Kommentar:
«Det kan være både inspirerende og nyttig å se tilbake på hvordan rettighetene som i dag trues, faktisk ble kjempet fram»
Redaktør i Magasinet for fagorganiserte
Anna Granqvist
Martin Siem.
Teknisk Museum
Å forherlige fortida, da alt gikk så meget bedre, kan enkelte ganger være fristende. Ikke minst i diskusjonen om hvordan arbeidslivet utvikler seg til det verre for mange. Kampen mot løsarbeidersamfunnet og for å opprettholde en slags maktbalanse mellom arbeidsgivere og eiere på den ene siden, og arbeidstakere og deres fagorganisasjoner på den andre, viser at viktige seiere ikke kan ses på som permanente.
p
Det er som forbundsleder Jørn Eggum sa på landsmøtet i fjor høst: «Vi skubber en jævlig stor stein i oppoverbakke. Det går tregt. Og det er tungt. Kompetanse forvitrer og løsarbeidet florerer. Språkproblemer skaper farlige situasjoner. Det er vanskelig å organisere. Kjære venner, vi kjemper en kamp mot utnyttelse, en kamp for arbeideres rettigheter, en kamp for vår alles fremtid. Slipper vi steinen, går norsk arbeidsliv til grunne».
Mens vi skubber denne steinen, kan det innimellom være både inspirerende og nyttig å se tilbake på hvordan rettighetene som i dag trues, faktisk ble kjempet fram. I denne utgaven av Magasinet kan du lese om industrilederen Martin Siem, og hvordan han på femti- og sekstitallet samarbeidet med fagforeningen for å utvikle Akers Mek til å bli en mer demokratisk arbeidsplass.
Martin Siem var en spesiell sjef, en som så verdien av å forene ulike yrkesgrupper og å verdsette alles kompetanse. Han så på arbeidere som intellligente mennesker en burde samarbeide med, og ikke holde på lengst mulig avstand. Økt produktivitet og lønnsomhet var resultatet av det Kristian Ilner, forfatter av en ny bok om Martin Siem, omtaler som en unik samarbeidskultur.
Les også: Martin Siem var industristrategen som løftet samarbeidet
p
Siems samarbeidspartnere var driftige fagforeningsledere med sterke arbeiderkollektiver i ryggen. Det finnes kanskje ikke så mange industriledere av Siems støpning i dagens arbeidsliv. Men fagforeningene må fortsette arbeidet for et demokratisk arbeidsliv og et arbeidsliv der alles kompetanse og bidrag verdsettes – også når overskuddet skal fordeles mellom arbeid og kapital.
