Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

Det er stille. Et lys fra forværelset kan skimtes bak døra. Riksmeklerens kontor en februardag er helt annerledes enn en natt i mai. Det er som et hjem hvor barna har flyttet ut. Tilbake sitter riksmekler Mats Wilhelm Ruland og venter. Venter på uenighet

«Det pågår ingen meklinger for øyeblikket.»

«Det pågår ingen konflikter for øyeblikket.»

«Det finnes ingen kommende meklinger for øyeblikket.»

Hjemmesiden forteller alt som trengs å si. Kontoret skulle ha våknet til liv igjen i vår. Men det stoppet koronaviruset. Nå er planen å ta opp igjen tariffoppgjørene over sommeren. Da blir det uenighet igjen.

– Vi gjør nå noe hele tiden, ler Ruland.

p

Han har vist oss vei forbi en mørklagt gang. Servert kaffe. Nå sitter han henslengt i stolen på kontoret sitt og forteller om alle meklingene som skjer i løpet av et år. At han faktisk ikke bare jobber i mai, men at julepynten har kommet i gatene når den siste meklingen avsluttes.

Han har gitt en kort innføring i foredragene han holder om riksmeklingsinstituttet. Det er noe som folk i både inn- og utland synes er interessant. Og han har fortalt om kursingen av meklerkorpset.

Riksmekleren er ikke bare Ruland selv, det er også en rekke andre meklere som trår til når konfliktene blir for mange for en person.

– Og så forbereder vi oss til oppgjørene som kommer. Vi skal ha møter med alle hovedsammenslutningene, hvor de får fortelle hva de mener er viktige saker som kommer i oppgjørene, legger han til.

Saken fortsetter under bildet.

FAST STOPP: Det er mange som må innom Riksmeklerens kontor i løpet av et tariffoppgjør. Alle må ringe på før de slipper inn i et av de viktigste lokalene i den norske modellen.

Ole Palmstrøm

Dommer Ruland

Det er lite som minner om den personen som klokken elleve en kveld i mai møter pressen med at jo da, partene har fortsatt tro på at de blir enige. Eller en streng dommer som avsier en dom.

For det er dommer Ruland egentlig er. I Borgarting lagmannsrett. Det har han tenkt å fortsette med. For uansett hvor spennende det er å være riksmekler, er det greit å ha et faglig miljø å trekke til. Noen å snakke jobb med, når riksmeklerjobben er på det roligste.

– Vi er bare to som jobber fast på kontoret her. Da er det greit å ha et faglig miljø rundt seg. Det er nyttig med litt input og korrigeringer. Jeg tror det beriker meg som fagperson, sier Ruland.

p

Han understreker at å være dommer er ikke bare teori. Det er et håndverk som må praktiseres for å bli god.

– Derfor tar jeg noen saker når jeg har tid. Men jeg regner ikke med at det blir noen i år, smiler Ruland.

Yngre enn på lenge

Han vet at hovedoppgjør er mer krevende enn rene lønnsoppgjør. Og i år er det noen oppgjør som kan bli ekstra krevende. Og så er det én grunn til som gjør at Ruland fortsatt ikler seg dommerkappen en gang iblant.

p

– Riksmekleren er en åremålsstilling. Jeg ser ikke for meg at jeg blir her til jeg er pensjonist, slår han fast.

Han er nok den første riksmekleren på lang tid som sier den setningen. Med sine 43 år er han omtrent 20 år yngre enn sine forgjengere. Det har stort sett vært eldre menn – og én eldre dame – som har sittet på kontoret i sjuende etasje i Oslo sentrum. Men ung alder er tydeligvis ikke noen stor ulempe. Faglig pondus kommer ikke nødvendigvis med årene.

Tillit og respekt

Helt fra han hadde sine første innhopp i meklerkorpset, har det vært bare lovord å høste. Dyktig, respektert, til å stole på, tillitvekkende; både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er fornøyd.

– Det er hyggelig at partene har tillit til meg. Det er avgjørende, og noe jeg er opptatt av å opparbeide meg. Tillit er viktig hvis man skal kunne føre en fortrolig dialog med partene, slår Ruland fast.

Han konstaterer at uten tillit er det ikke mulig å være riksmekler. En jobb han karakteriserer som en drømmejobb.

– Det er en fantastisk spennende jobb. Jeg holder på med noe som berører alle som er i arbeidslivet og lærer noe om de aller fleste yrkene. Jeg treffer mange flinke folk. Det er rett og slett veldig interessant, sier Ruland.

Han liker å snakke om «de flinke folkene». Partene i arbeidslivet. Han er tydelig opptatt av folkene han tilbringer mange sene timer med hver vår.

Saken fortsetter under bildet.

Ole Palmstrøm

Alle må bidra

Ruland er opptatt av å trekke fram – skryte av – «vi-et». Han tror selv det er noe av det viktigste han har tatt med seg fra oppveksten på Sunnmøre.

I Valle i Skodje, en halvtimes kjøretur fra Ålesund – eller et veikryss med en nedlagt bensinstasjon, som han selv beskriver det som – bidro alle. Enten det var i fotball, langrenn, volleyball eller skolekorpset.

– Det vil jo prege deg til en viss grad hva du har gjort i oppveksten. Man blir formet av det miljøet man vokser opp i. Vi var vanlige folk. Vi var ute og lekte. Var aktive. Det var en trygg plass å vokse opp. Alle kjente alle, forteller Ruland.

Han konstaterer at alle deltar i aktivitetene på en liten plass.

– Det blir godt samhold av sånt. Skal man få til noe, må man bidra, sier Ruland.

p

Sånn var det i Valle – sånn er det på riksmekler Rulands kontor.

– Det er partene som skal løse meklingen – som har ansvaret for det. Hadde vi ikke hatt så dyktige og profesjonelle parter, hadde vi ikke klart dette som vi gjør i Norge.

Asketisk student

Men det er ikke en hyggelig dugnad Ruland inviterer til når det er mekling. Som en forhandler med mange timer bak dørene hos Riksmekleren beskriver det:

«Han kan misforstås på grunn av alder og form. Men han er beinhard bak alt det myke og smilende. Han er meget bestemt og finner seg ikke i tull, verken på den ene eller andre måten.»

Det er lenge siden Ruland fant på tull. Han beskriver seg som strukturert og disiplinert. Som student var han på plass på lesesalen klokken åtte om morgenen. Ti-tolv timer senere gikk han hjem.

– Det var et asketisk liv. Når jeg kom hjem fra lesesalen, trente jeg. Og i sommerferiene jobbet jeg.

Ruland har tilbrakt sommerferiene i både Veivesenet og som fengselsbetjent på Ila.

– Jeg ville ha gode resultater. Det gir flere valgmuligheter når man er ferdig med studiene. Og så hadde jeg ikke juristforeldre som jeg kunne søke hjelp hos. Jeg måtte finne ut av tingene selv.

Null tull

Og fortsatt er det lite tull hos Ruland. Kanskje unner han seg en bedre middag med kona. Den lager han helst ikke selv. Kanskje dropper han kveldsøkta med jobbing til fordel for en lytt til 70-tallsrock. Men som oftest er det alminnelig hverdagslogistikk.

– Jeg har to barn, åtte og elleve år, så det blir for det meste å frakte dem rundt på trening og aktiviteter.

En av aktivitetene er svømmetrening med et av barna hver lørdag morgen. Kanskje reiser han med familien på hytta etterpå.

– Jeg liker å gå tur i fjellet og på ski. Men jeg er i en periode i livet hvor man ikke prioriterer egne ting. Det blir for det meste familie og jobb. Som jeg sa, vi gjør noe hele tiden.