Knut Eriksen, leder Fiskerfunksjonærenes forening / HK avd. 55 Jan Henrik Sandberg, klubbleder i Norges Fiskarlag

Det planlegges nå flere store bergverksvirksomheter langs norskekysten. Samtidig har Nærings- og handelsdepartementet bestemt at det skal utarbeides en nasjonal mineralstrategi. I utgangspunktet er det grunn til å være positiv til en slik satsing. Forutsetningen må være at utslipp og deponering ikke ødelegger for fjordmiljø og sjømatnæring.

Den framtidige satsingen på utnyttelse av norske mineralressurser er omtalt i LO-Aktuelt nr. 17 og 18 i 2011, uten at forholdet til sjømatnæringen er berørt. Det er langs kysten og i fjordene vi har våre viktigste gyteområder, oppvekstområder og fiskeområder. I tillegg foregår all oppdrettsvirksomhet her. Sjømatnæringen og regjeringen har en felles visjon om at Norge skal bli «verdens fremste sjømatnasjon». For å oppnå dette er vi helt avhengig av et godt havmiljø med rene og produktive fjorder, noe som også er avgjørende for kvalitet, omdømme og markedsverdi for norsk sjømat. Det utarbeides nå en stortingsmelding ang. dette.

Planene om storstilt gruvesatsing langs norskekysten vil kunne føre til utslipp/deponering av enorme mengder gruveavfall og betydelige mengder mer eller mindre giftige kjemikalier i fjorder og gyteområder. Samtidig framstiller bergverksnæringen slike utslipp som et godt økonomisk alternativ for håndtering av gruveavfall. Dette står i sterk motstrid til fiskernes og sjømatnæringas erfaringer.

Sjømatnæringas grunnholdning er at norske fjorder og kystsonen ikke skal brukes som avfallsplass. Sjømatnæringas organisasjoner er allikevel i utgangspunktet positiv til annen næring, og innser at en ikke kan si nei til all annen virksomhet over alt. Det som er avgjørende er at utslipp/deponering fra gruveindustri ikke ødelegger viktige gyte- og oppvekstområder, fiskeområder, oppdrettslokaliteter og ikke minst hensynet til mattrygghet. Hvis en på en tillitvekkende måte dokumenterer at dette ikke skjer, kan utslipp aksepteres. De prosessene vi hittil har sett, har dessverre vært lite betryggende i forhold til dette.

Fagmiljøene som tradisjonelt utreder konsekvenser av utslipp til sjø har begrenset kompetanse i forhold til mattrygghet, marin fisk og høsting og produksjon av sjømat. Samtidig registrerer vi at sjømatnæringas organisasjoner, Fiskeridirektoratet og Mattilsynet blir holdt utenfor sentrale nasjonale prosesser, som skal legge rammer for utslipp til sjø. Dette omfatter bl.a. arbeidet til «Nasjonal ressursgruppe for bergverk og miljø», arbeidet til Miljøgiftutvalget (NOU 2010:9) og viktige vurderinger knyttet til praktisering av den nye vannforskriften (§ 12). Disse prosessene har derfor ikke den nødvendige legitimitet i forhold til utslipp/deponering fra gruvevirksomhet. Å utelate de som kan bli skadelidende av slik virksomhet, samt de offentlige etatene som forvalter sjømatnæringa, er etter vår oppfatning uklokt. Dersom Mattilsynet og Fiskeridirektoratet kan gå god for at et utslipp ikke har alvorlige konsekvenser for sjømatnæringa, vil tiltaket sannsynligvis også kunne aksepteres av næringa.

Vi konstaterer også at Kilma- og forurensningsdirektoratet (Klif) og andre miljøvernmyndigheter nå blir utsatt for et betydelig politisk press for å tillate utslipp fra bergverksvirksomhet. Dette er uheldig, særlig fordi det kan undergrave den tilliten vi må ha til at miljøvernforvaltningen gjennomfører gode, åpne og tverrfaglige vurderinger i tida som kommer.

Utnyttelsen av Norges mineralressurser vil ikke først og fremst bli et spørsmål om bruk eller vern. Det sentrale spørsmålet vil bli hvordan en kan oppnå størst mulig samlet samfunnsnytte av de naturressursene vi har til rådighet. Dersom vi forvalter de marine ressursene på en god måte, vil høsting og produksjon av sjømat kunne skje i et evighetsperspektiv. Det er også store verdier i norsk berggrunn. Det er nå kartlagt mineralressurser for 1?500 mrd. kroner, noe som tilsvarer verdien nesten 30 års eksport av norsk sjømat. En mineralforekomst lar seg vanskelig flytte. Det samme gjelder våre viktigste gyteområder, oppvekstområder og fiskeområder. Dersom det ikke er mulig å oppnå god sameksistens, må hensynet til fjordmiljø og våre fornybare sjømatressurser prioriteres.

Hensynet til arbeidsplasser og verdiskaping må vurderes i et langsiktig perspektiv, der også de skadevirkninger utslipp/deponering kan ha for fjordmiljø, sjømatnæring og andre tas med i vurderingene. Det skjer i liten grad i dag. F.eks. legges det nå opp til utslipp/deponering av enorme mengder gruveavfall i gyteområder for kysttorsk i Naustdal og Kvalsund kommuner. Det eksisterer ingen troverdige ressursøkonomiske eller samfunnsøkonomiske analyser som indikerer at en slik utnyttelse av våre ikke fornybare ressurser faktisk er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er heller ikke sannsynliggjort at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å åpne for utnyttelse av nær sagt alle de viktige kystnære mineralressursene akkurat nå, når lønnsomheten fortsatt er forholdsvis marginal, og investorene i stor grad ikke synes å ha råd til å gjennomføre reelle avbøtende tiltak.

For å unngå unødvendige konflikter mellom to av Norges viktigste framtidsnæringer må en ta seg tid til å opprette en konstruktiv dialog om framtidig sameksistens. Det er etter vårt syn ikke mulig å lage noen god og omforent mineralstrategi, uten at en samtidig avklarer forholdet til sjømatnæring og marint miljø, fortrinnsvis ved å samordne denne med den kommende stortingsmeldingen om «Norge som verdens fremste sjømatnasjon». LO er en svært viktig samfunnsaktør, som organiserer et betydelig antall arbeidere i både norsk sjømatnæring og norsk bergverksnæring. Også LO bør derfor legge opp til en åpen og konstruktiv debatt om hvordan mineralressursene best kan utnyttes i et langsiktig perspektiv, uten at dette ødelegger for sjømatnæring eller fjordmiljø.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2012)