Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Norge har nesten 60 godkjente forskningsinstitutter, som forsker på et vidt spekter av temaer. Disse får en sum fra staten. Nors institutt for kulturminneforskning (NIKU) får tilsvarende rundt 15 prosent av budsjettet til forskning, resten må de få inn gjennom oppdrag og anbud.

I statsbudsjettet for 2025 foreslås det en liten reduksjon i den prisjusterte overføringen. Det reagerte NTLs tillitsvalgte på da budsjettet ble lagt fram, men også direktør Terje Gansum i NIKU har behov for å si ifra.

– Betingelsene som er lagt rundt sektoren er ikke bærekraftige, sier han.

Gansum viser til uttalelser Camilla Stoltenberg ga til Khrono for litt siden, etter å ha vært direktør for forskningsstiftelsen Norce en periode. Hun sa hun fikk sjokk da hun så de økonomiske betingelsene forskningsinstituttet skal drives under.

– Hun var redd for at Norce skulle gå med underskudd. Jeg kan replisere at NIKU er inne i sitt fjerde år med underskudd, sier Gansum.

I år kan det endre med 4 millioner kroner i minus. Det dekkes ved å tære på grunnkapitalen, men det holder ikke i lengden.

– Om vi går fire-fem-seks millioner i underskudd har vi brukt opp grunnkapitalen om noen år. Da er det ikke mer å hente, med mindre noen våkner opp og sier det er verdt å ha institutter som oss, sier han.

En stor del av det å drive et forskningsinstitutt er å skaffe oppdrag som gir inntekter. Gansum forteller at det er en tøff konkurranse, spesielt siden instituttene har dårligere utgangspunkt enn konkurrentene.

– Vi skal konkurrere om EU-prosjekter, det er et trangt nåløye å få tilslag. Konkurrentene våre i EU-land har kanskje en grunnfinansiering på 40–50 prosent, og universitetene og høyskolene her i Norge nesten 70 prosent grunnbevilgning. Statsbudsjettet som ble lagt fram har ingen løsninger på dette, sier han.

På noen oppdrag konkurrerer NIKU mot private aktører som Asplan Viak, Norconsult og Multiconsult.

– De har større muskler enn oss, og kan prise seg på en annen måte enn oss og da får de en del oppdrag. Men hvem skal samle alle rapportene som lages, og holde oversikt over alt vi vet? Så om det brenner eller raser et sted, hvem har da oversikt og up-to-date kunnskapsstatus? Det er det ingen settes i stand til å ha i dag, sier direktøren.

Gansum ser også problemer med oppgavene NIKU er pålagt fra staten. Om noen vil grave for å bygge noe i de åtte middelalderbyene i Norge, må NIKU først undersøke om det ligger noe under bakken som må tas vare på.

– Det er en oppgave vi er lovpålagt, men uten tilskudd til finansiering. Det blir som å ha et brannvesen som bare får betalt når det brenner. Det er bare mens vi graver vi får penger, sier han.

Han påpeker at det blir et veldig dårlig arbeidsmarked for alle de som kalles inn når de trengs, og sendes ut igjen så snart de er ferdige.

– Vilkårene for feltarkeologer for eksempel er brutalt dårlige, sier han.

Instituttet har også merket bremsen for nye byggeprosjekter, som gjør at det blir færre områder å undersøke.

– Det er nesten bare klima og natur som får oppmerksomhet nå, og jeg håper noen snart ser verdien av kunnskap om kulturhistorien vår. Selv begrepsapparatet vårt blir grønnvasket. Alt må handle om klima i en eller annen forstand. Identitet kan vi bidra med, men da må vi kunne snakke om kulturarv, kulturminner og historie. Det vi kan lære av historien står veldig lavt i kurs, og jeg har behov for å si ifra, sier NIKU-direktøren.