Serina Gjerrestad Thorsen

serina@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

Den 8. oktober i år varslet PST at risikoen for terrorisme i Norge var økt, særlig mot jødiske og israelske mål.

Slik forble det fram til 14. november, da Politiets sikkerhetstjeneste nedjusterte trusselnivået til «moderat».

Trusselen fra Iran-tilknyttede terrorister var minsket. Men trusselen fra ekstremister mot jødiske og israelske mål i Norge er fremdeles skjerpet, ifølge PST.

– Jeg blir forbanna på våre vegne. Jeg blir sint for at barna, de ansatte og foreldrene skal behøve å ha det sånn, forteller Cathrine London Adler, styrer ved Den Jødiske Barnehagen.

Arbeidsplassen hennes ligger vegg i vegg med synagogen i Bergstien på St. Hanshaugen.

– Du får ikke et mer tydelig jødisk mål enn Bergstien 13 og 15. Og her er vi. Her skal jeg ivareta 30 unger, deres foreldre og vårt personal. Hvis jeg begynner å tenke på hva slags ansvar jeg egentlig har i denne situasjonen her, så blir jeg jo nesten ko-ko.

Barnehagen ligger i samme bygning som synagogen.

Jan-Erik Østlie



Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har bistått barnehagepersonalet i krisesituasjonen.

Det er naturlig at jøder i Norge har det vanskelig nå, mener RVTS-spesialrådgiver Belinda Ekornås. Hun forklarer:

– Konflikten i Midtøsten påvirker jøder og israelere i Norge. De kan bli påvirket både av hva som skjer i Midtøsten og av frykt for terror mot jødiske samlepunkt i Norge og i andre land. Trusselen mot jøder har økt og det har vært angrep mot jøder i andre land. Mange er nok også bekymret for familie og venner i Israel.



Risikoårsak: jødisk

Hver morgen leverer foreldrene fra seg det kjæreste de har til Den Jødiske Barnehagen. På utsiden står det til alle tider to politibiler parkert.

Førskolebarna blir ønsket velkommen av barnehagens egne vakter. Sikkerhetsregimet er strengt. På innsiden foregår hverdagen til 31 barn og 10 ansatte; både med og uten jødisk bakgrunn.

Det har vært konstant politivakt utenfor synagogen siden 2015.

Jan-Erik Østlie

Her må politiet være med på foreldremøter. I hverdagen må dessuten pedagogene ta stilling til spørsmål som er unødvendige å stille i andre barnehager. 

Foreldre spør dem om det er trygt å levere barnet sitt i barnehagen. Medarbeiderne diskuterer om det er farlig for dem å gå på jobb.

Hver dag må personalet vurdere på nytt: Er det trygt å gå på tur med barnehagebarna, eller er det for risikoen for at noen vil dem vondt for stor?

Situasjonen er absurd, tenker Adler. Særlig når hun ser det skrevet ned svart på hvitt.

– Jeg må fylle ut årsaken for risiko når jeg lager beredskapsplaner og risikoanalyser. Og årsaken er jo bare at vi er en jødisk barnehage, forteller hun.

Videre forlanger skjemaene at hun krysser av for om hun aksepterer risikoen eller ikke. 

– Men hvis jeg ikke aksepterer risikoen, så finnes vi ikke lenger, sier Adler.

Her leker barnehagens småbarnsavdeling. Da bildet ble tatt, var barna på samling i synagogen.

Jan-Erik Østlie

Traumatisk stress

Høsten er full av jødiske høytider. Dette er vanligvis en gledelig tid for både store og små, men i år feiret de voksne med bismak i munnen. De ellers trygge omsorgspersonene ble redde. Plutselig kunne de skvette til av helt uskyldige lyder.

– Vi har gått rundt og tenkt at det er nå det kan skje. At noen kommer til å ødelegge for oss, forklarer Adler.

Det er en normal reaksjon, ifølge Ekornås. Hun forklarer:

– Å leve med en overhengende fare over tid kan gi traumatisk stress. Det er ulikt fra person til person hvordan man reagerer og hvor stor belastningen oppleves. Mange blir mer bevisst på farer, får mer skjerpede sanser og blir mer urolige i både kroppen og hodet. Noen kan bekymre seg mye, mens andre kan sove dårlig eller få vansker med å konsentrere seg. Belastningen blir større av at situasjonen er uforutsigbar og varer over lang tid.

Jan-Erik Østlie

Barna har egne versjoner av jødedommens hellige skrifter, Toraen. Davidstjernen er også synlig flere steder i barnehagen.

Jan-Erik Østlie

Glemt i den offentlige samtalen

Ingen av medarbeiderne kunne sett for seg at arbeidshverdagen deres ville se slik ut da de søkte på stillingen. Ansatte ved jødiske institusjoner befinner seg i en helt særegen posisjon, mener Adler.

– Vi velger ikke å komme hit. Vi har ikke oppsøkt denne sårbare sikkerhetssituasjonen. Vi har jobben vår her, og dette er vår hverdag. Alle andre kan skli litt ut og inn, men vi er her hele tiden. Vi får ikke den pausen som kanskje hjelper for andre, sier Adler.

Det er rart at denne gruppen ikke får mer plass i den offentlige samtalen om antisemittisme, reflekterer Adler.

Ekornås tror at mer engasjement fra samfunnet kunne vært godt for barnehagepersonalet.

– Det er veldig viktig for den som står i en krise å oppleve sosial tilhørighet og støtte. Fra venner og familie, men også fra samfunnet via blant annet media. Det kan nok jøder og israelere i Norge savne i denne situasjonen, forteller hun.

–Skulle ønske flere kjente på det

Mens verden utenfor går sin gang, får barnehagepersonalet oppfølging fra kommunens kriseteam og RVTS etter 7. oktober 2023.

Avstanden mellom Norge og Midtøsten er stor, men for Adler føles hendelsene i Israel nære. Selv bodde hun der i ett år som ung voksen, og hun har et bredt nettverk av venner som enda bor i landet.

Minnemarkeringen rev opp det ett år gamle såret. Adler opplever å være en av flere i det jødiske miljøet som føler seg alene om sorgen.

– Jeg skulle jo ønske at hele samfunnet kjente litt på det, innrømmer hun.

Det ble nemlig stille fra den ikke-jødiske omgangskretsen hennes.

Selv om vennene hennes ser at bygningen hun jobber i vises på Dagsrevyen, er det få som spør henne om hvordan hun har det. Verken i forbindelse med 7. oktober, den vedvarende krigen, den økte antisemittismen eller økningen av trusselnivået rettet mot jødiske og israelske mål. 

Adler kan bekrefte at hun har unngått sine ikke-jødiske venner i frykt for ubehagelige diskusjoner.

Stillheten taler nok for seg selv, tenker hun. 

– Noen sier at vi har oss selv å takke for jødehatet, sier Adler.

Cathrine London Adler er både norsk og jødisk. Hun har gått i jødisk barnehage, men på sekulær norsk grunnskole, videregående og høyere utdanning.

Jan-Erik Østlie

Det er de radikale stemmene som roper høyest, og det virker som de hatefulle ytringene har blitt akseptable. Det får henne til å tenke: Hvor er samfunnet på vei? Dette er ikke det Norge hun kjenner og er glad i. 

Det er usunt å isolere seg fra det norske samfunnet, mener Ekornås.

– Vi fraråder vanligvis å isolere seg. Sosial omgang er positivt for livskvalitet i hverdagen, og kan redusere stress. Vi vet også at det er viktig å være i kontakt med omverdenen for å oppleve tilhørighet til samfunnet og til Norge. Men det kan være vanskelig å være sosial hvis man er bekymret for å møte fiendtlige holdninger, slik flere jøder i Norge er, sier Ekornås.

Fra sorg til redsel

Under minnemarkeringen for 7. oktober-ofrene tillot Adler seg selv å kjenne på sorgen som ikke får plass i hverdagen.

På slutten av dagen følte hun seg emosjonelt utmattet. Dagen hadde vært tung for hele barnehagepersonalet.

Heldigvis kunne de trøste hverandre med at neste dag, 8. oktober, ville bli lettere. En ny, vanlig dag. Slik skulle det imidlertid ikke bli.

– Vi fikk jo nesten en full vanlig dag, men så kom denne beskjeden på ettermiddagen. Med ett ble vi dratt emosjonelt tilbake til der vi var 7. oktober i fjor, minnes Adler.

Beskjeden var varselet fra PST om at terrortrusselnivået ble økt fra moderat til høyt. Det var trusselen mot israelske og jødiske mål som var så stor at politiet måtte bevæpnes nasjonalt, meldte PST. Jøder og israelere i Norge fikk bekreftet at faren de opplevde var reell. Frykten blant dem vokste.

Preger også ikke-jødiske ansatte

Også avdelingsleder ved barnehagens førskole-avdeling, Simon Vågen, ble engstelig etter at beskjeden fra PST kom.

– Jeg går rundt med en uro i kroppen. Jeg har det i tankene hele tiden, tenker liksom «hva kan skje?». Sånn tenkte jeg ikke før terrortrusselen økte 8. oktober, innrømmer Simon.

Simon er ikke jødisk selv. Da han startet i jobben, var det fordi han ville kombinere barnehagepedagog-jobben med en ny kultur. 

Simon er glad i arbeidsplassen sin og kollegaene han har.

Serina Gjerrestad Thorsen

I løpet av sine tre år i barnehagen, har han fått mange spørsmål om jødedommen. Nå har samtalen endret seg. Spørsmålene han får handler i større grad om sikkerhetssituasjonen. 

Dessuten har det blitt vanskeligere for Simon å fortelle ukjente om hvor han jobber. 

– Jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli møtt, forklarer han.

Et privilegium

Selv om personalgruppa står i en vanskelig situasjon, er Adler opptatt av å ikke tegne et altfor mørkt bilde.

Hun opplever tross alt at de ansatte ved jødiske institusjoner har et stort privilegium som andre jøder i norsk arbeidsliv mangler. Her har de hverandre. 

– Vi trenger ikke å være engstelige for samtalen over lunsjen eller provokasjoner. Her møter vi hverandre heller med klemmer, forteller Adler.

I barnehagen bærer alle medarbeiderne på samme byrde. De har grått sammen mange ganger. Ingen trenger å forklare hvorfor.

Adler opplever at det har vært godt for dem å kunne snakke åpent med hverandre.

Dessuten har de barna.

– Å være sammen med dem er som medisin, smiler Adler.

Vi må skille mellom hva som er politisk og hva som er menneskelig, mener Adler.

Jan-Erik Østlie

Det er upolitisk å bry seg

Kanskje er det de politiske ideene som hindrer folk i å engasjere seg for at jødene sliter. Det burde imidlertid ikke være en utfordring, mener Adler.

– Det å bry seg som menneske handler ikke om å velge side av en konflikt. Det er lov å mene at palestinerne har rett til et fritt land, og samtidig bry seg om hvordan krigen påvirker jødiske og israelske mennesker.

Hun skulle ønske at folk hadde en mer helhetlig forståelse av norske jøder og deres tilknytning til Israel. Hun forklarer:

– Bare fordi man er jøde, betyr ikke det at man er høyreekstrem. Ingen i min omgangskrets ville stemt på Israels nåværende statsminister, forteller Adler.

Hun legger til:

– Likevel blir jøder og israelere i Norge påvirket av alt som skjer på begge sider av krigen.