Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Tirsdag var en tung dag. Sammen med fire familiemedlemmer og kollega Geir Solaas Moen, bar Wegard Harsvik kista med Hans-Christian Gabrielsen fra kirken til graven.

Et særdeles ærefullt oppdrag, men fortsatt like uvirkelig som dødsfallet, for to uker siden.

– Vi er mange som føler at det ikke kan være sant. Det har ikke gått opp for oss ennå. Jeg venter fortsatt på å høre ham komme i gangen, på vei til kontoret. Stadig tenker jeg at «dette må jeg tipse Hans-Christian om. Dette må han se». Men så er han ikke her lenger. Det har gitt et enormt tomrom, sier Wegard Harsvik til FriFagbevegelse.

Sjef, men aldri sjefete

De snakket sammen – som vanlig – dagen før Hans-Christian Gabrielsen døde. De skulle møtes tirsdag morgen for å gå gjennom en appell, som skulle spilles inn til en faglig konferanse. Temaet var et seriøst arbeidsliv.

Da meldingen om dødsfallet ankom Folkets Hus, ble det umiddelbart satt krisestab. De måtte ta jobben med å gi beskjed i eget hus, og informere eksternt. Harsvik tok sin tørn.

– Hans-Christian var både en god leder og en god kamerat. Og han klarte å balansere dette. Det var ingen tvil om hvem som bestemte, men han var aldri sjefete som person. Han var veldig kunnskapsrik på mange områder. Ikke bare var han nærmest nerdete på det som hadde med fagbevegelsen å gjøre, han var både svært historieinteressert og tungt samfunnsinteressert. I tillegg var han et oppkomme av popkulturelle referanser. Og veldig morsom, sier Harsvik lavmælt, tydelig preget av stundens alvor.

Han forteller at han fortsatt er nummen i kroppen når han snakker om sin gode venn og kollega.

Les også: Hele samfunnet vil savne Hans-Christian Gabrielsen, sier Yngve Hågensen

Fikk beskjed om å bli enige

Harsvik og Gabrielsen traff hverandre første gang på typisk fagbevegelse-vis. To mektige ledere, Jan Davidsen i Fagforbundet og Arve Bakke i Fellesforbundet, hadde pratet sammen. De sendte henholdsvis Wegard og Hans-Christian ut i krigen. De fikk begge beskjed om at de måtte møtes og vær så god bli enige. Harsvik husker ikke lenger hva saken handlet om, men enige ble de.

Da Gabrielsen ble nestleder i LO, kom Harsvik samtidig inn som leder for samfunnskontakt og strategisk arbeid i LO. De ble ikke bare kolleger. De ble også gode og nære kamerater.

– Vi var omtrent akkurat like gamle og hadde felles preferanser på så mye. Vi hadde en god tone oss imellom. Vi omgikk hverandre også privat, sier Harsvik om vennen som han ble kjent med i 2009.

Begge likte britisk rock fra 70-tallet og 80-tallet, i tillegg til at Hans-Christian hadde et lidenskapelig forhold til Frank Zappa.

– Hans-Christian var nærmest for et popleksikon å regne, minnes Harsvik.

De hadde store planer for tiden etter koronaen. Både politisk og sosialt. Men hytteturer og middager med kompiser ble satt på vent. For Hans-Christians del var det aldri aktuelt å bevege seg ut i noe som kunne ligne en gråsone med tanke på smittevern. De ventet bare på at den fæle tiden skulle gå over. Nå vil planene aldri realiseres, men erstattes med sorg.

Nerheim: – Var aldri i tvil om at han kunne gå helt til topps i LO

André Nerheim var pressesjef i LO og ble først kjent med Hans-Christian da han var nestleder i Fellesforbundet.

– Første gang jeg traff ham på en FAFO-samling, tenkte jeg at han var en hjernevasket industrikraft-type, men så startet han å prate om viktigheten av mental helse og sosial utjevning. Jeg var aldri i tvil om at han kunne gå helt til topps i LO. Han hadde en spennvidde og innsikt uten like, og brydde seg om alt og alle, sier André Nerheim til FriFagbevegelse.

Han ble en nær og god venn med Hans-Christian Gabrielsen. Han var også tiltenkt en rolle som kistebærer, men måtte være hjemme i karantene.

– Jeg kommer aldri til å glemme Hans-Christian. Han var en folketaler som jobbet hver dag for å gjøre folks hverdag bedre. Det skal jeg fortsette å gjøre i hans ånd. Jeg har grått mye og hatt vondt i magen helt siden jeg fikk beskjed om hans bortgang, sier André Nerheim.

– Det er bare tre år siden vi feiret hans 50-årsdag på et koselig klubbhus på Slemmestad. Masse latter, taler og vin. Nå er det bare trist. Jeg tenker spesielt på familien som jeg også møtte da, hans kone Trine og hans datter Camille. De fortjener ikke dette.

Direkte klokken 16.00: Minnestunden kan du følge her

Se bildene: Slik var Hans-Christian Gabrielsens tid i LO