Aps nye stjerneskudd er lege og økonom: – Derfor er det mulig å ta en klassereise

Hennika Lillo-Stenberg, Dagsavisen

Usman Musthaq var bare 23 år da han for første gang sto på scenen i Stockholm foran flere hundre mennesker.

Han var en av visepresidentene i den internasjonale foreningen for medisinstudenter. Sammen med lederen av foreningen, ble han på vegne av 1.3 millioner medisinstudenter intervjuet av tidligere BBC-nyhetsanker Nisha Pillai med store TV-kameraer.

Temaet var global helse, og debatten var selvsagt på engelsk.

Han rakk så vidt å gå av scenen før superstjernen innen folkehelse og global helse, Hans Rosling, kommer mot ham bak scenen og skjeller ham ut.

– Du lyver! Du lyver! ropte superstjernen.

Han var dypt uenig i at klimaendringer var den største trusselen mot folkehelse.

Bak scenen fortsatte en heftig diskusjon om infeksjonssykdommer, generasjonsskifte og følgene av klimakrisen mellom 23-åringen og den internasjonalt anerkjente legen og professoren.

– Vi dro ikke derfra som gode venner.

Usman har møtt Hans Rosling tre ganger, og alle gangene har de kranglet høylytt.

– Så du følte deg ikke litt ydmyket?

– Nei, men det var veldig rart å skulle krangle med en av verdens mest kjente folkehelseeksperter, som også var mitt forbilde. Men vi kranglet med respekt, og den siste gangen vi møttes var samtalen litt roligere.

Skinnende ny leke

Den intense striden med Rosling satte ikke en stopper for karrieren til den unge legestudenten. Spol nøyaktig ti år fram i tid. Det er krise i byrådet i Oslo etter avsløringer om svært dårlige forhold ved Oslos helsehus. Byrådsleder Raymond Johansen varsler endringer, og inn som en skinnende ny leke kommer 33 år gamle Usman Musthaq.

Vi begynner intervjuet på det nye kontoret hans kort tid etter at han fikk den nye stillingen, sammen med en byrådssekretær og en pressekontakt som ikke vil la ham bli intervjuet alene. Møtebordet er overstrødd av dokumenter, og de to ansatte hamrer løs på tastaturene sine i «bakgrunnen».

– Ikke tenk på oss! sier de, men avbryter likevel flere ganger.

De to representantene fra staben hans insisterer på å være til stede – uten at det er helt lett å skjønne hva byråden selv egentlig foretrekker. Han ser litt overrumplet på de seks øynene som fester blikket på ham fra alle kanter av rommet.

Det blir neppe tårer i dette intervjuet, men vi skal bli litt bedre kjent med Arbeiderpartiets nye stjerneskudd.

Det var ikke åpenbart for Usman Mushtaq selv at han skulle bli politiker. Han vokste opp på Stovner, der Arbeiderpartiet står sterkt, og synes sosialdemokratiet var en fin ting.

Dagsavisens fotograf får bli med Usman til barndomsblokka noen dager senere. Han viser rundt i Tante Ulrikkes vei, der også den prisbelønnede forfatteren Zeshan Shakar, og artisten Hakeem vokste opp.

Aktuelt: Dette er LO-toppenes beskjed til Ap-landsmøtet

Imponerende CV

Da Usman var ung, kunne han kanskje tenke seg å bli medlem av Arbeiderpartiet, men det ble med tanken. Så kom terrorangrepet 22. juli 2011, og det ble avgjørende for at han meldte seg inn i partiet.

– 22. juli var avgjørende fordi jeg innså at jeg ikke kunne ta det mangfoldet vi har, det rause, inkluderende velferdssamfunnet for gitt. Det viste det brutale alvoret vi som samfunn står ovenfor når det er krefter som ønsker å splitte oss og rive ned det Norge har greid å bygge opp. Jeg følte på en trang til å engasjere meg og delta i politikken, jeg tenkte at det var den meste effektive måtene jeg kunne være med på å påvirke samfunnsretningen.

Siden har han vært rådgiver for både Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen. Nå har han blitt byråd på kort varsel, og har mye å sette seg inn i. Og et flyttelass å hente i Sveits, der han inntil nylig jobbet i Verdens helseorganisasjon (WHO) i Genève.

Men byrådsleder Raymond Johansen er ikke den mest høytstående maktpersonen som har hanket inn Mushtaq. Han ble headhuntet av Pakistans daværende helseminister Zafar Mirza rett før koronapandemien brøt ut.

privat

Vi skal til en internasjonal helsekonferanse denne gangen også. For omtrent 13 år siden var Usman praktikant for Verdens helseorganisasjon (WHO).

Zafar Mirza jobbet på dette tidspunktet også i WHO, og de ble kjent på en av de mange helsekonferansene i Genève.

De fleste nyhetsintervjuer med ham, inkludert her i Dagsavisen tidligere, påpeker hvor imponerende den unge mannens CV er. Han er lege, økonom, politiker og har vært med å starte opp Gunhild Stordalens klimaorganisasjon EAT.

13 bind med leksikon

Arbeidet med EAT måtte han faktisk overta på et tidspunkt, da Gunhild Stordalen ble alvorlig syk. Også i dette tilfellet var det hun som hanket inn ham. Da han tok over i hennes fravær, fortalte hun i et intervju at hun snakket med Mushtaq omtrent like ofte som moren sin på dette tidspunktet. De to er nære venner.

Men så var han utrolig nysgjerrig da. Da familien, som på slutten av 90-tallet besto av seks medlemmer «av en eller annen rar grunn», gikk til innkjøp av 13 bind med leksikon, ble lille Usman veldig fascinert, og han kunne bli sittende i timevis på rommet han delte med broren for å lese om nye ting.

Da familien etter hvert fikk PC hjemme, kunne han underholde seg med den nye nettsiden Wikipedia. Raketter og astrofysikk, den type ting.

Usman forteller om Wikipedia-fascinasjonen, men avbryter seg selv. Han kommer på da familien kjøpte samlingen med leksikon til storebroren hans som hadde begynt på skolen. Han banet vei for yngstemann Usman, og ble utdannet tannlege. En av storesøstrene farmasøyt.

Og for ordens skyld er de nå en familie på sju, etter at en attpåklatt kom til verden etter leksikonene. Fram til da var Usman yngst.

– Vil du si at du var en av de kule i klassen?

– Ja, jeg var jo det. Eller kanskje ikke så kul. Jeg trodde jeg var kul, men jeg vet ikke om andre synes jeg var kul. Nei, da, jeg vet ikke. Men jeg var ikke en typisk skoleglad person.

Tanken på hvem han var på ungdomsskolen virker i alle fall ikke som noe som har plaget ham i årene etter. Men han husker at han hadde omtrent 20–25 venner på chattetjenesten MSN, og han brukte mange timer der og.

Reiste fra alt de hadde

Han har fortalt i intervjuer tidligere at han bestemte seg for å sikte mot medisinutdannelsen allerede som 16 åring, men hvor dypt ønsket om å bli lege satt den gangen er ikke helt godt å si.

– På ungdomsskolen var jeg ikke så sikker på hva jeg ville gjøre – bortsett fra at jeg ville begynne på Stovner videregående da. Det var det alle vennene mine skulle. Grunnen til at det var viktig, var fordi det var en av de første skolene som ga ut PC til studentene. Jeg skulle ha en PC.

– Foreldrene mine hadde i alle fall en klar tanke om at jeg skulle ta høyere utdannelse. De hadde reist fra alt de hadde, og jobbet hardt. Det var ikke et spørsmål om å ikke ta høyere utdannelse, spørsmålet var bare hva.

Hilde Unosen/Dagsavisen

Men da NRK intervjuet han i 2010, forteller han at han jobbet beinhardt på videregående for å få så bra karakterer som mulig.

– Jeg ville sørge for å ha så gode karakterer at jeg kunne velge studieplass fra øverste hylle, sa han som 20-åring.

Han ble intervjuet sammen med en studiekamerat i forbindelse med en ny rapport fra SSB som viste at både norskfødte menn og kvinner med innvandrerforeldre tok høyere utdanning enn den øvrige befolkningen. Det var hele 7,4 prosentpoeng flere menn med innvandrerforeldre som tok høyere utdanning, enn resten av den mannlige befolkningen.

– Jeg husker det! Det er veldig interessant. Jeg pleier ofte å fortelle om dette når jeg skal forklare Norge. Innvandrere kan leve i leiligheter som blir betegnet som trange, og med det som kalles vedvarende lav inntekt, men på grunn av gratis tilgang til utdanning og helsehjelp, så er det mulig å foreta en klassereise.

– Jeg føler at Norge er unikt her. Det finnes ikke mange andre land i verden hvor den type klassereise er mulig for så mange mennesker.

– Er du sikker på det?

– Jeg er ikke helt sikker på det, men jeg er rimelig sikker på at det er veldig mange andre land som sliter. Og spesielt når det kommer til minoritetsbefolkninger. Og det som er interessant er at det er en ekstrem fordeling på begge sider av skalaen her, fortsetter han, og forteller at gutter med innvandrerforeldre både scorer høyest på høyere utdanning, og på dropout.

– Folk faller fra, spesielt på videregående. Politikken må kunne svare på disse utfordringene, sier den nyinnsatte byråden, og legger til at han synes byrådet har gjort mye bra på dette området.

Sjef for mange

Hva tenkte han egentlig selv på den tiden? Vi har funnet fram til det gamle NRK-intervjuet med 20 år gamle Usman Mushtaq som er helt i starten av medisinstudiet.

– Jeg vil gjerne lese opp fra NRK-intervjuet fra 2010. Du og studiekameraten din ble sitert på denne måten: «På spørsmål om hva drømmejobben er, svarer de litt kjekt: – Jeg vil ikke være ansatt, jeg vil ansette. Vi sikter mot toppen. Vi vil bli best i vårt fagfelt …»

– Herregud, dét er flaut as! utbryter Usman.

Umiddelbart bryter både byrådssekretæren og pressekontakten inn, som for å avverge en eventuell følelsesmessig reaksjon.

– Nei, nei! forsikrer de i kor.

Vi fortsetter opplesingen:

« … Hvis du skal bli lagt merke til her i livet, gjelder det å bli god på det du driver med. Det gjelder uavhengig av om du er lege, elektriker eller journalist, sier de». Det er litt rart at dere skal ha sagt dette helt samtidig, men husker du det?

Usman må le seg ferdig, med en ganske så høy og lys latter.

– Det der husker jeg ikke, og det er ikke sikkert at jeg sa det heller. Det kommer nok fra to 20-åringer som var veldig begeistra for å ha kommet inn på medisinstudiet.

– Men du har jo nådd langt da, du er jo sjefen for mange nå?

– Akkurat nå er jeg det, men i min forrige jobb i Verdens helseorganisasjon var jeg ikke det. Det spiller jo egentlig ingen rolle.

– Men hva tror du ligger i det å ville bli sjef?

– Det ligger jo en ambisjon der, og jeg tror kanskje det var et uttrykk for at du må gjøre det bra der du er. Der du er, er jo hovedpoenget. Ambisjon uten innsats blir bare tomt. Det var kanskje en refleksjon på det. Vi har jo sagt «selv om du er elektriker», men igjen, jeg er litt usikker på om jeg har sagt dette.

– Jeg skal ikke ha det sitatet på meg! Ha-ha! Nei, da. Men akkurat nå har jeg veldig mye ansvar, og det tar jeg på alvor. Og det er ikke lett, det er ikke sånn at jeg tenker at nå har jeg nådd akkurat det jeg ville, hvis du skjønner. Med en sånn rolle følger mye ansvar, og et tungt alvor, også med tanke på de som har gitt oss denne tilliten.

På toppen i Islamabad

Som ny byråd byråd for arbeid, integrering og sosiale tjeneste har han allerede rukket å forsvare Oslos forsøk på å innføre en slags rusreform-light på politisk kvarter, og svarte at han er skuffet over justisminister Emilie Enger Mehl fra Senterpartiet.

Han har vært med å møte norsktyrkere i en moské som samler inn klær og utstyr til de jordskjelvrammede i Tyrkia, Syria og kurdiske områder.

– Det var veldig viktig for oss å besøke denne moskeen fordi det er så mange nordmenn som har bakgrunn fra disse områdene. Det var veldig rørende å se hvor mange som bidro, og det var ikke bare nordmenn med bakgrunn fra disse områdene.

I et intervju med Aftenposten forteller han at Raymond Johansen ga ham beskjed om at han kom til å bli kastet rett ut i jobben.

Slik ble det også da han begynte som rådgiver for Pakistans helseminister i 2019. Han var 29 år gammel, og kom til et Pakistan han ikke kjente. Selv hadde han minner fra barndommen da de dro til landsbyen til foreldrene i Punjab, ikke regjeringskvartalet og presidentens bydel i storbyen Islamabad.

– Det heter Red Zone, og jeg jobbet på toppen av regjeringshierarkiet i Islamabad. Det er massive kulturforskjeller – i hvert fall i arbeidslivet.

– Jeg hadde jobbet internasjonalt og i Norge, men dette var nytt. Det var en del oppgaver som jeg jobbet med som tok lang tid å gjennomføre. Og da forsto jeg det slik at jeg ikke hadde håndtert kulturforskjellene på en riktig måte. Så jeg lærte mye.

Pakistan er ett av mange land der store deler av befolkningen er under 30 år, og han merket at landet var preget av det.

– Det tar veldig lang tid før du blir ansett som en som kan tingene sine. Er du 40 år, er du fortsatt veldig ung. Det er veldig vanskelig for unge folk å oppnå autoritet. Det merket jeg også på kroppen i Pakistan. Det var vanskelig. Men jeg kom i kraft av at jeg skulle gjøre noen spesifikke oppgaver for helseministeren, og det var til stor hjelp. Men jeg måtte innrette meg, jeg innså at jeg ikke hadde tid eller kapasitet til å begynne å endre aldershierarkiet.

Unge med tapt framtidstro

Han er takknemlig for at han rakk å lære seg reglene før pandemien inntraff.

– Men det er jo alltid kriser i Pakistan. Ti prosent av landets befolkning har hepatitt, jeg tror ikke folk helt skjønner hvor dramatisk det er. Og det er ikke bare hepatitt, det finnes tusener av barn med hiv som blir smittet av dårlig renset medisinsk utstyr. Det er uendelig mange kriser, men covid-19 var inngripende på et helt annet nivå.

– Det virker jo som at store deler av din karriere så har du hatt en framtidstro og et engasjement, men veldig mange unge i dag kjenner på apati når det kommer til klimaendringer og framtiden. Hva tenker du om det?

– Det er jo et heftig alvor i det forskningen viser, versus det jeg tror veldig mange unge har følt at politikken har svart på de utfordringene. Vi skal ikke veldig mange år tilbake før det var en stor gruppe mennesker som var i viktige maktposisjoner som ikke ville tatt klimakrisen seriøst. Men jeg tror noe viktig falt på plass i klimatoppmøtet i Paris i 2015. Klima blir beskrevet som en viktig sak, og det har endret seg veldig.

Usman sier at politikk som regel ikke responderer linjert til kriser.

– Det er ikke til 1–1 forhold. Det kan ta lang tid før tiltakene kommer.

Han mener flere land nå tar tak i klimaendringene med et mye større alvor en tidligere.

– Bare se på hvordan de rydder opp i USA etter Trump. Se på EU, India, den afrikanske unionen og til og med Kina. Pakistan og Bangladesh er veldig sårbare for klimaendringer og må tilpasse seg konsekvensene allerede.

Men han er ikke bare optimistisk.

– Det er ikke sikkert vi klarer å nå 1,5 gradersmålet, og det bekymrer meg for hver måned og hvert år som går, sier han.

– Så jeg forstår hvorfor unge mennesker mister litt framtidstroen. Global oppvarming har dramatiske konsekvenser, og det må vi i politikken sørge for at vi kan ha svar på. Covid-19 har vist oss vi kan gjøre ting vi trodde var umulig, hvis hele verden virkelig vil. Jeg håper virkelig at den kraften vi har sett her i Norge da barn og unge streiket for klima, blir sterkere og fortsetter å vare. Det er ufattelig mye som skal skje. Det kommer til å kreve tøffe valg, og teknologien kommer ikke til å løse alt.

Da han selv vokste opp, tenkte han annerledes.

– Det var før 9/11 og jeg hadde en enorm tro på framtiden. Jeg så for meg at alt ble bedre for hvert år som gikk.

Det var omtrent på denne tiden at han begynte å gå i dress. Et kjapt søk gjennom Usman Mushtaqs sosiale medier, viser en fyr som både er glad i glinsende dresser, og kamera.

– Jeg ser på gamle bilder på Facebook at vennene dine på den tiden ertet deg med at du kunne vært modell for Dressmann?

– Ha-ha! Du har gått langt tilbake. Jeg eide faktisk ikke en dress før andre eller tredje året på medisinstudiet. Den første dressjakka jeg fikk var en gave fra vennene mine til bursdagen min i 2010, og den brukte jeg mye. Jeg hadde bare dressjakka da, ikke buksa.

– Men jeg liker å ta bilder, jeg husker tidlig at jeg likte litt sånn action shots. Man skal jo se fin ut på Instagram, og da var jeg jo en ung mann. Men nå har jeg slappet litt av fordi jeg er gift og greier. Nei da, jeg syntes bare det var morsomt, jeg har ikke så veldig mange bilder.

Joggebukse og pen skjorte

Nå føler pressekontakten muligens for å ta litt ansvar. Hun bryter inn:

– Kan jeg bare spørre om en ting? sier hun.

– Er det ikke sånn at dress er dresskode i WHO. Alle går jo i dress, kvinner som menn.

Kanskje vil pressekontakten sørge for at det ikke etterlates et inntrykk av et en Arbeiderparti-politiker faktisk liker å gå i dress.

– Jo, i WHO gikk jeg i dress hele tida. Og det var nok kanskje det mine venner reagerte på. De så ikke den personen de ble kjent med på ungdomsskolen og videregående, eller tidlig medisinstudiet.

– Hva liker du aller best å gå med da? spør jeg.

– Etter at jeg flyttet til Genève og hadde mye hjemmekontor, begynte jeg med joggebukse og pen skjorte. Det var egentlig veldig bra. Jeg har ikke noe problem med å gå med det som er forventet.

– Det å se sharp ut er jo viktig. Spesielt når man har mye ansvar. Du skal vise at du tar oppgavene dine seriøst. Kleskoden spiller en rolle. Jeg tror kanskje jeg hadde et behov for å kommunisere at også jeg tok jobben min alvorlig da jeg var yngre. At jeg ikke bare var en 20-åring som slapper av. Jeg hadde veldig behov for å bli tatt på alvor, fordi jeg ofte var en av de yngste.

Glad for å være hjemme

Byrådssekretæren kobler seg på.

– Men nå har du bare vært byråd i fire dager, og i dag kom du inn i olabukse, skyter hun inn.

– Det er fordi jeg ikke har klærne mine her. De er i Genève.

– Raymond går i olabukse han, når han ikke skal i eksterne møter, fortsetter byrådssekretæren.

– Men tenker du at det å pynte deg er en form for gest til andre?

– Absolutt. Mamma var veldig opptatt av at vi var godt kledd. Men det var ikke dress vi brukte da vi var yngre. Denne typen spørsmål har jeg aldri fått før forresten. Fruen min er bedre på dette. Hun kan mote, og mener at jeg bruker for seriøse klær, og at jeg bør bruke mer fargerike klær. Det er jeg ikke komfortabel med.

Nå som han omsider vender hjem, har han også klart å overbevise kona fra det sørlige California i USA om at 10 minusgrader og ullundertøy er det beste som finnes.

– Hun klager litt på at jeg har framstilt Oslo som et utopisk sted.

– Nå er du endelig tilbake. Noen mener man bør ha en ordentlig god grunn til å forlate Oslo. Hva var din?

– Det er jeg helt enig i, Oslo er den beste byen i verden. Jeg dro på grunn av muligheten jeg fikk til å bidra til helsereform i et av verdens største land, og så ble det WHO for å jobbe med global pandemibekjempelse som en konsekvens av det. Men jeg ble ute lenger enn jeg hadde tenkt, og er utrolig fornøyd med å være hjemme igjen.

Mye delt: Ap mister støtte fra fagbevegelsen: – Uten LO er Arbeiderpartiet fortapt