Thale Engelsen, Dagsavisen

Hei, Ane! Forrige uke ble du intervjuet av NRK fordi kvadratmeterprisen på små leiligheter nå er rekordhøy. I 2016 kjøpte du en 18 kvadratmeters ettromsleilighet på Torshov for to millioner kroner. Hvorfor? Var det eneste alternativ?

– Jeg følte det var bedre å betale ned penger på et lån enn å betale til en person som bare tar alle pengene mine, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tenkte dessuten at det var lurt å få en fot innenfor boligmarkedet i Oslo med en gang, for jeg har leid tidligere. Jeg satt med en egenkapital etter å ha solgt leiligheten jeg eide på Hamar, som gjorde at det ble mulig for meg å komme inn i boligmarkedet i Oslo. Det føltes veldig riktig å kjøpe leilighet, men 18 kvadratmeter var det eneste jeg hadde råd til. Det er viktig for meg å bo et sted jeg føler meg trygg og hjemme, og et sted jeg kan bo lenge. Jeg var på mange visninger, men alt var i samme prisklasse. Det sto mellom en leilighet på 18 kvadrat, eller en parkeringsplass.

Du kunne vel fått mer plass for samme pris hvis du var villig til å bo litt utenfor sentrum?

– Ja, det kunne jeg nok fått. Men, jeg er veldig, veldig sosial, så det er så viktig for meg å ha menneskene mine og ting i nærheten. Jeg vil heller betale litt ekstra og passe på å lage et hyggelig hjem på lite plass, enn å bo lenger unna. Alt handler om prioriteringer.

Hvordan preget korona deg, da? Måtte du ha hjemmekontor?

– Ja, jeg hadde hjemmekontor.

Latterpause.

– Det fikk meg til å innse at shit, her er det liten plass. Jeg har jo ikke noen ordentlig pult, jeg har bare en sovesofa og et lavt, lite bord. Det har vel preget kroppen mest, rent fysisk. Jeg kjenner at jeg har sittet dårlig. Da hjelper det at jeg har vært flink til å innstille hodet og psyken til å tenke: suck it up, alle er i samme situasjon.

Men nå er du tilbake på kontoret?

– Ja, første dag i dag, faktisk. Det føles jæskla bra. Wow, det er deilig å ha en jobb, og det er godt å komme tilbake til litt A4-liv, mennesker og det å kunne sitte ordentlig og bevege seg litt. Men, det som er litt morsomt med den NRK-saken, er at jeg har fått veldig mange ulike tilbakemeldinger.

Å? Har du noen eksempler?

– Jeg fikk en melding av en fra Sverige. Han spurte om jeg var helt korka i hodet, sa at jeg var dum som kjøpte en så liten leilighet og antok at foreldrene mine betalte.

Svarte du ham?

– Ja! Jeg svarte «Hei, takk for en hyggelig melding! At jeg er ganske korka, kan jeg si meg helt enig i, men leiligheten betaler jeg for selv med penger jeg tjener fordi jeg jobber. Ha en fin dag!» Men han fortsatte jo bare. Han skrev: «okei, la oss si at foreldrene dine ikke betaler, men bor du langt unna sentrum? Er det trygt?» og holdt spørsmålene gående.

Var han liksom bekymret?

– Han var nysgjerrig i hvert fall. Jeg er jo glad for at saken skapte engasjement, men bruk gjerne energien din på noe konstruktivt og sunt. Det er veldig interessant hvordan folk engasjerer seg. Det er sjeldent jeg leser kommentarer, men jeg fikk noen screenshots fra kommentarfeltet. Der var det mange rasistiske bemerkninger, som at det kun er utledninger som kjøper så små leiligheter, fordi de får støtte fra staten.

Hva tenker du om det da?

– For meg er det ikke relevant i forhold til saken. Kommentarfelt er jo en arena for å uttrykke alle slags merkelige holdninger. spy ut all slags kommentarer. Det er underholdene å lese og høre om, men ja, de utlednings-kommentarene, er jo helt irrelevant i saken. Det er veldig spesielt.

Er det vanskelig å komme inn i boligmarkedet i Oslo som ung, synes du?

– Ja. Da jeg skulle inn var det veldig vanskelig, noe jeg ikke hadde sett for meg. I Hamar hadde jeg en leilighet på 60 kvadrat, som jeg eide sammen med eksen min. Vi gikk i pluss etter salget, så jeg tenkte jo at jeg kunne få samme størrelse i Oslo, men med peis og uteplass.

Latterpause.

– Men så ble jeg møtt med valget mellom 18 kvadrat og en garasjeplass. Javel, tenkte jeg. Jeg har jo tatt en ny verdivurdering her, fordi jeg ønsker å komme meg til noe større etter hvert, men da må jeg ha enda mer egenkapital og kunne betale ned lånet, så det er vanskelig.

Så du kunne tenkt deg litt mer plass, altså. Hvor lenge planlegger du å bo i leiligheten?

– Jeg vet ikke. Jeg trives jo ekstremt godt, men jeg trenger et soverom. Så lenge jeg får det, er jeg egentlig fornøyd. Kroppen blir jo helt krøkka av å ligge på en sovesofa i fire år. Også hadde det vært hyggelig med mer plass til å invitere venner.

Det forstår jeg, hindrer den lille plassen deg i å ha besøk?

– Nei, det har aldri stoppet meg i å ha besøk. Det må man bare løse også sitter folk der det er plass. Men, jeg gleder meg jo til den dagen jeg kan ha et stort spisebord med mange mennesker rundt. Det blir litt mer kronglete med så liten plass, men alt løser seg med kreativitet.

Får du plass til alt du vil der, da? Eller har du et lager i tillegg?

– Jeg har veldig mange ting i leiligheten, men så har jeg også to små boder som er stappfulle. Det har hjulpet meg mye å kunne oppbevare ting der.

I NRK-saken viste du frem noen miniatyrversjoner av kjøkkenutstyr og lignende. Har du mye av det?

– Haha, det er mest fordi jeg synes det er morsomt. Jeg kan jo komme til å tenke at leiligheten ikke er så liten, at den er perfekt for meg, fordi jeg også er liten. Men de små tingene er bare for show. Jeg har en minikjevle, et minivaffeljern, også har jeg en bitteliten stekepanne til å steke kun ett egg i, fordi jeg er singel. Haha!

Okei, på tide med litt faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Oi! Gøy! Bok som har betydd mest for meg, hmm. Jeg vet ikke om den har betydd så mye, men Conversations with friends er den siste jeg leste, og den fanget meg.

Hvorfor?

– Fordi den skildrer vanskelige kjærlighetshistorier som man kjenner seg litt igjen i. Sånn at man kjenner det i kroppen når man leser, liksom. Annet enn den, er det The power of now. Den handler om at man må tenke over livet som det er nå, og ikke dvele så mye over ting man ikke får gjort noe med. En slags selvhjelpsbok!

Er det en tankegang du selv lever etter?

– Ja, veldig. Hvis man skal dvele over fortiden blir man bare stuck i et negativt tankemønster. Det er det ikke noe vits i å bruke tid på.

Hva gjør deg lykkelig da?

– Mennesker. Og hunder.

Har du hund selv?

Jeg hadde, men den døde som følge av hundeviruset som var for to år siden. Nå drar jeg veldig nytte av andres hunder, som jeg ser på gaten. Det er generelt veldig lett å få meg glad, egentlig! Jeg blir fort overveldet.

Det er jo en fin egenskap.

– Jo, takk! Jeg er glad for at jeg har den.

Hvem var din barndomshelt?

– Åh. Det må ha vært Macgyver. Han fikk liksom til alt, han. Han trengte bare papir og penn, så kunne han lage et helikopter.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Ååååå. At jeg blir veldig fort ivrig. Jeg snakker veldig mye og veldig fort og slipper ikke alltid folk til fordi det jeg sier er så sykt viktig. Eller jævlig gøy.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da bestiller jeg seks donuts fra Talormade og spiser alle samtidig også angrer jeg skikkelig etterpå. Jeg blir jo kjempekvalm. Men de er gode, da. Har du smakt dem?

Hehe, nei.

– Hvaaaa. Det må du gjøre! De har en sånn med karamellisert popcorn på, den er såååå god.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det er så mange ting. Blant annet kunne jeg gått mot rasisme, eller for kvinners rettigheter og abort.

Er det noe du angrer på?

– Masse! Men så tenker jeg at man ikke får gjort noe med det som allerede er gjort, så det er ikke noe vits å dvele over det. Det er heller mye jeg angrer på at jeg ikke har gjort!

Som hva da?

– Som å reise jorden rundt! Og gjøre ting for meg selv som ikke nødvendigvis trenger å være påvirket av hva alle andre vil at jeg skal gjøre. Om det ga mening.

Absolutt! Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det er såå mange. Stephen Hawking! Og… hmmm.. og Jesus. Og Dalai Lama!

Alle tre samtidig, eller?

– Gjerne det. Trump hadde også vært interessant å ha der. Det hadde vært gøy å samle alle fire i en heis med meg og se hvordan de hadde kommunisert.

Hvordan tror du utfallet ville blitt?

– Et helvete.