Knut Viggen

knut.viggen@lomedia.no

Den prisbelønte tidligere gravejournalisten har de siste årene skrevet flere bøker om skyggesidene i det norske arbeidslivet. Denne gangen kommer han med en bok der det først og fremst er ofrene for arbeidslivskriminaliteten som får oppmerksomhet.

Og sentralt i boken "Moderne slaveri i Norge - arbeidslivets skyggeside" - står saken om den unge litaueren Ramunas Gudas, som ble livstruende skadd på en byggeplass i Kirkeveien i Bærum i juli 2013.

Nå har han intervjuet Ramunas og flere andre av ofrene for kriminalitet i det norske arbeidslivet. Flere av dem han oppsøkte er aktuelle i saker han har skrevet om tidligere, som journalist, eller som forfatter.

Men Ramunas Gudas var ett nytt bekjentskap.

Ramunas Gudas utenfor inngangsdøra på Sunnaas sykehus i forbindelse med en undersøkelse der i september 2017, fire år etter at han ble livstruende skadet i heisulykken i Bærum.

Leif Martin Kirknes

– Jeg gikk gjennom saken punkt for punkt og kronologisk og så hva som ble gjort i hver eneste sak politimessig. Jeg satt med politidokumentene, delvis i alle fall, rapportene og intervjuene, forteller Haakaas, når Nettverk møter ham.

I Ramunas-saken gikk det også lang tid før noen i det hele tatt spurte ham om hva som skjedde da han ble utsatt for ulykken.

– Og det synes jeg er interessant, fordi vi i Norge har lett for å tro at det er vi nordmenn som er best, vi har de beste systemene, men i dette tilfellet var det det litauiske arbeidstilsynet som løste saken, ved at de faktisk fikk offeret i tale, forteller Haakaas.

Delvis arbeidsufør, fikk erstatning

Heismontørenes Fagforening engasjerte seg tidlig i saken og fulgte opp både med pengestøtte og flere markeringer til støtte for Ramunas. Sentralt i dette arbeidet sto Rune Larsen. Einar Haakas mener at uten heismontørenes innsats hadde det neppe blitt det som må betegnes som en relativt godt resultat for Ramunas Gudas til slutt. Men det tok flere år. Politiet henla saken tre ganger før riksadvokaten krevde ny etterforskning.

I mai 2020 ga Riksadvokaten Ramunas' sjef i selskapet Norena Services, Vyandas Piaulokas, påtaleunnlatelse med en måneds ankefrist. Den ble aldri bestridt, og dermed godtok Piaulokas avgjørelsen som innebærer at det er begått en kriminell handling men tiltalen ble droppet fordi det hadde gått så lang tid.

Totalt har Ramunas mottatt tre millioner kroner i erstatning etter ulykken, men i dag er Ramunas delvis arbeidsufør og kan bare utføre lettere jobber. Han bor i dag utenfor småbyen Plunge i Litauen med kone og to barn, en datter på seks og en sønn på rundt ett år. Han kan passe barna, men kan ikke lenger bære datteren på seks.

– Det er håpløst å nå den eldste igjen når hun farer av gårde på sykkel og sparkesykkel, men vi sitter og tegner sammen, forteller Ramunas i intervjuet Haakaas gjorde med ham til boken.

Kritisk til Politi og Arbeidstilsyn

Haakaas er svært kritisk til både Arbeidstilsynets og politiets arbeid i saken.

– Det norske arbeidstilsynet mente at det ikke var nødvendig å snakke med offeret. De snakket bare med bedriften og konkluderte med at denne saken ikke bør politianmeldes. I et brev som for sikkerhets skyld ble holdt unna offentligheten. Det viser med all tydelighet at de har driti på draget, men det er jo sånn Arbeidstilsynet fungerer, hevder forfatteren.

Han har brukt Ramunas-saken fordi han mener den belyser godt hvorfor og hvordan Arbeidstilsynet kommer til kort.

– Vi har et arbeidstilsyn som stort sett ikke anmelder saker og de få sakene de til slutt anmelder går politiet over med harralabb, rett og slett, mener Einar Haakaas.

Knut Viggen

– Istedet for å gå inn i saken blir de en papirmølle som bare skriver brev og tar for god fisk den forklaringen som arbeidsgiveren gir. Og på den andre siden har vi politiet som gjennomfører tre etterforskninger som blir henlagt, det er jo helt utrolig, slik at Riksadvokaten etter press må bryte inn og be oslopolitiet om å etterforske denne saken på nytt. Og så ender det med en påtaleunnlatelse, fordi det har gått for lang tid,forklarer Haakaas.

– Ikke enestående

Han kaller Ramunas-saken en gigantisk skandale, men at denne saken ikke er enestående.

– Det vi har hatt etterpå viser forsåvidt akkurat det samme, at vi har et arbeidstilsyn som stort sett ikke anmelder saker og de få sakene de til slutt anmelder går politiet over med harralabb, rett og slett, mener Haakaas.

Han viser til at det tok godt over 20 år etter at vi fikk arbeidsmiljøloven i 1977 før vi fikk den første betingede dommen og det gikk enda noen år før det kom en ubetinget dom.

– I mellomtida har du hatt en haug med dødsulykker som ikke har blitt etterforska og hvor ingen er stilt til ansvar. De siste åra har strafferamma for brudd på Arbeidsmiljøloven økt, men ironisk nok har ikke det ført til at flere saker er blitt etterforska, eller at dommene er blitt lengre. Et unntak er vel Veireno-saken, men der var det jo hundrevis av brudd på arbeidsmiljøloven, forklarer forfatteren.

Ville snakke med ofrene

Utghangspunktet for Haakaas siste bok var at han skrev boken Svartmaling – kriminelle nettverk i Norge - om malerbransjen - for fem år sia, i 2017. Og da hadde han jobbet med dette temaet i bortimot 10 år.

– Det jeg sleit med den gangen var jo å få tak i ofrene, å få ofrene i tale. For det var totalt taushet i disse miljøene. Enten av frykt for represalier, eller for å miste den jobben de hadde til dårlig betaling. Det var derfor jeg bestemte meg for å skrive boka, for å fortelle ofrenes historie, ut i fra deres synsvinkel, sier Haakaas.

Han mener hverken arbeidstilsyn, politi eller A-krimsentrene fungerer fordi politiet ikke får være med ut og kontrollere, men må sitte inne og etterforske sakene i etterkant.

– Det er jo helt tragisk. Og det som skjer med disse kontrollene er jo ikke at de tar bakmenn eller røsker opp i noen organisasjon eller nettverk, nei, de konsentrere seg om utenlandssaker, det vil si at det tar tak i ofrene og de som ikke har arbeidstillatelse og så sendes de ut. Og da er det jo i praksis ofrene for arbeidslivskriminaliteten det går ut over, nok en gang, og ikke bakmennene.

– De tar ofrene og ikke bakmennne?

– Nei, og det gjøres selvfølgelig for å tilfredsstille new public management. De får gode tall, sånn at det ser ut som om de har gjort en god jobb. I realiteten har de ikke gjort det. Og dette skjer jo åpenlyst, sier Haakaas.

Han mener også at det er overdrevet at alt ulovlig er internasjonalt. Tvert i mot, i mange tilfeller er det store norske bedrifter som henter underleverandører, som også er norske og så finnes mange av disse utnyttede arbeiderne i bånn.

Vi har alle ansvar

– Det andre om for så vidt sjokkerte meg var å se hvor tett vi som forbrukere er knyttet til utnyttelsen av sårbare ofre. For å si det sånn, får du varer tilsendt gratis hjem til deg på døra, så er sjansen stor for at du får en person som blir grovt utnytta og at hele virksomheten blir organisert av kriminelle. Helt ufrivillig blir vi som forbrukere del av en kjede, basert på slavelignende arbeidsforhold. Og dette er litt sånn tosidig, fordi vi burde i alle fall vite hva som foregår når vi kjøper billig bilvask eller får vaska huset litt for billig og det kommer varer frakta gratis hjem til deg, mener Einar Haakaas.

– Vi reagerer på at arbeidere blir grovt utnytta for eksempel i Qatar i forbindelse med forberedelsene til fotball-VM. Men det vi ser rundt oss, det fortrenger vi, mener forfatteren.

Knut Viggen

Et kjernepunkt for ham er nordmenns selvforståelse.

– Det at vi ser på oss sjøl som så veldig rene og ranke. At vi er de renhårige i verden og hjelper resten av verden og reagerer på slavearbeid andre steder. Vi reagerer på at arbeidere blir grovt utnytta for eksempel i Qatar i forbindelse med forberedelsene til fotball-VM. Men det vi ser rundt oss, det fortrenger vi, mener forfatteren.

Stor kynisme

Han viser til eksempler fra da han reiste rundt i Nord-Norge og snakket med folk der om forholdene i fiskeforedlingsindustrien.

– Alle visste jo hvordan folk ble behandla på disse fiskebrukene, hvordan de betalte skyhøy husleie. Noen tjente jo også på det i bygda. De ville ikke snakke om det, det var rett og slett en sånn taushet. De ville ikke "provosere nessekongene", som sto bak en av de få arbeidsplassene i bygda. Men samtidig så var det jo få nordmenn som jobbet på disse stedene. Alt dette synes jeg var ganske sjokkerende å se at foregikk rett foran nesa på oss og som de nektet å gjøre noe med.

– Den andre tingen som overraska meg var hvilken grenseløs kynisme du finner hos norske arbeidsgivere, enkelte i alle fall. Jeg skriver om en undersøkelse blant hotellsjefer og formenn i fiskeindustrien om holdningene deres til arbeiderne og da var det en hotellsjef som sa at arbeiderne fra Øst-Europa " De jobber 14 timer i strekk, de trenger ikke å smile eller tenke, de er som hester, ikke sant?".

Einar Haakas ble overrasket over hvilken grenseløs kynisme han fant hos norske arbeidsgivere, enkelte i alle fall.

Knut Viggen

– I den samme undersøkelsen kom det også fram at de bytta ut arbeidsstokken hvert tredje eller fjerde år, for da var de redde for at disse arbeiderne skulle bli for husvarme, eller det vi kaller andre kaller velintegrerte arbeidere.

Haakaas mener situasjonen for utenlandske arbeidere ble enda dårligere under pandemien.

– Det vi ser i denne strukturen er at arbeiderne blir rekuttert gjennom et vikarbyrå, som gjerne kaller seg underentreprenør, det er en måte å unngå vikarer og påseplikt. Disse mellommennene, eller arbeiderne må ofte betale for å få jobb, for å komme inn i Norge måtte du være sikret jobb og ha en adresse under pandemien. Og det fulgte ofte med en bolig der prisen var skyhøy, sier Haakaas.

Vil få folk til å tenke

Einar Haakaas er full av godord om innsatsen til Heismontørenes Fagforening i Ramunas-saken. Deres innsats og ståpåvilje gjennom flere år blir da også behørig omtalt i boken. Men han gir både ros og ris til fagbevegelsen, som han mener spiller en viktig rolle i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

– Jeg ønsker å røske opp i hodet til folk og få folk til å tenke. Og få folk til å bry seg, ikke minst. Jeg liker jo også å provosere det norske selvbildet som de til enhver tid gode og snille menneskene. Men jeg tror fagbevegelsen må prøve å fornye seg littegrann og tenke i litt andre baner enn å være som i dag - i en forsvarsposisjon, mener Haakaas.

Han viser til at fagbevegelsen tidligere har stått bak store reformer i arbeidslivet.

– Arbeidsmiljøloven var jo en sånn reform, pensjonsreformer, det ene med det andre, sikre arbeidernes rettigheter på alle mulige plan. Men nå har de kommet i en posisjon der man liksom må forsvare disse rettighetene, sier Haakaas.

– Jeg tror nok man har godt av å tenke litt mer offensivt, og komme med innspill til samfunnsutviklingen der man tenker litt nytt. Der står fagbevegelsen i fare for å bli overkjørt av den økonomiske liberalismen.

– Jeg etterlyser egentlig litt nytenkning, avslutter Haakaas.