JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
SABOTØRENE: Leder i jernlaget på Aker mekaniske verksted Gunnar Andersen rekrutterte fire andre arbeidere til skipssabotasjen 23. november 1944: Ellef Baastad, Osvald Kristiansen (skiftet navn til Vinde etter krigen), Gunnar Andersen (skiftet navn til Granholt etter krigen), Johan Grønholdt og Erik Marcussen (skiftet navn til Julsvik etter krigen). Erik er nummer én fra høyre. Bildet er tatt i Sverige 1944-45. Foto i privat eie: Astrid Julsvik.

SABOTØRENE: Leder i jernlaget på Aker mekaniske verksted Gunnar Andersen rekrutterte fire andre arbeidere til skipssabotasjen 23. november 1944: Ellef Baastad, Osvald Kristiansen (skiftet navn til Vinde etter krigen), Gunnar Andersen (skiftet navn til Granholt etter krigen), Johan Grønholdt og Erik Marcussen (skiftet navn til Julsvik etter krigen). Erik er nummer én fra høyre. Bildet er tatt i Sverige 1944-45. Foto i privat eie: Astrid Julsvik.

Privat

De glemte sabotørene

LYD OG BILDE: En gjeng modige unge verftsarbeiderne utførte den største sabotasjeaksjonen i Oslo-området mot tyskerne under krigen. Men du har trolig aldri hørt om dem.



07.05.2014
12:00
08.05.2014 10:15

yngvil@lomedia.no

Skipsbyggeren Erik Marcussen skiftet navn året etter krigens slutt. Han ble Erik Julsvik. Det gjorde også to av de andre fire karene som sammen med ham utførte den svære skipssabotasjen på Akers mekaniske verksted i 1944. Erik, medlem i LO-forbundet Jern og Metall, ville ikke gjenkjennes, fortalte han døtrene sine lenge etterpå. Fødenavnet var «besudlet» av heltedåden. Han var forsiktig med å fortelle.

Historikeren Lars Borgersrud, en av landets fremste forskere på de norske sabotasjeorganisasjonene under andre verdenskrig, forklarer hvorfor:

– Mange fortalte ikke fordi de ikke ville bli stigmatisert og svartelistet, mistenkt for å tilhøre en «kommunistisk spionring». De bidro slik til å gjøre sin historie enda mer usynlig, mens andre krigshelter fikk all oppmerksomhet.

LYD OG BILDE: Hør intervjuet med Erik Marcussen her

Ikke bare binders

Erik Marcussen var 22 år da nazistene okkuperte Norge. De fleste valgte «å kjempe» med topplue og binders. Noen valgte å gjøre noe mer aktivt. Storparten av sabotørene var svært unge, politisk aktive folk fra arbeiderfamilier og mange definerte seg som kommunister, påpeker Borgersrud. Blant den eldre garde sabotører hadde de fleste vært medlemmer av Norges kommunistiske parti (NKP), noen også i Arbeiderpartiet (Ap). Erik Marcussen meldte seg tidlig inn i AUF som på den tiden var langt mer radikalt enn nå.

Et intervju med Erik Marcussen tatt opp på lydbånd i 1980 ligger lagret i en gammel papirkassett i arkivet til Hjemmefrontmuseet i Oslo. Erik døde i 1997. Men han er levende på båndet.

Da krigen kom, ble han først med i Milorg, fikk våpentrening og delte ut illegale aviser.

– Jeg holdt på med det helt til jeg måtte rømme. Det var ikke meningen at jeg skulle være med på den neste jobben. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte drive med noe annet illegalt, at det jeg hadde var nok, forteller Erik i intervjuet.

Men så kom han med i Pelle-gruppa.

Ragnar «Pelle» Sollie

Den ble ledet av Ragnar «Pelle» Sollie som var faglært bilmekaniker med teknisk skole, og medlem i NKP og Bilarbeiderforeningen. Storsabotøren Asbjørn «Osvald» Sunde rekrutterte Sollie. Sollie ble aksjonsleder på bilverkstedene i Oslo, men måtte flykte til Sverige etter sprengningen av statspolitiets hovedkvarter i Oslo i 1942. I april 1944 vendte han tilbake til Norge i spissen for flere som ville bli med i Sundes gruppe. Men det viste seg at den var i ferd med å bli demobilisert. Derfor startet Pelle en ny gruppe i samarbeid med kontakter i NKP i Oslo.

Jernlaget rekrutterer fem mann

Ikke lenge etter kontaktet Sollie «Jernlaget» på Akers mekaniske verksted. Jernlaget var NKPs illegale organisasjon innenfor jern- og metallindustrien. Tidligere i krigen hadde Sollie sittet internert på Grini sammen med tre karer fra Aker-klubben. Han spurte om det var mulig å organisere en sabotasjegruppe på verftet.

– Vi var fem som tok på oss denna jobben. Gunnar Andersen, som ledet jernlaget, Ellef Baastad, Osvald Kristiansen, Johan Grønholdt og meg, forteller Erik.

Målet var fire skip som skulle klargjøres for transport av flere tusen tyske soldater fra Norge til Vestfronten, i denne kritiske fasen av krigen. Andre arbeidere skulle stå for sabotasjen mot flere skip på Nylands mekaniske.

– Den gangen visste vi ikke hva han het, bare dekknavnet Pelle. Vi hadde et møte med ham sommeren 1944, på en kafé på Grorud. Vi fikk tillit til ham med en gang. Så venta vi, og jeg fikk seinere beskjed om at det var en som skulle komme hjem til meg med «materiell» som jeg måtte ta meg av.

2000 kilo dynamitt

I september gjennomførte Osvald-karene Leif Kjemperud og Einar Skøyen et spektakulært tyveri fra et av Vegvesenets lagre på Hønefoss, i samarbeid med Pelle-gruppa. Om lag 2000 kilo dynamitt og fenghetter ble tatt. De greide å frakte alt til en gård på Sollihøgda. Andre igjen, som de i dag eneste gjenlevende Pelle-sabotørene, Sverre Kokkin og Reidar Formo, bar eller syklet små porsjoner til Oslo.

Erik fikk beskjed om at dynamitten skulle komme, en lørdag, og han måtte skofte arbeidet.

– Jeg gikk fram og tilbake på gølvet og lurte på om jeg hadde gjort noe jeg ikke burde. Jeg titta ut gjennom vinduet. Da så jeg en som kom med en vogn med masse papirsekker som han dro etter seg. I gården sto det noen damer og prata sammen. Jeg lurte på hva jeg skulle si når jeg kom ned der. Jeg måtte jo ned å ta han i mot. Jeg hilste og han presenterte seg. «Vi får bære dette ned i kjelleren», sa han. Da sa damene «du er heldig Erik, som har fått poteter». Da ble jeg litt blidere. «Dere kan få noen påsar med poteter av meg hvis dere ikke har noe», sa jeg. Jeg hadde en binge full. Så var det bare å låse kjellerdøra godt. Og gå opp til han som kom med dette.

«Nå har vi plassert det, nå blir det din tur å bære det dit det skal være», sa han.

«Ja», sa jeg. «Dette kommer nok ikke jeg levende i fra. Men har jeg sagt A, får jeg si B». Da klappa´n meg på skulderen og sa «det går nok bra det, Erik».

Sprengstoff rundt magen

Han fikk tre uker på seg. På Aker var det tyske vakter utenfor porten og norske vakter innenfor.

– Jeg regna ut at hvis jeg tok 20-25 kilo i ryggsekken hver morgen ned på Aker, skulle jeg greie å få inn alt. Men jeg skjønte til slutt at jeg ikke greide det alene. De siste par dagene hjalp Ellef Baastad meg. De tyske vaktene hadde jeg aldri noe bryderi med. Men en norsk vakt hadde jeg litt kluss med. Han var ivrig i tjenesten, men jeg tror ikke han var nazist.

Sammen gjemte de det i Aker-arbeidernes bomberom, i gamle verktøykister som ikke var i bruk.

– Første dagen vi fem begynte å flytte dynamitten til båtene, la vi den i verktøykassene våre og bar dem om bord, på akselen. Brenneapparat og detoneringslunter og. Vi begynte først på maskinkaia der det lå to båter som var ferdige til å gå. Det var en tysk vakt på kaia, og en om bord ved landgangen. Vi nølte litt da. Vi hadde kommet så langt som bort til landgangen, og tråkka opp med kassene. Da sa den tyske vakta: «Ammunisjon»? Da glante vi på ham. «Nå er vi ferdige», tenkte vi. Men så smilte vakta. Da smilte vi også, og en av gutta svarte, «ja, det er ammunisjon». Da vi kom opp på dekk, kom det en tysker der også. Det ble litt håndgemeng, og litt høyrøsta prat. Vi pekte ned til den andre vakta, og fikk gå. Nede i lasterommet la vi en ladning på hver side av skottene, ut mot sidene på båten. For at de ikke skulle se lunta, måtte vi tre den langs med skottet, og brant små høl gjennom alle kneplatene nederst. Vi la over noen sekker over for å gjemme det. Da var det bare for oss å komme oss opp så fort vi kunne. Vi måtte hvile litt da vi kom i land, gikk under bånn og satte oss. Vi kom til at vi ikke kunne ta dynamitten i verktøykister. Vi ble enige om at vi skulle bære det på kroppen. Vi hadde svære og breie gummistøvler, og putta støvlene fulle, og rundt magebeltet. Da gikk det bedre. Vi brukte et par-tre dager og legge ut alt i de fire båtene. Vi hadde en 100-tonnskran som sto på maskinkaia. Også der sto tyskere vakt. Jeg husker jeg sa til laget mitt, «vi får vel ta den krana også». Det verste for tyskerne var at krana ble tatt, for dem hadde bare den krana i Oslo som kunne løfte kanoner og tanks. Det var det siste vi gjorde før vi dro ut av porten den dagen, vi gikk 15.30.

Pelle sto og venta på meg på gata.

«Her har du en tom fyrstikkeske», sa Pelle.

«Hva skal jeg bruke den til?», sa jeg.

«Alle de tidsinnstilte blyantene du har fått av meg er det sikringer på. Og alle de sikringene skal jeg ha oppi den esken.»

«Ja, det skal jeg sørge for at du får», sa jeg.

Fyrverkeri på Aker

23. november klokka 15.30 gikk de fem arbeiderne ut porten på Aker. De tidsinnstilte blyantene hadde de knekt og satt i sving på alle ladningene. Om seks timer skulle det begynne.

Erik møtte Pelle på Vestbanen.

«Så var det fyrstikkesken, Erik», sa han, åpnet esken og telte.

«Det er fullt hus her», sa han.

«Ja, da får dere dra til Østbanen. Der står det folk og venter på dere. Så får jeg dra til Grefsenkollen og se på fyrverkeri i kveld», sa Pelle.

På Aker ble de norske skipene M/S Taiwan, M/S Troma, og S/S Kaprino, samt det tyske M/T Euroland, helt eller delvis senket. På Nyland verksted, der andre arbeidere sto for sabotasjen, fikk M/T Schleswig og M/S Arna store skader.

Tyskerne betegnet aksjonen som lammende. «Den største og viktigste i Oslo-området under krigen», mener Hjemmefrontmuseets historikere.

Flukten til Sverige

Fra Østbanen fulgte en lang, snirklete flukt. De lå i dekning hos arbeidere fra andre bedrifter i rundt fire uker, før ruta til Sverige var klar rundt juletider. Selve turen til Sverige gikk til fots. 18 timers gange i snø opp til knærne.

Endelig framme i Sverige ventet forhør med norsk politi. Med seg hadde Erik et dokument fra Pelle han skulle levere til en kar i Stockholm. Det ville politiet ha.

– De ble sinna da jeg sa jeg ikke kunne gi det til dem. Jeg gjør bare det jeg har ordre om, sa jeg. Jeg spurte politimannen, «er ikke du også flyktning? Du har vel arbeida illegalt du også? Og når du fikk en beskjed, så gjorde du det? Han ble så gær`n på meg. Så sa han, «sånn er det bestandig med kommunistene». Jeg var jo ikke det.

Politiet sendte Gunnar, Ellef, Osvald og Johan til andre leirer, og holdt Erik tilbake. De truet med å sende ham til «nazileiren», en leir for nazister som hadde prøvd å infiltrere flyktningstrømmen. Til sist måtte han gi seg, men krevde først: «Jeg må ha kamerata mine, det er fem stykker av oss om dette her». Sånn ble det. De dro i samlet flokk til Stockholm.

«Det er oss det»

Julaften feiret de på norskehjemmet i Södergatan. Der ble det snakk om hvem som hadde stått for skipssabotasjen i Oslo. Da sa Gunnar Andersen kontant at «det er oss det». Sjefene på det norske militærkontoret i Stockholm innkalte dem til avhør. De ville vite alt om hvordan Aker-sabotasjen «ble 100 prosent».

– Vi var stolte, fordi de syns det var så godt gjort. Vi fikk en fest på Grand Hotel i Stockholm.

Etterpå greide Erik å få alle fem inn på yrkesskolen i Stockholm, og senere ble de sendt til en norsk militærforlegning i Dalarne der de fikk opplæring i geriljakrigføring og sabotasje.

– Da var det snart slutt på krigen. Vi bare venta på og få komma hjem. Det gikk tre-fire dager etter frigjøringa før vi kom oss hjem, sammen med polititroppene.

Vel hjemme ble de etter hvert dimittert, og fikk beskjed om å melde seg til Milorg.

– i fem ble enige om ikke å melde oss til Milorg. Vi hadde hatt nok av krigen. Vi begynte på jobb på Aker igjen. Vi kom i møte med direktøren og med klubben. Så fikk vi en liten pengepåskjønnelse, 1000 kroner hver (tilsvarer rundt 20 000 kroner i 2014) fra direktøren.

– Det jeg har fått, har jeg fått fordi jeg har stått i Milorg. Jeg har fått Milorg-merket og diplom, underskrivi av kronprins Olav. Det var det jeg fikk.

Etter krigen slet han med mareritt. Han drømte at folk var etter han. Han bråvåkna han og skrek, men kom seg alltid unna. Som han hadde gjort det i virkeligheten.

Senere krevde Erik Marcussen krigspensjon, etter at det kom en bok om Pelle-gruppa i 1987 – over 40 år etter krigen. Det fikk han faktisk. De færreste av krigssabotørene fikk det.

Først i fjor anerkjente den norske regjeringen innsatsen til Pelle-sabotørene.

Asbjørn «Osvald» Sunde og Wollweber

Men historien begynner lenge før høsten 1944 og Pelle-gruppa, som sprang ut av den større Osvald-organisasjonen. Allerede i 1941 startet Asbjørn Sunde med sabotasje mot okkupantene og nazi-Norge. Sjømannen Sunde hadde før det igjen vært med i den norske seksjonen av et internasjonalt sabotasjenettverk ledet av den tyske riksdagsmannen og kommunisten Ernst Wollweber, startet på sovjetisk initiativ. Målet var å redusere de fascistiske statenes transportkapasitet før utbruddet av en ny storkrig. De første norske sabotørene var sjøfolk, havnearbeidere og Spania-kjempere som hadde slåss mot Franco. I 1940 ble organisasjonen revet opp i de fleste land, men ikke i Norge. Under Sundes ledelse gjennomførte hans rundt 200 menn hele 110 sabotasjeaksjoner og likvideringer av angivere og torturister i årene 1941-44.

De som ennå lever

I sokkelleiligheten på Eiksmarka holder Signe «Grete» Raassum fram diplomet hun har fått av Kongen. «Norge takker deg for din innsats i frihetskampen», står det. I fjor høst inviterte forsvarsministeren, på vegne av regjeringen, de gjenlevende i Osvald-gruppa og ga dem en slags beklagelse, medalje, sølvfat og diplom. Nesten 70 år tok det før Norge anerkjente deres bidrag til motstanden mot nazistene.

– Det er ikke igjen så mange av oss, sier Signe Raassum.

Asbjørn Sunde døde i 1985, 76 år gammel. Fysisk og psykisk nedbrutt. Han falt i trappa i oppgangen i blokka der han bodde og døde senere av skadene. Begravet i stillhet.

Signe hadde egentlig «lagt alt på hylla». Hun glemte ikke selv om hun ville, men fortalte heller ikke om det til noen. Først da filmskaper Morten Conradi kontaktet henne i arbeidet sitt med dokumentaren om Osvald-gruppa, kom det fram litt av hvert fra hukommelsen. Hun setter pris på oppmerksomheten, men «det var jo ikke derfor vi ble med», sier hun.

Kvinner på hjemmefronten

Skjortesyersken Signe Raassum og hennes hjemmeværende mor var blant de flere hundre menneskene i sabotørenes støtteapparat. De tok Sunde og hans menn inn som sine egne, ga varme, mat, og beskyttelse – med stor risiko. Moren og Signe forsto hva de holdt på med, mens faren, en sag- og høvelmester, bare var hjemme en dag i uka og visste ingenting om at huset ofte var fullt av sabotører. En kveld kom faren hjem, og ble overrasket da han så mannfolk med våpen. Han godtok det med en gang han fikk en forklaring.

Det året, 1944, døde moren av en nyrelidelse. Asbjørn gråt da Signe fortalte at moren var død.

Signe ble spurt om å være med til Sundes hovedkvarter på Sollia, for å hjelpe til med rengjøring og husstell. Hun ble med til skogs, men hadde bare vært der to dager før tyskerne angrep. Sunde fikk dem ut og de kom seg unna. Med var også hans kone Astrid og sønnen Rolf på elleve år.

– Åssen vi klarte oss, det var et under. Vi vasset over en elv der isbitene fløt med vann opp til armhulene. Vi hadde ikke andre klær enn det vi gikk og sto i. Vi fikk ikke med oss noe fra Sollia. Ikke mat heller. Vi bodde i ei barhytte der vi lå etter hverandre som smågriser, før vi fant et sted å bo, et hus med ett rom. Asbjørn drev sabotasjevirksomheten videre derfra.

Så bestemte sovjeterne å avvikle sabotasjeorganisasjonene, inkludert organisasjonen til Sunde, etter en avtale mellom Sovjet og de allierte. De fleste sabotørene ble overført til Sverige, også Signe, mens noen grupper gikk inn i Milorg.

Livet etter krigen

Etter at hun kom hjem igjen fra Sverige, gikk hun til lensmannskontoret hjemme i Lunner. Hun ville søke om krigserstatning for tingene hun mistet i det tyske angrepet mot Sollia. Lensmannen spurte om grunnlaget hennes for å søke. Da hun fortalte at hun hadde vært med i Osvald-gruppa, fikk hun beskjed om at hun ikke trengte søke.

– Jeg har ikke fått 5 øre, forteller Signe.

– Hva med krigspensjon?

– Nei, ingenting. Det var ingen av oss som fikk det.

– Det var jo ikke derfor en var med å kjempe, for at en skulle ha noe for det. Jeg kom fra en alminnelig arbeiderfamilie. Det hadde ikke gjort noe om en hadde fått igjen noe for det en mista, når en ser hva andre har fått. Jeg har ikke lidd noen nød. Skal være glad for det.

Etter krigen holdt Signe kontakten med Asbjørn og Astrid. De bodde ikke så langt fra hverandre, på Sagene og Ola Narr på østkanten i Oslo. De var gode venner og var mye sammen. Så flyttet Signe hjem til Lunner for å stelle for faren. Da ble det mest brevskriving. Det var Asbjørn som skrev, med hilsener fra Astrid og Rolf.

Sabotørene ble overvåket

– Det kom fram seinere at de ble overvåket og det var klart jeg ble overvåka og, jeg hadde følelsen av det da, sier Signe Raassum.

– Alle medlemmer av de kommunistiske sabotasjeorganisasjonene ble overvåket, hvis overvåkningspolitiet hadde identifisert dem, fastslår historiker Lars Borgersrud. Det spilte ingen rolle om de var kommunister eller ikke.

– De overvåket absolutt alle i Norge som kunne mistenkes for å være kommunister. Vi snakker om opp til 35 000 mennesker. Noen få tusen av dem var medlemmer i NKP som var utsatt for et voldsomt press fra overvåkningen. Det oppsto konflikter innad i partiet, og fra 1949-50 var partiet ødelagt. Likevel ble NKP framstilt som en stor og reell fare for landet, og politiet intensiverte overvåkingen, sier Borgersrud.

Partiet følger med

Allerede i eksil under krigen begynte Arbeiderpartiet kartlegging av kommunister gjennom det såkalte pressekontoret ved den norske legasjonen i Stockholm. Etter krigen fortsatte dette i fagbevegelsen, og ansatte i LO var sentrale både når det gjaldt registrering og overvåking. I Folkets Hus i Oslo ble det skapt en overvåkingssentral, der ledelsen i Arbeiderpartiet og LO i tett samarbeid med overvåkingspolitiet, systematisk overvåket politiske motstandere. Målet var å hindre at kommunister kom i posisjon som klubbledere og fagforeningsledere, stigmatisere og holde dem borte. Hovedmannen bak avlyttingen i Folkets Hus var LO-lederen selv, Konrad Nordahl, en eks-kommunist.

Mange på venstresiden hadde lenge mistanker om dette, men først i 1993 ble det avdekket. Det var da Ronald Bye, Finn Sjue og Alf R. Jacobsen ga ut boka; «De visste alt … rapport fra niende etasje».

Boka bidro til at Stortinget nedsatte Lund-kommisjonen, som i 1996 la fram sin rapport om overvåkning av kommunister og venstreaktivister etter krigen.

Mange fikk deretter anledning til å se overvåkningspolitiets rapporter om seg selv, «mappene» sine.

Signe Raassum har aldri «brydd seg om» å søke overvåkningspolitiet for å se sin mappe. Ikke Erik Marcussen heller. De visste at de ikke hadde gjort noe galt.

Kilder:

Alf Biems intervjuer med medlemmer i Pelle-gruppa (1980-81)

Asbjørn Sunde Menn i mørket (1947)

Lars Borgersrud Fiendebilde Wollweber – Svart propaganda i kald krig (2001)

Tor Arne Barstad Pelle-gruppa – sabotører på Østlandet 1944-45 (1987)

Martin Gaarder og Morten Conradis dokumentar Sabotører i mørke (2010),

Morten Conradi og Øystein Rakkenes dokumentar Det siste vitnet (2013).

Ivar Kraglund og Arnfinn Moland Norge i krig (1987)

LO Aktuelt (1993), Klassekampen (2009)

Takk til Åse og Astrid Julsvik og Signe Raassum for lån av private bilder.

Pelle-gruppa

• Sabotasjegruppe med rundt 100 deltakere.

• Ledet av Ragnar «Pelle» Sollie, fagforeningsaktivist og kommunist, som hadde vært sabotør i den større Osvald-organisasjonen.

• Utførte 18 sabotasjeaksjoner høsten 1944.

• De sto bak sprengningen av fire skip og en kran på Aker mekaniske verksted og to skip ved Nyland mekaniske verksted i Oslo 23. november 1944.

• Pelle-gruppa fikk ingen anerkjennelse for sin innsats fra Regjeringen før i fjor høst.

• Syv av Pelle-gruppas medlemmer ble arrestert og henrettet under krigen.

Osvald-sabotørene

• Den norske seksjon av Ernst Wollwebers internasjonale sabotasjeorganisasjon.

• Fra 1940 ledet av Asbjørn «Osvald» Sunde med over 200 deltakere i løpet av krigstida.

• Rekrutterte hovedsakelig fra arbeider- og fagbevegelsen.

• Gjennomførte 1941-44 rundt 110 sabotasjeaksjoner og likvideringer av angivere og torturister.

• Sto sammen med nordmenn i britiske SOE for nesten alle sabotasjeaksjoner fram til sommeren 1944.

• Osvald-gruppa fikk ingen anerkjennelse for sin innsats fra regjeringen før i fjor høst.

• 35 medlemmer av Osvald-gruppa falt under krigen. Ingen annen motstandsorganisasjon i Norge hadde like høy andel falne.

Minnes sabotørene

• I fjor ble Pelle-gruppa hedret med et minnesmerke på Aker Brygge i Oslo, åstedet for skipssabotasjen i 1944.

• Neste år reises et monument over Osvald-gruppa og de falne fra NSB på Østbanen i Oslo.

• Flere LO-forbund har i flere år arbeidet for et stort minnesmerke over sabotørene.

• I komiteen for monumentet sitter representanter for Fagforbundet, Fellesforbundet, EL og IT-forbundet, Norsk Lokomotivmannsforbund, Norsk Jernbaneforbund, Norsk Transportarbeiderforbund, Oslo Grafiske Fagforening og LO i Oslo.

• Det er kommet inn 1,5 millioner kroner til minnesmerket, blant annet har Fagforbundet og LO-kongressen bevilget 500 000 kroner hver.

• Det er utlyst konkurranse gjennom Norsk Billedehoggerforening, og utkast skal vurderes i slutten av februar.

Det verste for tyskerne var at krana ble tatt, for dem hadde bare den krana i Oslo som kunne løfte kanoner og tanks.

Sabotør Erik Marcussen (Julsvik)

Alle medlemmer av de kommunistiske sabotasjeorganisasjonene ble overvåket, hvis overvåkningspolitiet hadde identifisert dem.

Historiker Lars Borgersrud

Det er ikke igjen så mange av oss.

Medlem i Osvald-gruppa Signe Raassum

Ingen unnskyldning til ofrene

LO har ikke kommet med noen unnskyldning til ofrene for overvåkningen.

– Har LO-ledelsen tatt et oppgjør med denne fortiden og beklaget overfor dem som ble overvåket og/eller deres pårørende? Hvis ja, når og hva slags oppgjør var det?

– I forbindelse med Lundkommisjonens rapport i 1996 tok LO sekretariatet i en egen uttalelse avstand fra den overvåkningen som har skjedd. LO-sekretariatet mente at dette var en skamplett på vår stolte historie. Det er også slik at LO allerede i 1993 ba om at det skulle nedsettes en bred granskningskommisjon, sier LO leder Gerd Kristiansen.

Nestleder på infoavdelingen i LO, Øivind T. Hansen, mener LO har gjort nok for å beklage overvåkingen. Han viser til pressemeldingen i 1996 som i krasse ord tok avstand fra denne «uakseptable virksomheten» fra enkelte ledere i fagbevegelsen.

– Det er ikke noen tvil om LOs holdning i saken. Det er jo ikke slik at LO-ledere som er valgt senere må gjenta beklagelser, skriver Hansen i en epost.

Noen unnskyldning overfor ofrene for overvåkingen kom imidlertid aldri.

– Det holder ikke mål, tatt i betraktning det helvetet mange av dem og deres familier opplevde, sier Terje Fjellum om LO-ledelsens oppgjør med sin fortid som overvåker. Han er leder i Oslo grafiske fagforening, Fellesforbundet, og sitter i komiteen for monumentet over Osvald-gruppa.

– Denne skammelige delen av vår egen historie må ikke stues vekk, den må fram i lyset for at vi aldri mer begår lignende overgrep mot mennesker som har en annen politisk eller religiøs overbevisning enn makthaverne. Dette kan selvfølgelig ikke dagens LO-ledelse bære noe ansvar for, men av hensyn til de pårørende og som organisasjon, må vi rydde opp, mener Fjellum.

07.05.2014
12:00
08.05.2014 10:15



Mest lest

Butikken utlyste fire stillinger på 20 prosent. Da slo Grethe alarm

Solfrid Alstad opplevde ikke at ledelsen var interessert i det hun hadde å si.

Solfrid Alstad opplevde ikke at ledelsen var interessert i det hun hadde å si.

Hanna Skotheim

Etter 40 år i barnevernet gikk Solfrid til lokalavisa og slo alarm. Så sa hun opp jobben

UTSLITTE: – Arbeidspresset har bare økt og økt, og pakkene er blitt flere og tyngre. Men det er folk som har det verre enn meg. Noen kommer hjem helt utslitt, og klarer ingenting, sier Vigdis Pedersen. Nå ser hun frem til å gå av med pensjon til sommeren.

UTSLITTE: – Arbeidspresset har bare økt og økt, og pakkene er blitt flere og tyngre. Men det er folk som har det verre enn meg. Noen kommer hjem helt utslitt, og klarer ingenting, sier Vigdis Pedersen. Nå ser hun frem til å gå av med pensjon til sommeren.

Alf Ragnar Olsen

Vigdis har jobba i Posten siden 1981. Nå blir hun sett på som en byrde

VENTET IKKE FORGJEVES: Fem år tok det før klubbleder Christian Ekstrøm og resten av de ansatte fikk den tariffavtalen de krevde. Det gir opptil 100.000 kroner i lønnsøkning for de ansatte.

VENTET IKKE FORGJEVES: Fem år tok det før klubbleder Christian Ekstrøm og resten av de ansatte fikk den tariffavtalen de krevde. Det gir opptil 100.000 kroner i lønnsøkning for de ansatte.

Håvard Sæbø

Christian jubler etter fem års kamp: Nå får lageransatte i opptil 100.000 mer i lønn

LEI AV Å BLI LURT: Sylwester Niznik sier han må sjekke alt, og kjempe for seg selv.  Han skulle gjerne byttet ut jobben i bemanningsbyrå med fast jobb hos en stor entreprenør.  

LEI AV Å BLI LURT: Sylwester Niznik sier han må sjekke alt, og kjempe for seg selv. Han skulle gjerne byttet ut jobben i bemanningsbyrå med fast jobb hos en stor entreprenør.  

Håvard Sæbø

Sylwester (34) vet bare når han har ferie, ikke om han skal jobbe i morgen eller neste uke

SKANDINAVISK FENGSEL: Arnett og Eddie bor på den nye avdelingen i fengselet i Pennsylvania i over to år, og førstnevnte sier det har vært en drastisk endring av livet bak murene.

SKANDINAVISK FENGSEL: Arnett og Eddie bor på den nye avdelingen i fengselet i Pennsylvania i over to år, og førstnevnte sier det har vært en drastisk endring av livet bak murene.

Nina Hanssen

Arnett og Eddie soner i «norsk» fengsel i USA. De mener livet har forandret seg helt

– Følg opp ansatte som har opplevd dramatiske ting. Ledelsen må vite hva som trengs, for de vet ikke selv hva de trenger, råder Gunnar.

– Følg opp ansatte som har opplevd dramatiske ting. Ledelsen må vite hva som trengs, for de vet ikke selv hva de trenger, råder Gunnar.

Werner Juvik

Gunnar så to kollegaer bli drept av en brannstifter med hagle. Det tok sju år før han fikk hjelp

Du har plikt til å ta ferie. Nå nærmer det seg sommer og et avbrekk fra jobb.

Du har plikt til å ta ferie. Nå nærmer det seg sommer og et avbrekk fra jobb.

Colourbox

Kan arbeidsgiver bestemme når jeg skal ha sommerferie? 10 spørsmål og svar

NY LØNN: Økt kjøpekraft var et hovedkrav da forhandlingene startet for over 3 200 industriarbeidere. Bildet er tatt hos Trelleborg Offshore.

NY LØNN: Økt kjøpekraft var et hovedkrav da forhandlingene startet for over 3 200 industriarbeidere. Bildet er tatt hos Trelleborg Offshore.

Arkivfoto: Tonje Paulsen Solem

Her er den nye lønna til industriarbeiderne

KLUBBLEDER. Kim Olav Johansen er klubbleder for EL og IT Forbundet ved el- og automasjonsavdelinga ved Norske Skogs fabrikk i Skogn.

KLUBBLEDER. Kim Olav Johansen er klubbleder for EL og IT Forbundet ved el- og automasjonsavdelinga ved Norske Skogs fabrikk i Skogn.

Knut Viggen

Nestleder i elektriker-fagforening risikerer å få sparken i Norske Skog

Rentenivået vil påvirke alle som har boliglån. Her er et knippe boliger på Grefsen i Oslo

Rentenivået vil påvirke alle som har boliglån. Her er et knippe boliger på Grefsen i Oslo

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Revidert nasjonalbudsjett: Slik påvirker det lommeboken

Krister Sørbø, VG/NTB

Ut mot lønninger i næringslivet: – Grådigheten nærmer seg et nivå vi ikke har sett før

OLJESERVICE: Forhandlingene for oljeserviceansatte starter i dag. Blant dem er de ansatte ved Aker Solutions i Ågotnes. Bildet er fra Aker Solutions i Egersund, og er kun en illustrasjon.

OLJESERVICE: Forhandlingene for oljeserviceansatte starter i dag. Blant dem er de ansatte ved Aker Solutions i Ågotnes. Bildet er fra Aker Solutions i Egersund, og er kun en illustrasjon.

Arkivfoto: Erlend Angelo

Brudd i forhandlingene for flere tusen oljearbeidere

PRESTASJONEN AVGJØR: Marte Rian Aarnes har levd på lønn og provisjon i hele sitt yrkesaktive liv. Her sammen med sønnen Oskar (12).

PRESTASJONEN AVGJØR: Marte Rian Aarnes har levd på lønn og provisjon i hele sitt yrkesaktive liv. Her sammen med sønnen Oskar (12).

Ylva Seiff Berge

Martes årslønn er 500.000 kroner. Men med en ekstra innsats kan hun tjene langt mer

Elizabeth (19) har bodd i fosterhjem hos Tone Granaas siden hun var 17 år.

Elizabeth (19) har bodd i fosterhjem hos Tone Granaas siden hun var 17 år.

Anne Myklebust Odland

Tone kaller Elizabeth for datter, men vegrer seg for å bli fostermor en gang til

SNART GODKJENT: Bilpleie, dekkskift og dekklager blir fra 1. juli omfattet av den samme godkjenningsordningen som renovasjonsbransjen har. Hos MS Bilpleie i Skien der Thomas Johansen jobber, er alt på stell allerede.

SNART GODKJENT: Bilpleie, dekkskift og dekklager blir fra 1. juli omfattet av den samme godkjenningsordningen som renovasjonsbransjen har. Hos MS Bilpleie i Skien der Thomas Johansen jobber, er alt på stell allerede.

Tormod Ytrehus

Snart må du vaske bilen selv, om du skal ha det ordentlig billig

FORNØYD HUND: Puddelen Busia får besøk av Mattilsynets veterinær Inna Vinningland på hundepensjonatet. Selv om det bare ett døgn siden han måtte forlate eieren sin, virker han rolig og fornøyd i armene på pensjonateier Terje Bjelland.

FORNØYD HUND: Puddelen Busia får besøk av Mattilsynets veterinær Inna Vinningland på hundepensjonatet. Selv om det bare ett døgn siden han måtte forlate eieren sin, virker han rolig og fornøyd i armene på pensjonateier Terje Bjelland.

Ole Palmstrøm

Kjæledyr og eiere på flukt fra krigen får trøst på ukrainsk av Inna i Sandnes

Kronikk

Mens lønnsøkningen er på 3,7 prosent, er sosialhjelpssatsene bare justert opp med 1,4 prosent fra i fjor til i år, skriver Mimmi Kvisvik i denne kronikken. 

Mens lønnsøkningen er på 3,7 prosent, er sosialhjelpssatsene bare justert opp med 1,4 prosent fra i fjor til i år, skriver Mimmi Kvisvik i denne kronikken. 

Colourbox

«Velferdsstatens fallitt: Offentlige ytelser løfter ikke folk ut av fattigdom»

FORHANDLINGER. Forhandlingsdelegasjonen til EL og IT Forbundet/Heismontørenes Fagforening, før forhandlingsstart mandag 9. mai. Fra venstre Kristoffer Syversen, Markus Hansen, David Coron-Andersen, Trond Polden, Alexander Jordnes, Kim Andre Arnesen, Thomas Skoglund, Bård Naverud, Stian Andersson.

FORHANDLINGER. Forhandlingsdelegasjonen til EL og IT Forbundet/Heismontørenes Fagforening, før forhandlingsstart mandag 9. mai. Fra venstre Kristoffer Syversen, Markus Hansen, David Coron-Andersen, Trond Polden, Alexander Jordnes, Kim Andre Arnesen, Thomas Skoglund, Bård Naverud, Stian Andersson.

Knut Viggen

Nå får heismontørene et særlig vern mot arbeid med helsefarlig støv

Per Flakstad

Disse blir tatt ut hvis det blir kommunestreik 24. mai


Flere saker