Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

ole@lomedia.no

– Det er viktig at ukrainske flyktninger får seg jobb, men ikke for enhver pris, sier Yeremeyeva.

14 år etter at hun kom til Norge, gjør hun seg mange tanker om hva som er viktig for flyktninger og arbeidsinnvandrere.

Nataliya Yeremeyeva er selv prosjektleder ved Det europeiske Wergelandsenteret (EWC), en stiftelse som jobber med interkulturell forståelse, utdanning for demokrati og menneskerettigheter. 

For tiden handler det største prosjektet deres om støtte til utdanningsreformer i Ukraina.

Yeremeyeva ser at mange flyktninger fra hjemlandet hennes føler et sterkt press på å komme seg raskt ut i lønnet arbeid. Det synes hun er flott, men hun frykter at det noen ganger kan gå for fort.

– Noen ganger aksepterer de første tilbud, for å sikre seg. Men de kjenner ikke spillereglene godt nok. Det er lett å tenke at i Norge er alt på stell, der er det ingen som blir lurt, sier Yeremeyeva.

Men hun som har mer erfaring, vet at det blant annet er viktig å sjekke at man kommer inn på riktig lønnstrinn.

Flyktninger og innvandrere trenger også å vite at det er helt normalt å forhandle om lønn her i landet, påpeker hun videre. Når hun hører landsmenn og andre relativt nyankomne fortelle om erfaringene sine, skjønner hun at mange frykter å miste jobbtilbudet hvis de stiller spørsmål ved betingelsene.

– Informasjonen når ikke godt nok ut. Den finnes, i store mengder, på nettet og i brosjyrer. Men dette er så nytt for mange, at det må gjentas flere ganger før det sitter. Kanskje må psykologer og pedagoger hjelpe til med å utforme informasjonen på en måte som er lettere å oppfatte.

Lærdom å ta med videre

Det kan virke underlig å jobbe for at flyktninger skal integreres og tas med inn i fagorganisasjonene hvis de uansett snart skal dra igjen. Men dette handler ikke bare om den tiden de er i Norge, påpeker Nataliya Yeremeyeva.

– Vi må se på dette som sosial overføring. Når de en gang kommer hjem igjen, kan de bruke kunnskapen, verdiene og holdningene de har blitt kjent med her, til å bygge opp landet sitt. De kan bygge nye modeller.

Mange som kommer til Norge, er ikke vant med vår måte å organisere arbeidet på.

Yeremeyeva forteller at i Ukraina er man fra tiden under Sovjetunionen vant med at fagforeningsmedlemskap ikke var en frivillig ordning. Alle som jobbet, måtte være med, og én prosent av lønna ble automatisk trukket fra. Dette uten at de ansatte fikk noen rettigheter.

I dag er deltakelse frivillig, noe som har ført til langt lavere medlemstall. Men så spiller heller ikke medlemskapet samme rolle som i Norge.

– Det har aldri vært noe fokus på rettigheter for ansatte. For mange foreldre er medlemskapet rett og slett en mulighet for å sende barna på sommerleir som arrangeres av forbundet.

Glad hun ble tillitsvalgt

Selv ble Yeremeyeva godt kjent med norsk arbeidsliv etter at hun kom hit for over 14 år siden. Hun jobbet tidligere som prosjektleder i hjelpeorganisasjonen Caritas og var organisert i et forbund utenfor LO-familien.

Da hun skiftet til jobben i EWC i januar i fjor, hadde ikke den nye arbeidsplassen noen klubb for de organiserte, og heller ingen tariffavtale. Hun fant ut at flere var medlemmer i NTL og meldte seg inn der.

De andre ville gjerne ha Yeremeyeva som tillitsvalgt. Først takket hun nei fordi hun tenkte hun manglet kunnskap. Men så fant hun ut at det kanskje kunne inspirere andre dersom de så en som henne i rollen.

– Jeg håper det kan motivere dem til å bli bedre kjent med rettighetene sine.

Frivillig arbeid en inngang

Selv liker hun godt ideen om integrering gjennom frivillighet. Hun ser for seg at der kan man bygge et godt, sosialt nettverk som kanskje kan føre til jobbtilbud etter hvert.

Generelt synes Yeremeyeva at Norge har hatt et godt opplegg for ukrainske flyktninger. De har blitt bosatt raskt og fått delta i introduksjonsprogram.

– Men hvor realistisk er det at de skal komme seg i jobb allerede etter seks måneder? spør hun retorisk før hun føyer til:

– Mange som kommer hit, er traumatiserte, da lærer de saktere.

Nataliya Yeremeyeva er opptatt av at flyktningene ikke må føle seg så presset at de tar hva som helst. Hun mener det er en fare for at de blir utnyttet av arbeidsgivere med dårlige hensikter.

Derfor synes hun dette er noe fagforeningene bør være opptatt av, også de som ikke har medlemmer som er direkte berørt

– Hvis ikke de snakker om det, hvem skal da gjøre det?