MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

– Jeg fikk sjokk.

Ann Berit Sagedal ser ned. Rister lett på hodet.

I 13 år har hun vært frikjøp tillitsvalgt i Forsvaret. I disse årene har den vevre sørlendingen vært vitne til en enorm omstilling. Mange har mistet jobben. Mange har vært nødt til å flytte fra venner og familie.

Vi har sittet i en god halvtime. Jeg har prøvd å komme inn under huden på en tillitsvalgt som har mye å hanskes med. Sagedal har bekreftet myten om den sindige sørlendingen som ikke åpner seg for hvem som helst.

Nå forteller hun om den morgenen hun plutselig fikk beskjeden om at 364 renholdere mister jobben fordi regjeringen konkurranseutsetter jobbene deres.

Og det er lett å se at det har gått veldig, veldig, inn på henne.

– Det var så uventet. Jeg hadde ikke trodd de gikk til det skrittet.

– Hva gjorde du så?

– Hva jeg gjorde? Jeg gjorde vel ingenting. Jeg måtte sette meg ned en liten stund. Jeg ble helt satt ut.

Kamp mellom tillitsvalgte

Det er ikke de første omstillingene Sagedal har opplevd i Forsvaret.

Allerede før hun ble tillitsvalgt på heltid, var de første grepene tatt. Hennes gamle arbeidssted, Evjemoen, ble lagt ned i 2002 – etter en intens dragkamp om hvilken forlegning som skulle overleve.

– Det var en kamp om hvem som skulle beholde sitt sted. Vi ble på en måte satt opp mot hverandre. Alle snakket for sin syke mor. Men etter hvert måtte vi erkjenne at vi hadde tapt. Vi innstilte oss på det. I tillegg hadde Forsvaret gode omstillingsordninger, sier Sagedal.

Hun konstaterer at det er mange forsvarsansatte som har hatt det slik. Forlegning mot forlegning, sted mot sted, tillitsvalgt mot tillitsvalgt. Nå senest var det Bodø mot Ørlandet.

– Man merker det når man sitter i forskjellige NTL-samlinger. Det er på en måte en kamp mellom tillitsvalgte. Men jeg har aldri opplevd at det har skapt dårlig forhold mellom oss. Jeg synes alle er flinke til å holde seg til sak.

Et liv med hest

Da er det greit å ha en base å komme til. Et fort hvor man kan trekke seg tilbake. For Sagedal er det Stall Åvitsland. Gården med 15 kyr av typen skotsk høylandsfe, sju påfugler, noen høns og en hane og tolv hester. Hun er vokst opp i et gult hus noen meter lenger opp i Setesdal.

Her spar hun ut hestemøkk fra stallen. Her slapper hun av.

– Det er godt å gå ut til hestene og holde på i stallen.

Det er hun som har innført hest på familiegården. Da hun var barn var det hester som var hobbyen. Hun stelte dem, red dem og malte dem. På veggen i gangen henger det hestebilder hun selv har malt. Det er over fire tiår siden sist hun holdt i penselen. Hesten har alltid vært der. Hest er fortsatt best.

– Jeg rir nesten ikke lengre. Jeg har ingen egen ridehest. Det har jeg ikke tid til. Men hesten tar mye av min tid. Det er en viktig del av meg, sier Sagedal.

Usikker framtid

Nå er det jobben som tillitsvalgt som tar mest av tiden. Kollegaer av Sagedal forteller at hun nyter stor tillit hos medlemmene. Hun er fra «gulvet». De vet at hun har vasket gulv selv. Det siste halve året har det vært en god bakgrunn å ha. Sagedal har svart på mange telefoner fra fortvilte renholdere.

– Det har vært mange samtaler med fortvilte medlemmer. De vet ikke hva som skjer, og de vet ikke om de får ny jobb. De er veldig usikre på hvordan framtiden blir. Det er mange som har grått.

Sagedals renholdere i Forsvarsbygg er stort sett damer. Mange av dem nærmer seg pensjonsalder. Trodde de.

– De hadde lagt opp livet sitt etter de avtalene de hadde i Forsvaret. Mange så for seg at de skulle gå av med AFP når de ble 62 år. De som er over 55 år kan ikke gjøre det nå – i det private er de for gamle til å inngå AFP-ordninger. Dessuten tjener de for lite uansett. Mange har så liten lønn at de kommer under grensen for tidligpensjon. Det er klart at de blir fortvilte. En ringte meg og lurte på om hun måtte ta ut sparepengene sine, sier Sagedal.

Fattigere pensjonister

Så ille håper ikke Sagedal det blir. Hun jobber for å få til en best mulig løsning for de som står uten jobb om et års tid. Ifølge hennes kollegaer i NTL Forsvaret er hun rett dame å ha på sin side.

Sta som et esel. Beholder roen. Kunnskapsrik. Veldig rutinert. Det er karakteristikkene hun får.

– Det er greit å ha erfaring. Det er nå det er viktig å beholde roen. Jeg håper det ordner seg til slutt. Det er det jeg jobber for. Men for mange blir det en annen hverdag enn de hadde planlagt. Mange blir nødt til å jobbe til de er 67 år. For noen er det lengre enn de har helse til. Mange vil få en fattigere pensjonisttilværelse. Men akkurat nå er det nok usikkerheten som er verst, konstaterer Sagedal.

Hun prøver å svare og hjelpe de som ringer henne. Det er ikke alltid like lett. Hun vet lite selv.

– Jeg synes det har vært en dårlig prosess. Når vi spør arbeidsgiver om hvilke rettigheter de ansatte vil få med seg, er svaret at «det skal vi utrede» eller «det skal vi se på». Nå har det gått fem-seks måneder uten at noe er klart. Det er slitsomt for de som lever i usikkerhet.

Kobler ut på heiene

Det er slitsomt for en tillitsvalgt også. Når det stormer som mest, trenger Sagedal ro. Da går hun innover heiene i Setesdal. Til hytta og fiskevannene. Kanskje fisker hun litt i vannene, før hun går inn og fyrer i ovnen.

– Det er ei enkel hytte, uten strøm og vann. Det passer meg fint. Der kan jeg koble ut. Jeg gjør egentlig ingenting når jeg er der for å slappe av. Jeg bare setter meg ned i en stol, og er der, beskriver Sagedal.

Men hun er der ikke lenge. Batteriene lades fort opp.

Og så har hun hestene.

– De er flotte å være sammen med. Så forskjellige personligheter. Du har alt fra de godlynte hoppene til de lumske hingstene som blåser seg opp. Men det er som oftest bare utenpå. De bruker bare å tøffe seg, sier Sagedal.

– Er det noen likhetstrekk mellom hestene og jobben?

– Nei. Det er ingen lærdom å ta med seg.

– Så, det er ingen hingster som blåser seg opp?

Ann Berit Sagedal ser ned. Hun smiler.

– Vel, vel, sier Sagedal.