Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

– Det handler om verdighet, sier Lorena Leveque (45).

De siste ti årene har hun stort sett vært på utsiden av arbeidslivet. Nå vil hun tilbake i jobb.

Men siden hun må ha tilrettelagt arbeid på grunn av helsa, har det vært vanskeligere enn hun så for seg.

Ønsker å bidra

I 2016 måtte Leveque slutte som saksbehandler hos Nav i Lier utenfor Drammen. Da var hun fortsatt under medisinsk utredning og hadde ikke fått noen diagnose.

Men etter hvert ble hun erklært 100 prosent ufør på grunn av en lidelse som førte til at hun gikk med daglige smerter i kroppen.

Hun klarer fortsatt ikke å holde fokus over tid og blir raskere sliten. Men de siste årene har hun opplevd bedring og mener at hun fortsatt har en del å gi.

De siste årene har Leveque hatt et sterkt ønske om å gå ut i arbeid igjen. Men hun trenger tilrettelegging.

– Det er det tydeligvis vanskelig å få, selv om politikerne hele tiden snakker om hvor viktig det er at alle bidrar så mye som de kan og orker.

Gikk lang tid å få en diagnose

Leveque hadde sju års erfaring fra midlertidige stillinger ved fire ulike Nav-kontor da hun omsider fikk en fast jobb som saksbehandler ved Nav Lier. Hun syntes sykefraværsoppfølging var en interessant tematikk.

Men etter et år, merket hun at kroppen ikke fungerte normalt. Ikke hukommelsen heller.

– Jeg har aldri noen gang følt meg så dårlig. På de verste dagene hadde jeg ikke energi til å lage meg mat. En stund var jeg redd det kunne være kreft, forteller hun.

Legene skjønte heller ikke hva det kunne være, og tiden gikk mens hun brukte av egne midler til ulike former for behandling.

Leveque opplevde ikke at hun fikk noen reell tilrettelegging på jobben, bare minimale tilpasninger, blant annet fleksibel oppmøtetid.

Ett år etter at hun ble syk, blir hun presentert for et dokument der hun ved å skrive under, bekrefter at hun slutter i jobben.

– Jeg hadde aldri vært i en slik situasjon før og skjønte egentlig ikke hva jeg gjorde. Jeg hadde ingen til å bistå meg i møtet med ledelsen. Jeg spurte om de virkelig ikke hadde noen enkle oppgaver til meg, men de svarte at det hadde de ikke.

Tidligere leder for Nav Lier har fått tilbud om å kommentere det Leveque forteller.

Kan ikke slå seg til ro

Det tar flere år før hun er ferdig utredet og blir erklært 100 prosent ufør.

Det er godt å få en avklaring, men Lorena Leveque klarer ikke å slå seg til ro med at hun skal være ferdig med arbeidslivet tidlig i 40-årene.

Både fordi hun liker å jobbe og fordi det er stigmatiserende å ikke kunne bidra.

– Man peker gjerne på de syke som en stor utgift for staten. Men hvis de vil gjøre noe med dette, må de sørge for at folk får en plass i arbeidslivet gjennom små stillinger som er tilrettelagt, sier hun.

Leveque mener hun gjør det hun selv kan for å få til en endring. Hun står opp til samme tid hver dag, spiser sunt, trener når hun er i stand til det og saumfarer Finn.no.

Finner hun noe som kan passe, sender hun en søknad, også når det er snakk om fulle stillinger.

– Hvis jeg blir kalt inn, forklarer jeg hvordan det henger sammen. Jeg håper at de kan ha tro på meg og være villige til å la meg jobbe på en litt annerledes måte. Jeg elsker å jobbe med mennesker, det gir meg energi å gi håp til andre.

Fikk jobb i Moss

En gang var hun heldig. Hos Nav Moss skjønte de raskt at de måtte ansette en annen i konsulentstillingen Leveque først hadde søkt på, som var full tid.

Avdelingsleder Juni Gurvin lot seg imidlertid imponere av innstillingen til Leveque.

– Det at hun turte å prøve og var så klar på egne intensjoner og ambisjoner, forklarer hun FriFagbevegelse.

Leveque fikk tilbud om å jobbe en dag i uken, med ansvar for å arrangere jobb-kafé, der arbeidsledige blant annet kunne få hjelp med å skrive søknader.

Gurvin mener det er et samfunnsansvar å tenke inkludering og opplever at det er blitt større fokus på nettopp dette.

– På den måten kan vi utnytte en større andel av arbeidsstokken. Men jeg sitter ikke på noen tall som viser om dette er noe man får til i praksis, sier hun.

For frisk til å gi opp

Prosjektet ble avsluttet allerede etter et halvt år. Lorena Leveque er likevel glad for at hun fikk jobbe en periode med det hun er utdannet til.

– Det var så godt å oppleve at de hadde tro på meg og ville gi meg en sjanse. Jeg ønsker å bidra, bare på andre vilkår. Jobben i Moss ga meg en følelse av verdighet.

Det er en opplevelse hun unner andre også.

– Det er så mange i samme situasjon som meg. Det må skje en endring i samfunnet, slik at vi får vist hva vi klarer.

Før jul i fjor sendt Leveque et brev til arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng om akkurat dette. I svaret fra departementet sto det at hun ikke måtte gi opp.

– Det har jeg ingen planer om. Jeg er for syk til å jobbe 100 prosent, men for frisk til å gi opp, konstaterer Lorena Leveque.