og nøyaktighet, lærte den trønderske pølsedelegasjonen.

Etter studieturen ble en ny fabrikk reist, utstyrt med nytt røykeutstyr og topp moderne klimarom.

Men teori er en ting, praksis noe annet. Ingenting virket som det skulle da pølsene ble sendt gjennom de nye maskinene. Grått, grått og atter grått!

Det er avansert biokjemi når pølsene skal fermenteres til den vante rødfarga, med startkulturer, nitrittsalt og fermentering med klimakontroll som viktige stikkord.

Og kontroll fikk de, til slutt. 27. september 1974 ble eier Anton Jensen vekket av en telefon fra produksjonen. Vi har lyktes!

Jensen fikk det så travelt at han reiste rett til fabrikken i pysjamas og tøfler. Samme uniform ble brukt da flagget ble heist til topps utenfor fabrikken like etterpå.

Gleden over å endelig lykkes var så stor at pølsa fikk navnet Jubelsalami. Og resten er, som det heter, historie.

Grilstad-gründer og eier Anton Jensen kommer aldri til å glemme dagen de fikk rødfargen tilbake på spekepølsa. I pysjamas og tøfler markerte Jensen begivenheten med å sende flagget til topps.

Grilstad/Jensen-familien

Lange tradisjoner

– I dag har vi et mye bredere sortiment. Ungdommens smakssanser er annerledes. Trønderfår, for eksempel, er det ikke like mange som spiser i dag. Men før var det like populært som Jubelsalamien, sier Odd Geir Brovold.

Og når nordmenn henter med seg smaksønsker fra utlandet, så gjelder det å tilpasse seg, forklarer pølsemakeren.

Brovold har vært med på nesten hele salamieventyret på Grilstad. 69-åringen har jobba her siden 1980. På de årene har pølsemakerfaget vært gjennom en transformasjon, fra mye manuelt og tungt arbeid til den mer digitaliserte pølsemakeren anno 2025.

Til sommeren fyller han 70, og da er det stopp. Men en helt bekymringsløs pensjonstilværelse blir det ikke. Pølsemakeren er nemlig bekymret for rekrutteringen.

For selv om dagens pølseproduksjon er blitt automatisert og på mange måter er enklere enn «før i tida», så trengs det ekspertise og stor produksjonsforståelse.

– Vi sliter med å få tak i nok lærlinger. Vi trenger folk som skjønner seg på hele produksjonen og er eksperter på spekepølse, sier Brovold.

170 millioner

Men noen får de heldigvis tak i. Når NNN-arbeideren går tour de Grillstad, møter vi både en nyutdannet pølsemaker og en pølsemakerlærling.

– Jeg var litt usikker på hva jeg skulle velge, men jeg liker veldig godt pølsemakerlinja. Du jobber ganske bredt innenfor kjøttfaget, og det er veldig interessant, sier lærling Teodor Kvarsnes.

Mer rekker han ikke si, for resten av anlegget er avhengig av at hakka går. Tonn på tonn med jubelsalami skal produseres.

Fabrikken ble nylig pusset opp for 160–170 millioner kroner. Og mens bygningsarbeiderne hevet taket over hodet på dem, sørget arbeiderne for tilnærmet normal produksjon hele byggeperioden gjennom.

– Store investeringer er vi ansatte glade i, det viser at eierne satser på oss. Og det er viktig for at vi skal fortsette å levere på god kvalitet i framtida, mener klubbleder Dan Rønning.

Jubeloppskrift

Sykefravær eller ei; ute i fabrikken går produksjonen for fullt. 13–15 tonn ferdig spekepølse produseres på en god dag.

Og selv om stadig nye produkter utvikles (NNN-arbeideren fikk prøvesmake opp til flere potensielle nyvinninger, men vi røper ingenting!), er det fortsatt traveren Jubelsalami det produseres klart mest av.

I januar var det rekordproduksjon med 100 tonn. Og selv om nordmenn spiser mindre kjøtt, så holder jubelsalamien stand.

Det er med andre ord en jublende sprek 51-åring, som står så sterkt på norske frokostbord at det blir ramaskrik om noe endres.

– Vi forsøkte oss for noen år siden med en liten endring, men det ble masse klager og stup i salget, sier Brovold.

Du tuller tross alt ikke med en jubeloppskrift.