JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Om vi leter der sjangerbetegnelser vanligvis står i bøker, finner vi ingenting. Mikkel Vikas andre bok «Jeg vil helst ikke være her» er verken en roman eller en novellesamling. Etter endt lesning kan vi imidlertid konstatere at den er begge deler.

Forfatteren debuterte for øvrig med novellesamlingen «Nowa Huta» for tre år siden.

Årets bok består av 14 tekster med hver sine titler. I de aller fleste av dem møter vi en navnløs jeg-forteller. I den første en liten guttunge som reflekterer over hvordan det er å ha to pappaer – en biologisk som han nesten ikke ser eller kjenner, og en stefar som kanskje heller ikke er maksimalt tilstedeværende – altså en relativt virkelighetsnær situasjon som mange skilsmissebarn vil kjenne seg igjen i.

Etter hvert som vi leser og møter nye tekster (noveller), vokser denne jeg-fortelleren til. Vi blir kjent med hans kamerater på Kaldnes i Tønsberg, kamerater som også har ett og annet å slite med. For eksempel Sigurd, Roger og Richard. Sistnevnte er absolutt den viktigste av dem.

Skjønt, stjerna blir som for så mange andre tenåringsgutter ikke en kamerat, men den første kjæresten – hun de færreste glemmer, hun som blir blant de inderligste minnene livet ut. Therese heter hun i denne teksten, hun som er mer moden enn vår helt – i hvert fall når det handler om det seksuelle. Og dit kommer vi sjølsagt.

Det går til og med som det ofte går – Therese kan en dag melde de tre forløsende ord i en tekstmelding: jeg er gravid. Men da er det for lengst slutt mellom vår forteller og henne – ungdomsforelskelser varer svært sjelden livet ut sjøl om det fins unntak. Unntaket har imidlertid ikke Vika brydd seg om, han er mer realistisk enn som så.

Som nevnt er det mest originale med denne boka at en tilsynelatende novellesamling framstår som en episk roman – nærmest en slags oppvekstroman. Det skyldes sjølsagt to ting: At den er fortalt kronologisk, og at vi følger den samme personen gjennom livets mange utfordringer. Men altså ikke helt til gravens rand. I den siste teksten med den herlige tittelen «Vi var baglere og birkebeinere» møter vi ikke gjengen som pensjonister, men Richard og fortelleren da de helt tilfeldig treffer på hverandre. De gjør opp status, forteller om hva de veit om de andre – om hvordan det har gått. Det gjøres på en vár, skånsom og poetisk måte – vi er heldigvis langt unna Hollywood, men heller aldri ved livets slutt. Teksten fader ut mens det fortsatt er håp, det er mange år igjen å leve. Mye kan skje – ja, mangt og mye vil skje. Her er rom nok for minst en oppfølger.

Denne boka er et godt eksempel på hvordan lokale scener vokser seg ut av sin egen kontekst fordi teksten tar for seg menneskelige problemer som de fleste vil kjenne seg igjen i. Det er mye fin undertekst i denne fortellingen (disse fortellingene). Da jeg leste den, var jeg aldri i Tønsberg, men i den bygda jeg sjøl er oppvokst i. Det er et godt tegn på allmenngyldig litteratur.