JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Skillet mellom en kriminalroman og alle de andre litterære sjangrene, har gjennom hele den moderne litteraturhistorien vært vanskelig å trekke. Tenk bare på Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» og mange, mange andre av verdenslitteraturens høydepunkter. Forfatteren Aksel Sandemose skal visst nok også ha uttalt at kjærlighet og mord er det eneste som er verdt å skrive om.

Og skal vi koke Agnes Ravatns siste roman «Dei sju dørene» ned til to ord så må det kanskje bli nettopp disse: kjærlighet og mord. Skjønt, så enkelt er det sjølsagt ikke – men de to begrepene er sentrale elementer i teksten.

Romanen handler om litteraturprofessoren Nina Wisløff som på et seminar der hun er en av paneldeltakerne litt sleivete sier at litteraturvitere egentlig burde vært ansatt i politiet – de burde bruke menneskeforståelsen sin i etterforskningsarbeid. Og siden dette er litteratur: Her går det troll i ord!

Fiolinist, vidunderbarn og aleinemor Mari Nilsen, som er leieboer hos et familiemedlem av Nina, forsvinner en dag sporløst. Nina, litteraturviteren tar saken! Og hvilken sak er ikke dette.

Mari har et ekteskap med en verdensberømt norsk dirigent bak seg, men det oppklares relativt raskt at han ikke er faren til barnet. Han er riktig nok flyttet til byen Mari bor i, men har han skyld i forsvinningen? Byen er Bergen, noe som er befriende i seg sjøl – det skrives altfor lite skjønnlitteratur fra landets neste største by. Og kanskje også den vakreste!?

Spørsmålet Nina etter hvert stiller seg er: Hvem er Maris barn? Her mener hun nemlig gåten på mysteriet ligger. Nina har en venninne som er psykoanalytiker. Kaia, som hun heter, hjelper henne et stykke på vei. Sigmund Freud er alltid fin å lene seg på – det er det flere forfattere enn Ravatn som veit. Nina kommer også tett innpå Maris foreldre som bor like utenfor byen og som Mari er svært knyttet til.

Forsvinningen drar ut i tid. Død og fordervelse kan med andre ord ikke utelukkes. Politiet har få, om noen spor, Nina får flere og flere av dem. Lag på lag, som om hun var den mest drevne kriminalinspektør, nøster hun opp historien om Mari Nilsen, musikkgeniet som en gang het Bull til etternavn. Og om ikke den første løsningen, som på leseren virker troverdig, er grotesk nok, så blir den andre, tredje – og muligens den fjerde ikke noe bedre. Snarere tvert imot. Inne i denne gåten klarer forfatteren også å aktualisere tidens snakkis: metoo.

Agnes Ravatn skriver i en direkte prosa. Ofte er den både sarkastisk og morsom, men nærmer seg aldri blødmestadiet. Vi er langt unna Kjartan Fløgstad. I denne romanen er drivet i handlingen – og tempoet – så høyt at boka var vanskelig å legge fra seg. Den gode litteraturen er ofte det.

Men hva handler det egentlig om – dypest sett, som det heter? Jo, fortielse, fortrengning, perfeksjonisme – dypere psykologiske mekanismer i menneskesinnet kanskje? For bak middelklassefasaden skjuler det seg alltid et hav av ganske alminnelige plager og problemer. Bak de dyre eiendomsinvesteringene, bak de eksklusive vinmerkene, de hyggelige middagsselskapene og intellektuelle konversasjonene fins det rester av slagg og dritt som er omfattende nok til å romme en hel roman. Minst.

Dette er en fin roman som anbefales lest før julebordsesongen starter for alvor.