Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

– Hvis Janne Cecilie taper mot staten i den europeiske menneskerettsdomstolen, er det veldig uheldig for personvernet i Norge.

Det sier Mads Andenæs, professor ved Universitetet i Oslo og en av landets fremste eksperter på EU- og menneskerett.

Janne Cecilie Thorenfeldt gikk til sak mot Nav, og dermed også mot staten, etter at hun oppdaget at flere kolleger i Nav hadde vært inne i mappen hennes der det lå svært personlige helseopplysninger.

Først en overordnet, deretter mer enn hundre andre kolleger over hele landet. Selv brukte hun begrepet snoking om det som hadde skjedd.

Thorenfeldt ville ikke at andre skulle bli utsatt for det samme, noe hun mente det var stor risiko for slik saksbehandlingen i Nav var lagt opp.

Anklagene hennes ble behandlet i tingretten og lagmannsretten. Retten slo fast at Nav hadde begått brudd på personvernet, men hun ble ikke tilkjent noen erstatning for ikke-økonomisk tap.

Det mener Andenæs er en stor mangel ved dommen fra lagmannsretten:

– Man leser ut av dommen at de er altfor engstelige for å pådra staten ansvar. Staten har et ansvar etter EUs personvernforordning, som er norsk lov, sier professoren mens han dunker en finger i bordet for å understreke ordene.

Kunne koste staten dyrt

Både tingretten og lagmannsretten slo fast at Nav ikke hadde gjennomført gode nok tiltak for å sikre personopplysningene om egne ansatte, slik som også Datatilsynet har konkludert med.

Allerede under rettssaken la regjeringsadvokaten vekt på at hvis Thorenfeldt vant fram og en slik dom skulle få generell betydning, kom det til å koste staten dyrt.

– Retten vedgår at det har skjedd en systemsvikt, men ser ut til å mene at «sånn er det bare», dette er ikke noe AS Norge har råd til å endre, sa hun til FriFagbevegelse etter at dommen hadde falt.

Andenæs har forståelse for at en omlegging av Navs systemer vil koste både tid og penger. At det er både upraktisk og tidkrevende å lage beskyttende barrierer mot innsyn.

Men det er ingen begrunnelse for å ikke handle, mener han.

– Offentlige budsjetter er trange, det kan vi alle godta. Men dette må ordnes opp i. Måten å få det gjennom på, er å ta opp en sak som denne.

Ikke pengene som er viktige

Kjernen i søksmålet er erstatning for ikke-økonomisk tap. Thorenfeldt er tydelig på at dette ikke handler om penger for hennes del.

– Om jeg vinner, mottar jeg kanskje noen tusenlapper i erstatning. Det er det prinsipielle som har vært min drivkraft hele tiden. Hadde jeg visst fra starten hvor mye dette skulle koste meg både økonomisk og jobbmessig, hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Mads Andenæs føyer til når det gjelder det økonomiske tapet:

– De sier det ikke er bevist at bruddet på Janne Cecilies personvern har ført til noe økonomisk tap eller at det har gjort situasjonen hennes vanskeligere. Der er vi ikke enige med staten. Hvis noen får innsyn i svært private forhold som helseopplysninger, har det med retten til beskyttelse av egen personlighet å gjøre. Det er ikke slik at man skal kunne bryte alle regler som er gitt for å beskytte en persons integritet og personlighet, uten at det fører til noen reaksjon. 

Betydning langt utover denne saken

Når saken behandles av dommerne i Strasbourg, er det Thorenfeldts sak de skal diskutere. Samtidig er det klart at en avgjørelse på dette nivået pleier å få prinsipiell betydning langt utover den konkrete saken.

At den får nettopp det, prøver også rettighetsorganisasjonen Elektronisk Forpost Norge å bidra til.

De jobber spesielt med spørsmål om personvern og digitale rettigheter.

Styremedlem Tom Fredrik Blenning sier at de lenge har vært bekymret for at de europeiske GDPR-reglene praktiseres feil i Norge, noe som kan få konsekvenser for svært mange av landets innbyggere.

Derfor har de søkt menneskerettsdomstolen om å få presentere sine synspunkter på saken som skal opp til behandling.

– Vi mener saken har mye bredere betydning enn bare for Janne Cecilie som person. Vi ønsker å bidra inn i saken med å peke på de større konsekvensene.

Slik Blenning og organisasjonen hans ser på det, har det oppstått en feil da EU-regelverket ble implementert i Norge og at praktiseringen derfor ikke er god nok.

– Vi mener hensikten alltid har vært at man skal kunne gå til privat søksmål mot de som bryter GDPR-regelverket og ha krav på erstatning. Men når det blir så strenge krav til årsakssammenheng mellom regelbrudd og konsekvenser som det lagmannsretten legger til grunn, er det en reell fare for personvernet.

Nesten alle har mappe i Nav

Både Blenning og Andenæs understreker at saken Thorenfeldt har anlagt mot staten med utgangspunkt i opplevelsene i Nav, er noe som angår så godt som alle landets innbyggere. Selv sier Nav-ansatte Thorenfeldt det slik:

– Dette er for å beskytte alle nordmenn, omtrent alle har en mappe med personlige opplysninger i Nav. Enten du har søkt om pensjon, barnetrygd, en eller av andre grunner har vært i kontakt med etaten. Det samles opp og tas vare på.

Torgeir Homme er leder for Norsk Tjenestemannslag (NTL) i Nav. Han synes det er bra at saken til Thorenfeldt, som er medlem av et annet forbund, blir behandlet av menneskerettsdomstolen.

– Dette er en veldig viktig sak. Det er naturlig at den kommer på agendaen med tanke på at Nav lenge har hatt utfordringer med personvernet, spesielt knyttet til innsyn.

Homme forteller at hans eget forbund har vært borti lignende, uheldige saker der medlemmer har vært berørt.

– At dette når tas opp til behandling i Strasbourg, viser at det er en interessant og prinsipiell problemstilling. Vi kommer til å lese dommen med stor interesse.

Liten mot stor

Det er foreløpig uklart når saken kommer opp til behandling, det kan være om en måned eller om et år. Det har vært runder med tilsvar fra partene, der staten er representert av regjeringsadvokaten. Dommerne begynner ikke sine diskusjoner før de har fått avklart det de lurer på og fått saken godt nok opplyst.

Andenæs sier dette om måten staten har prosedert på så langt:

– Det er bra de tar saken på alvor, men det viser ulikheten mellom partene når staten kan komme med over 80 bilag til sine svar og bestride så å si alle faktiske og rettslige grunnlag. Domstoler kan skjære gjennom, men når den ressurssterke staten kan legge fram så mye materiale, splitte opp i så mange rettslige underspørsmål og undergrave det faktiske grunnlaget, så hjelper det staten.

– Dette gjøres vel nærmest for å forsøke å kvele saken, skyter Thorenfeldt inn.

Andenæs sier seg enig.

– Ja, i den forstand at det kan være at domstolen til slutt synes det er så mange uklare rettslige spørsmål og ikke minst uklare faktiske spørsmål, at de synes det er vanskelig å behandle saken. Jeg sier ikke at det er statens strategi, men det kan være det, og at det er slikt som for lett kan føre fram.

Stein-Erik Jahr Dahl hos Regjeringsadvokaten fører denne saken for Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Han har denne kommentaren på e-post til FriFagbevegelse:

 – Som i alle rettslige prosesser legger vi frem dokumenter og bevis som opplyser saken, og som er relevante for vårt syn og helt nødvendige for at domstolen skal kunne behandle den. Vi har full tillit til at domstolen vil håndtere denne saken på en tillitsvekkende og grundig måte, der begge parter får gjort rede for sitt syn på saken.