Midlertidige, lavtlønte og deltidsansatte er taperne etter pensjonsreformen
Midlertidige, lavtlønte og deltidsansatte i offentlig sektor er taperne etter pensjonsreformen. Også sliterne, som ikke klarer å stå i jobb etter 62, kommer dårlig ut.
Etter pensjonsreformen må den enkelte i større grad ta ansvar for egen pensjon, konstaterer Marianne Marthinsen, Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson.
Anette Karlsen
Saken oppsummert
oystein.brathen@lomedia.no
– Vi vet veldig godt hvem som er nødt til å gå av tidlig. Kanskje bør vi se om levealdersjusteringen skal vurderes ut fra yrkesgrupper, sa Marianne Marthinsen i sin innledning på pensjonskonferansen til NTL.
Hun er Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson og første nestleder i Stortingets finanskomité.
For de fleste blir pensjonen god nok.
– Jeg er lite bekymret for de eldste, de som klarer å stå lenge i jobb og for sterke grupper som kan forhandle fram gode avtaler. Men i privat sektor har 30 prosent av de ansatte kun en ordning som oppfyller minstekravet. Lavtlønte og deltidsansatte i offentlig sektor kommer også dårlig ut, sa Marthinsen.
Alle partier på Stortinget, unntatt Frp, står bak reformen fra 2011. Fortsatt gjenstår store, uavklarte spørsmål etter forliket, som skal evalueres i 2017.
– Stadig flere er usikre på hva de får, og skjønner at de må forholde seg til egen pensjon og ta ansvar for den. Etter reformen hviler mer ansvar på den enkelte, og på partene i arbeidslivet, sa Marthinsen.
Obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor (OTP) kom i 2006 og krever minimum 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G avsatt til pensjon. Utbetalingen skal gå over minst ti år.
Nesten en tredel, en halv million ansatte, har minimumsavtale. De som klarer, kan ta ut pensjon og fortsette i arbeid.
Den muligheten finnes ikke for ytelsesbaserte ordninger i offentlig sektor.
– Framover sparer staten mest på at eldre står lengre i jobb, sa Marthinsen, og viste til Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding fra 2013.
Levealdersjusteringen (se faktaboks) betyr også mye. Den innebærer at alderspensjonen fra Folketrygden justeres etter forventet levealder for hvert årskull.
Ytelsesbaserte avtaler gir en bestemt prosent av sluttlønn, i offentlig sektor vanligvis 66 prosent. Arbeidsminister Robert Eriksson har varslet en utredning av reglene i løpet av høsten. Dette er Aps finanspolitiske talsperson skeptisk til.
– For resultatet er det viktig om utgangspunktet er at offentlige pensjoner skal svekkes, eller om de skal beholdes og tilpasses Folketrygden i større grad. Et spørsmål er hvordan vi kan få til en bedre samordning mellom offentlige og private ordninger, sa Marianne Marthinsen.
Levealdersjustering:
Offentlig ansatte har vært sikret en pensjon tilsvarende 66 prosent av sluttlønna (ytelsesbasert pensjon). Levealdersjusteringen som kom med pensjonsreformen slår dårlig ut for yngre ansatte i offentlig sektor, som vil måtte jobbe lenger for å oppnå 66 prosent, eventuelt gå av med mindre enn 66 prosent i pensjon.
Størrelsen på pensjonen i innskuddsbaserte ordninger avhenger av aksjemarkedet og risikoprofilen i spareordningen.
Levealdersjustering innebærer at alderspensjonen fra Folketrygden justeres etter forventet levealder for hvert årskull. Ifølge beregninger fra Nav har en person født i 1953 en forventet levealder på 86 år og 7 måneder, og må stå til 68 år for å få like høy pensjon som vedkommende ville fått fra 67 år uten levealdersjustering. En person født i 1990 ventes å leve i 90 år og 1 måned, og må jobbe til han eller hun runder 71 år og 6 måneder for å nå samme nivå.
Dette er en sak fra
Vi skriver om de ansatte i staten og virksomheter med statlig tilknytning.
Nå: 0 stillingsannonser
Flere saker
Levealdersjustering:
Offentlig ansatte har vært sikret en pensjon tilsvarende 66 prosent av sluttlønna (ytelsesbasert pensjon). Levealdersjusteringen som kom med pensjonsreformen slår dårlig ut for yngre ansatte i offentlig sektor, som vil måtte jobbe lenger for å oppnå 66 prosent, eventuelt gå av med mindre enn 66 prosent i pensjon.
Størrelsen på pensjonen i innskuddsbaserte ordninger avhenger av aksjemarkedet og risikoprofilen i spareordningen.
Levealdersjustering innebærer at alderspensjonen fra Folketrygden justeres etter forventet levealder for hvert årskull. Ifølge beregninger fra Nav har en person født i 1953 en forventet levealder på 86 år og 7 måneder, og må stå til 68 år for å få like høy pensjon som vedkommende ville fått fra 67 år uten levealdersjustering. En person født i 1990 ventes å leve i 90 år og 1 måned, og må jobbe til han eller hun runder 71 år og 6 måneder for å nå samme nivå.