Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Både forbundsleder Mette Nord i Fagforbundet og Henriette Westhrin, generalsekretær i Norsk folkehjelp besøkte flyktningleiren Shatila i Beirut i Libanon i forrige uke for å markere at det er 40 år siden Folkehjelpa starta sitt arbeid i Libanon.

Nå har Bendik Sørvig skrevet boka «Nedenom og hjem i Beirut: Libanon i krig, fred og kriser», som skildrer et samfunn preget av konflikter, vanstyre og økonomisk kollaps.

Krise på krise

Det har ikke manglet på kriser og uro i Libanon. Bendik Sørvig havnet midt oppe i det da han flyttet tilbake til landet som har vært hans hjem i store deler av hans voksne liv.

Tidligere har han skrevet boken «Syria. Den tapte revolusjonen». Nå foreligger hans siste bok på Spartacus forlag.

– Hvorfor har du skrevet en bok om Libanon nå?

– Dette er et prosjekt jeg har hatt i bakhodet lenge. De siste årene mine i landet falt sammen med store omveltninger; et folkeopprør mot elitene, en av de alvorligste økonomiske krisene verden har sett på mange tiår, og eksplosjonen som raserte store deler av det sentrale Beirut. Jeg følte jeg måtte skrive om det. Samtidig har jeg ønsket å nøste i landets historie fra før min tid, og vise frem andre sider ved et samfunn som jeg finner dypt fascinerende, men som til tider kan være vanskelig å bli helt klok på.

– Hva er det som gjør Libanon så fascinerende?

Libanon er ikke større enn Rogaland fylke, men det er ekstremt variert og kontrastfylt. Og kontrastene ligger alltid tett på; de kulturelle ulikhetene i et land med atten offisielle trosretninger, velstand og dyp fattigdom, og store politiske motsetninger. Libanon er et land av flyktninger og millionærer, et skjebnefellesskap av et samfunn. Det har gitt god grobunn for konflikter, men også for liberale verdier, toleranse og fredelig sameksistens.

– Hvordan jobbet du med boka?

– Mye av det som har skjedd i Libanon på denne siden av årtusenskiftet var jeg selv vitne til og har rapportert om som frilansjournalist. Samtidig har jeg fulgt et knippe mennesker med forskjellig bakgrunn og fra ulike generasjoner, som ble involvert i konfliktene som herjet Libanon før min tid. En av dem er min eks-svigerfar, som kjempet med palestinerne. En annen er en kristen kvinne som tilhørte den andre siden. Og så er det Ali, som ble oppdratt blant kristne, men som endte opp i Hizbollah. Jeg har også gått inn i historiene til noen av de politiske lederne som har satt spor etter seg. Felles for dem er at de alle ble drept.

Sørvig tror det vil ta lang tid før Libanon kommer seg på fote igjen.

– Landet er et konkursbo. Lønninger og oppsparte midler er spist opp av hyperinflasjon, og de samme elitene som er ansvarlige for det finanspolitiske pyramidespillet som førte til kollapsen har klart å holde på makten, selv om folk flest avskyr dem. Masseprotestene høsten 2019 bidro til å samle mange rundt krav om politisk endring. Den bevisstheten lever fremdeles, men det har vist seg vanskelig å omsette den i politiske seire.