Ida Bing

ida.bing@lomedia.no

Høsten 2019 samlet syklister fra Oslo seg foran Youngstorget. Rosa uniformer ble byttet ut med gule vester. Det var starten på noe helt nytt i norsk arbeidsliv. Og det viser en av de siste, store trendene vi fikk med oss i tiåret fra 2010-2020.

Nå legger vi dette tiåret bak oss. Et tiår med til dels stor utvikling og forandring i det norske arbeidslivet.

Seks trekk viser denne forandringen, ifølge arbeidslivsforskere og samfunnsvitere FriFagbevegelse har snakket med.

Slik oppsummerer ekspertene de viktigste endringene i korte trekk (les mer om hvert punkt lenger ned i saken):

1. Selskaper fra plattformøkonomien, som Foodora og Uber, utfordrer den norske modellen.

2. «Kjosifisering» av markedet, hvor selskaper plasserer ansatte i datterselskaper og bemanningsfirma for å slippe å ta ansvar som arbeidsgiver

3. Stadig færre er medlem i en fagforening

4. Tillitsvalgte får stadig mindre innflytelse

5. Bemanningsselskaper vokser seg større i stadig flere bransjer

6. Norske lover og regler for arbeidslivet blir utfordret av EU-regelverket

I tillegg har arbeidsinnvandringen i Norge avtatt. I 2019 steg antallet arbeidsinnvandrere for første gang, etter å ha blitt redusert hvert år siden toppåret i 2011, ifølge Statistisk sentralbyrå.

– Det er helt klart et trekk at det kommer færre, sier arbeidslivsforsker Arild Steen ved OsloMet.

Til tross for en redusert arbeidsinnvandring, har imidlertid utenlandsk påvirkning preget måten selskaper her hjemme strukturer seg på.

Du kan lese mer om hver enkelt endring i oversikten under.

De rosakleddes streik

27. september. Husker du datoen? Den markerer i alle fall en viktig endring i norsk arbeidsliv.

Etter 14 timer med mekling vant de rosakledde sykkelbudene i Foodora fram, etter at de tidligere i år streiket i over en måned.

102 sykkelbud i Oslo ble tatt ut i streik i kampen for tariffavtale. Streiken var den første av sitt slag i denne delen av økonomien.

p

Foodora-ledelsen svarte først at kostnadene ved å betale tarifflønn ble for store, da de enda befant seg i en ekspansjonsfase.

– Plutselig kommer det er selskap og sier at de er helt annerledes, og at tariff ikke passer for dem. I praksis er dette sykkelbud ansatt i en bedrift, men fortellingen til de nye selskapene i plattformøkonomien er ofte at de gjør ting annerledes, sier Sigrun Aasland, fagsjef i Agenda.

Men så kom hele Fellesforbundet og stilte seg bak de rosakledde. Sykkelbudene og Fellesforbundet krevde lønnsøkning og kompensasjon for utstyr, og vant til slutt fram med kravene. Den nye avtalen inneholdt også avtalefestet pensjon.

– Den saken er et veiskille. Den norske modellen rår, og den er det avgjørende at vi holder fast i. Det kan ikke komme inn nye selskap og si at de er helt annerledes, understreker Aasland.

Plattformøkonomien inntar Norge

For Foodora er et selskap som på mange måter er annerledes enn hva vi kjenner fra det norske arbeidslivet. De rosa sykkelbudene er tilbydere av en vare, for eksempel en hamburger, som tilbud på en helt egen plattform.

I plattformøkonomien er tilbyder og kunde knyttet sammen ved direkte kontakt, og mellomleddet byttes ut. I stedet står den teknologiske løsningen i sentrum, noe som gjør at du kan bestille den burgeren direkte til døren din via en app, som for eksempel tilbys av Foodora.

– Tjenestene blir billigere på grunn av teknologien og plattformene de tilbys på, men det kan gå på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, utdyper Aasland.

p

Hun understreker at nye selskaper i plattformøkonomien også gir utfordringer når det gjelder hvordan de ansatte er tilknyttet selskapet.

– Vi ser gradvis mer innleie, flere frilansere og en økende plattformøkonomi. Det finnes flere plattformer man kan levere tjenester inn i, med en helt annen tilknytningsform enn den vi er vant til i Norge, sier fagsjefen.

Vi er knyttet til arbeidslivet på ulike måter, både gjennom faste ansettelser, men også gjennom midlertidige kontrakter, innleie og som selvstendig næringsdrivende. Graden av midlertidighet i det norske arbeidslivet har også vært gjenstand for diskusjon. Tankesmien Agenda mener tilknytningsformer i arbeidslivet har blitt stadig viktigere dette tiåret.

NYE STRUKTURER: Flyselskapet Norwegian opprettet nye datterselskaper som leide inn ansatte. Moderselskapet fraga seg da arbeidsgiveransvar. Slike strukturer har vi sett i økende grad, mener LO.

Norwegian

Kjosifisering av arbeidslivet

Et av de store spørsmålene det forrige tiåret handlet om arbeidsrett. Og om Bjørn Kjos.
Hadde Norwegian egentlig lov til å leie inn personell fra sitt eget datterselskap, uten å stå som ansvarlig arbeidsgiver?

Pilotene lot flyene bli stående på bakken i en langvarig streik. Det ble snakket om «Kjosifisering» av arbeidslivet, hvor ansattes rettigheter ble svekket. Det gikk varmt i kommentarfelt og på ytringsplassene i landets aviser.

I desember 2018 falt dommen i den såkalte Norwegian-saken i Høyesterett. Den saken blir stående som et konkret eksempel på hvordan arbeidslivet har endret seg det siste tiåret, mener Atle Sønstelie, som er leder for LOs juridiske avdeling.

Sønstelie understreker at en skal se til hvordan arbeidsretten generelt har utviklet seg – først da kan vi se på hvordan arbeidslivet konkret endrer seg.

– Det er en hovedlinje at arbeidsretten blir mer lik skatteretten. At man presser regler, har omorganiseringer og nye struktureringer. Det ser vi mye av, sier Sønstelie til FriFagbevegelse.

Ny organisering snor seg unna regler

Han understreker at det blir mer aktiv planlegging for å tøye reglene i arbeidslivet. Det sentrale spørsmålet i Norwegian-saken var om personell kunne være ansatt i et annet selskap enn det de utfører arbeidet for, for så å leies inn igjen. Flyselskapet fikk medhold og kunne derfor overføre ansatte til tre underselskaper. Dermed slapp de også arbeidsgiveransvar.

LO-juristen preker på at en slik opprettelse av datterselskaper, og påfølgende overføring av ansatte, representerte noe helt nytt i norsk arbeidsliv. Det utfordrer bruker av konsernmodellen, og arbeidstakervernet svekkes, skrev Sønstelie i en kronikk kort tid etter at dommen falt.

– Høyesterett sier blant annet at nye måter å organisere næringsvirksomhet på kan utfordre arbeidsmiljølovens formål om å sikre trygge ansettelsesforhold. Og at det er opp til lovgiver, ikke domstolene, å avgjøre dette. Dommen er dermed en oppfordring til Stortinget og forslaget blant annet fra Arbeiderpartiet, om å se på arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet, sa første nestleder i LO, Peggy Hessen Følsvik, da saken var oppe i domstolen i fjor.

LO-nestlederen understrekte også at det er problematisk at selskaper omorganiserer for å manøvrere seg rundt arbeidsrettslige regler.

SYNKENDE: Medlemstallene til fagforeningene går ikke oppover. Mange mangler informasjon om hvor og hvorfor de bør organisere seg, peker arbeidsforsker Arild Steen på. Her fra Fagforbundets verving av nye medlemmer i fjor.

Sidsel Hjelme

Færre av oss er organisert

Arbeidsstyrken i Norge har steget fra 2,5 millioner i 2009, til om lag 2,7 millioner sysselsatte i 2019. Men til tross for at vi blir flere i arbeidslivet, er det færre som organiserer seg, ifølge Arbeidslivsbarometeret.

Undersøkelsen gjennomføres en gang i året, og er et samarbeid mellom Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, YS.

Barometeret er inne i sin 11. sesong, noe som betyr at forskerne kan skilte med solid dokumentasjon om arbeidslivet fra de siste ti åra.

Arild Steen, forsker og prosjektleder bak Arbeidslivsbarometeret, peker på at arbeidslivet i det store og det hele ikke har endret seg drastisk, men at det likevel har dukket opp interessante utviklingstrekk.

Et av de mest sentrale handler om at folk er mer positiv til fagforeningene, samtidig som organisasjonstallene synker.

– Det er et interessant og bemerkelsesverdig trekk, for det viser at det ikke primært er synspunktene eller fagbevegelsens verdier som i seg selv er upopulære, sier Steen til FriFagbevegelse.

p

Arbeidsforskeren understreker at uorganiserte arbeidstakere i stor grad slutter seg om tradisjonelle verdier, særlig de yngre.

– Vi ser at unge, uorganiserte har flere fagforeningsvennlige synspunkt enn de som er eldre og uorganiserte.

– Mange bransjer har vært gjennom store omstillinger dette tiåret, og usikkerheten her er kanskje større. En skulle tro at medlemstallene økte da?

– Det er et tankekors. Det er ikke behovet som styrer. Det handler om å bli spurt om å være med, og om det finnes en velfungerende fagforening på arbeidsplassen. Hvis det mangler velfungerende fagforeninger, så svekkes også rekrutteringsmulighetene, forklarer Steen.

Gratispassasjerer

Steen mener at desto større deler av arbeidslivet som er uorganisert, desto større grunn er det til å tro at gratispassasjer-argumentet har fått større gyldighet.

– Gratispassasjer-faktoren er ofte ikke ideologisk eller egoistisk, men kanskje først og fremst ureflektert.

Og det kan få konsekvenser, sier Steen.

Gratispassasjer-argumentet handler om at de som ikke er organisert drar fordeler av den kollektive forhandlingsmakten og lønnsdannelsen som fagorganiseringen gir. De uorganiserte får fordelene, men uten å betale. Det svekker fagorganiseringen i sin helhet.

Forskerne ser allerede en sterkere tendens til svekket organisering i privat service, og det kan få utslag, mener Steen.

– En forsiktig nedgang i den totale organisasjonsgraden kan skjule et større problem, fordi vi får segmenter i norsk arbeidsmarked som er mer eller mindre uorganisert.

Den tillitsvalgtes rolle endres

En norsk fabrikk er ikke den samme i dag som hva den var for flere tiår siden. Menneskelige muskler har blitt erstattet av store maskiner med robotarmer. De sorterer søppelet hundre ganger mer effektivt for eksempel, eller løfter tyngre enn hva femti mann ville gjort tilsammen.

Særlig det siste tiåret har brakt med seg et vell av teknologiske løsninger. Og da er det norske små og mellomstore bedrifter har hatt større utfordringer med omstilling, peker Tankesmien Agenda på.

Mange har hatt mer enn nok med å klare leveransene sine, og å fylle opp ordreboka. Endring av produksjonskjeden og bruk av nytt utstyr spiller en vesentlig rolle når bedriftene må endre seg, mener fagsjef Sigrun Aasland.

– Da er det paradoksalt at vi i mange undersøkelser ser en dalende grad av medvirkning. De ansatte blir ikke tatt med i viktige prosesser, og da går man glipp av en enorm ressurs og avgjørende forankring for å ta i bruk nye verktøy på en smart måte, utdyper Aasland.

Tankesmien har blant annet gjennomført en spørreundersøkelse blant Fagforbundets medlemmer, med over 30.000 svar. De ser at tillitsvalgte ofte ikke blir tatt med på råd i viktige beslutningsprosesser på arbeidsplassen.

p

– De ansatte er overveldende positive til at digitalisering gjør at oppgavene kan løses bedre, men det kommer også fram at det i mange tilfeller mangler tilstrekkelig opplæring. Og opplevelsen av at de tillitsvalgte, og dermed også de ansatte, ikke har vært med i prosessene.

En av grunnene kan være at de tillitsvalgtes kompetanse undervurderes, når de heller burde vært en buffer i vanskelige omstillingsprosesser, ifølge Aasland.

– Man glemmer å ta de tillitsvalgte med på råd, og man undervurderer kompetansen de har. Vi digitaliserer som bare det i Norge, og en av de viktigste grunnene til at vi får til det er fordi vi har trepartssamarbeidet og den gode dialogen mellom ledere og tillitsvalgte.

Amerikansk litteratur har noe av skylda

En annen viktig årsak finnes i akademia, ifølge notatet «Den norske lederen», som er et samarbeid mellom LO, NHO og Agenda. Hovedkonklusjonen er at ledelsesforskningen har beveget seg nærmere den norske modellen, men med ett viktig unntak: Det står ingenting om partssamarbeid.

Forklaringen ligger i at amerikansk litteratur og forskning har hatt stor påvirkning på faget. På norske ledelsesutdanninger blir det servert amerikansk litteratur.

Fagsjefen understreker at det er bra at ny forskning blir brukt, men at det igjen kan føre til at nyutdannede går inn i sin første jobb i store bedrifter, konsulentjobber og ledelsesstillinger, uten forståelse og kunnskap om partssamarbeidet og betydningen av tillitsvalgte.

– Da får vi ledere i norske bedrifter som mangler kunnskap om helt avgjørende deler av norsk arbeidsliv.

BYRÅER: Det er økende grad av bemanningsbyråer i norsk arbeidsliv, særlig i byggebransjen. Her er bygningsarbeidere ved The Hub i Oslo i aksjon.

Håvard Sæbø

Flere bemanningsbyråer

Bemanningsbransjen slapp for alvor inn på det norske arbeidsmarkedet utover 2000-tallet. Ingeniører og lærere, leger og bygningsarbeidere har vært innleide arbeidstakere.

Nye strukturer for innleie av ansatte er et trekk ved arbeidslivet som Manifest er opptatt av. Særlig byggebransjen preges av at bemanningsbyråene har vokst kraftig.

– Forandringen i byggebransjen, som er en meget stor bransje, er nok det mest dramatiske som skjer, og har skjedd, i norsk arbeidsliv det siste tiåret, sier Magnus Marsdal, daglig leder i Manifest.

Manifest mener at problemet for entreprenørfirma som tar ansvar for kvalitet og rekruttering til næringen på lang sikt, er at de risikerer å tape alle anbudene til det Manifest mener er mer kyniske konkurrenter på kort sikt. De peker på at bemanningsbransjen gir tilgang på underbetalt, utenlandsk arbeidskraft, ofte fra fattigere EØS-land.

Marsdal mener at bemanningsbyråer undergraver de faste ansettelsene, som igjen er et viktig fundament for de ansattes forhandlingsstyrke.

– Hver og en står alene overfor bedriften, som i det gamle Norge, før fagbevegelsen. Hvis lønns- og arbeidsvilkår også gjør det vanskelig å ha et vanlig familieliv og verdig arbeidssituasjon, så vil jo ikke norske ungdommer ta fagutdanninger til de yrkene, sier Marsdal til FriFagbevegelse.

– Fagarbeidernes problem er også et samfunnsproblem, for plutselig har du knapt nok kompetente nordmenn til å bygge en bro som ikke faller ned, sier Marsdal.

I dette støvet jobbet polske Szymon på 5-prosentkontrakt

I mai signerte Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet en avtale for å få bukt med det som omtales som uverdige forhold i bransjen. Blant annet har ansatte i bemanningsbyråer blitt tilbudt kontrakter på fem prosent stilling. Det mest sentrale punktet i avtalen var at ingen skal ansattes i en stilling som er lavere enn 80 prosent.

RKL: NHO ville ikke gi seg i kampen mot dommen fra Høyesterett, som sier ja til allmengjorte regler for reise, kost og losji, RKL. Her fra verftet ved Kværner Stord. Foto: Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

Norske forhandlinger på klinsj i Europa

Den nordiske forhandlingsposisjonen kommer i klinsj med rettspraksisen i Europa. Det er et sentralt trekk ved tiårets utvikling i arbeidslivet, mener fagsjef Sigrun Aasland i Agenda.

– Vi ser at forhandlede resultater blir prøvd for domstoler i EU, sier Aasland til FriFagbevegelse.

Et klart eksempel på det, er saken som ofte bare kalles for reise, kost og losji-saken.

Tariffavtalen for industrien er landets eldste – Verkstedsoverenskomsten fra 1907. Den sier at ansatte som må reise til og fra verftene for å jobbe, skal få igjen utgifter fra reise, kost og losji, i tillegg til et tariffestet bortetillegg på 20 prosent av lønnen for folk som må sove borte fra hjemmet på grunn av jobb.

Striden dreide seg om hvor mye betaling utenlandske arbeidere på norske verft skulle ha igjen for reise, kost og losji, forkortet RKL. Ni verft gikk sammen med NHO til sak mot staten for å få kjent allmenngjøringen av RKL og 20-prosentstillegget ugyldig. De mente avtalen sto i strid med EØS-avtalen.

Fagbevegelsen vant i Høyesterett, men så klagde arbeidsgiverne i NHO og Norsk Industri saken inn for EØS-tilsynet ESA.

Odd og Karsten ble for dyre for verftet, som heller ville bruke innleid arbeidskraft

– Det var enighet mellom partene i Norge. Men så gikk NHO, på vegne av forbund og landsforeninger, til ESA med saken og prøvde den for en domstol i EU. Det ble nok opplevd som et enormt tillitsbrudd i fagbevegelsen, sier Aasland.

Hun forklarer at egne forhandlinger ble tatt med til en tredjepart og forhandlet videre over hodene til de opprinnelige partene i konflikten.

– Det har nok mange i Norge lært av, men det viser også at den norske modellen bare er så sterk som vi gjør den til. Vi må bremse fristelsen for å rettsliggjøre ting som det har vært enighet om rundt forhandlingsbordet.

Aasland mener at EØS-avtalen ikke er en trussel for tariffavtalene, men at diskusjonen heller handler om at andre land ikke har den samme forhandlingstradisjonen som Norge har.