Natalia Zubillaga, nestleder i LO i Oslo:
En nazimarsj på 1990-tallet vekket Natalia Zubillagas politiske engasjement
Ryktene går om at hun har popstjernestatus i deler av fagbevegelsen. Selv er Natalia Zubillaga mer opptatt av å få politikken ut i verden enn å skulle bli så godt likt av alle.
KAMP: Natalia Zubillaga er født inn i en familie som aldri har sittet stille og sett på urettferdighet.
Eirik Dahl Viggen
anne.siri@lomedia
Hun er svartkledd og mørk i blikket, hun hater regn og nå står hun ute på hovedplassen på Universitetet i Oslo med hendene begravd i jakkelommene. Regndråpene treffer henne i jevn takt, men Natalia Zubillaga klager ikke. Hun lar fotografen gjøre jobben sin, for en som henne er vant med å stå ute når det river.
Nabo med rivalen
– Noen mener kanskje jeg er brautende og macho. Når engasjementet tyter ut av meg, da kan jeg bli litt sånn «nå gønner vi på, dere», uten å kjenne så mye etter om det er for mye eller ikke.
Hun fører oss ned i en mørk kjeller i fysikkbygningen ved Norges eldste universitetet, en institusjon som ble grunnlagt i 1811. Hun snakker om hvor viktig gratis høyrere utdanning er i en velferdsstat.
Her nede i kjelleren er fagforeningene stuet bort med sine kontorer: Norsk Tjenestemannslag, Forskerforbundet, Akademikerne og Parat. Zubillaga innrømmer at hun ikke akkurat renner ned dørene til de individrettede Akademikerne, men at de kan samarbeide så lenge det ikke handler om tariff.
Hun sier at hun unner dem et større møterom.
(Saken fortsetter under bildet)
I MØRKET: På NTL-kontoret i kjelleren på fysikkbygget. Hun liker seg ikke alene her nede etter at det har blitt mørkt.
Eirik Dahl Viggen
Tok torget tilbake
Hennes store politiske oppvåkning skjedde på Hønefoss på 1990-tallet. Der marsjerte folk i gatene med hakekors-merke på jakkeermet. Trusler og slåsskamper ble med ett ganske vanlig i den ellers så koselige østlandsbyen. Etter skoletid hang de streite ungdommene og pønkerne side om side på torget for å ta byen tilbake. De stiftet Ringerike Antirasistisk Ungdom og startet motkamp, de arrangerte debattmøter og konserter.
– Som mørkhudet hadde jeg jo ikke noe valg, jeg måtte ta standpunkt, forteller Natalia Zubillaga, fortsatt i svarte Dr. Martens-sko, akkurat som på 90-tallet.
Lønnsoppgjøret: Her er kravlista fra NTL
Flyktet fra diktatur
Dette med ikke bare å finne seg i urettferdighet har hun arvet fra familien. Militærdiktaturene herjet Latin-Amerika på 1970- og 80-tallet. Motstanderne av regimene ble bortført, kastet i fengsel, torturert, i verste fall drept, og dette var ikke noe unntak i Uruguay, det lille landet med grense mot Argentina og Brasil. Moren og faren var aktive i venstreside-koallisjonen Frente Amplio frem til de ble ettersøkt av myndighetene. På midten av 70-tallet kom de til Hønefoss som politiske flyktninger.
– Jeg er så utrolig stolt av familien min, over alle valgene de har måttet ta. De har betalt en høy pris, sier Natalia, som har to søstre.
Utpå 1980-tallet var demokratiseringen i Uruguay i gang. I 1985, da Natalia var fem år, bestemte familien seg for å flytte tilbake for godt.
Kritikk for appell
Her på NTLs kjøkken, over en skål med søte gjendekjeks og under skarpe lysstoffrør, skal Zubillaga snart servere oss en spontan tale. En miniversjon av appellen hun holdt på vegne av LO i Oslo foran folkemengden på Youngstorget 8. mars i fjor. Seansen gikk som smurt, ja, sett bort fra noen negative kommentarer. Kritikerne mente hun hadde talt for mye om arbeidsliv, for lite om feminisme.
Øynene gnistrer lyn og torden et øyeblikk, men stemmen er ganske mild:
– Lønn, pensjon, midlertidighet, deltid. Disse tingene henger jo sammen og danner rammene for livene våre, og for likestillingen. Kvinner må bære store deler av byrden hvis velferdsstaten bygges ned. Vi er dem som går ned i stilling for å ta ansvar for de som trenger omsorg og pleie, vi jobber midlertidig.
Hun runder av:
– Sekstimersdagen er svaret vi trenger, og den er trolig innen rekkevidde.
NTL vil snu nedgangen i antall yrkesaktive medlemmer
Sterke forbilder
Kanskje er det ikke så farlig at hun ikke fikk samstemt applaus på Youngstorget.
– Vi damer må hive oss mer utpå, og vi må støtte hverandre når vi gjør det.
– Hvilke forbilder har du?
– Folk som har turt å gi meg plass uten at de selv føler seg truet. Jeg har lært ufattelig mye av å observere gode ledere, sier hun, og nevner navn som Ellen Dalen og Anita Solhaug.
De er to av forgjengerne hennes som ledere for NTL på Universitetet i Oslo. Og Roy Pedersen, tidligere leder av LO i Oslo. Det var forresten han som inspirerte henne til å abonnere på Nationen.
– De er gode på EØS, og i den avisa leser jeg at det faktisk produseres mat i dette landet. Det skjer ikke innenfor Ring 2, for å si det sånn!
(Saken fortsetter under bildet)
MØTER: På Trondheimskonferansen i begynnelsen av februar.
Jan-Erik Østlie
Par i kamp
Hun trekker også frem samboeren. Han er en sånn som bygger opp folk uten å fortelle dem hvordan de skal være.
På torget på Hønefoss på 90-tallet skjedde det nemlig også noe annet stort. Natalia la merke til en slank fyr med dreads ned til rumpa, han sto på skateboard og het John Thomas Suhr. Da hun var 17 og han var 19, flyttet de sammen, og 23 år etter er de fortsatt et par. Suhr leder Handel og Kontor i Oslo-Akershus, og til sammen har paret cirka 400 prosent stilling. Når de ikke kjemper for makt og fordeling i arbeidslivet, eller diskuterer på ut- og innpust med hverandre, bruker de timene til å spise, sove og trene, det siste av ren plikt.
Forholdet er basert på fravær, har Suhr leende fortalt over telefonen. Paret har ikke tid til å sitte i sofaen og gnage, og i sommerferien ligger de fire uker pal og leser bøker på en strand utenfor Barcelona. Skjønt, hva som skjer nå som de får tilgang på et familiehus i Selje på Vestlandet, vet ikke Natalia.
– Det er så vakkert der! Og så klaustrofobisk.
Hun grøsser litt. Den norske ut i naturen-mentaliteten får hun ikke helt grep om.
Evig utlending
– Når er en norsk, når er en det ikke? Det er ikke viktig for meg. Jeg vil alltid representere «innvandrerne», både i Norge og i Uruguay. For meg er det en kjempefordel. Jeg får en annen tilknytning til verden, jeg ser at det finnes ulike måter å leve på, forteller hun.
De høylytte, spanske diskusjonene fyker på tvers over bordet når familien på Hønefoss samler seg rundt middagen. Det kan høres ut som krangling, men det er bare politikk.
De bodde i Uruguay i fem år. Natalias far drev en kombinert bokhandel og kiosk, men de hadde dårlig råd. Mye var privatisert i landet. Og, verre, i en avstemning sa flertallet av folket nei til at de ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd skulle rettsforfølges. Moren kunne ikke leve blant overgriperne fra diktaturtiden, og i 1990 var de tilbake i Norge for godt. Da hadde Natalia glemt norsken sin.
Først i familien
Likevel ble hun den første i familien til å ta høyere utdanning. I 2007 leverte hun fra seg masteroppgaven i historie, en diskursanalyse av AKPs nasjonsbegrep under EEC-debatten i 1972. Fikk toppkarakter og ble oppmuntret til å søke doktorgradsstipend, men var lei av teori og ensomme stunder på lesesalen. Etter ett år med søknadsskriving, landet hun jobben som eksamenskonsulent ved Sosialantropologisk institutt på universitetet, en såkalt administrativ stilling. Hun er glad i jobben hun har permisjon fra. Noen sentral posisjon i LO drømmer hun ikke om. Hun rister på hodet.
– Den direkte kontakten med medlemmene på en arbeidsplass, og forhandlingene med ledelsen. Det er dette som er fagforeningsarbeid, sier hun.
(Saken fortsetter under bildet)
TOPPKARAKTER: Hun fikk toppkarakter på masteroppgaven i historie, men valgte vekk en akademisk karriere. Her står hun på Fredrikkeplassen på Universitetet i Oslo.
Eirik Dahl Viggen
Bort fra partilinjen
Hun er en samlende leder, får vi høre, også på tvers av partipolitiske grenser. At Natalia Zubillaga er partiløs blir sett på som en av hennes styrker. Selv mener hun at LO må analysere dagens situasjon: Ett parti er ikke i posisjon til å ta makt alene. LO må samarbeide med en bredere venstreside, mener hun.
Hennes NTL-romantiske side slår ut i full blomst. Hun forteller at hun hører på radio hele tiden, og at NTL-folk stadig lar seg intervjue for åpen mikrofon. Da blir hun kry. Målet nå er å verve flere ansatte i vitenskapelige stillinger, via prosjektet «LO for alle». Zubillaga mener mytene utenfra ikke stemmer. Som påstandene fra konkurrentene om at NTL er et slags strømlinjeformet lavlønnsforbund, der alle skal presses inn i samme form. Ja, de organiserer renholdere, men også professorer.
– Styrken vår er at vi ivaretar alle stillingsgruppene vi organiserer. Vi er ikke et særinteresseforbund.
En hårete kunstner
Siden Akademikerne i 2016 fikk sin egen tariffavtale med staten, har de vært som en motpart i lønnsforhandlingene, mener Zubillaga.
– Vi står fast ved at sentrale forhandlinger sikrer best lønnsutvikling for alle statsansatte, og det hindrer at menn fyker fra kvinner på lønnsstatistikken, fortsetter Zubillaga.
På korktavla på kontoret hennes henger et lite portrett av en kvinne, den meksikanske maleren Frida Kahlo.
– Jeg liker kunsten hennes. Jeg liker at hun er hårete, akkurat som meg, og jeg liker at det synes i bildene hennes.
Natalia Zubillaga
• 39 år.
• Leder for Norsk Tjenestemannslag ved Universitetet i Oslo.
• Nestleder i LO i Oslo.
• Sitter i arbeidsutvalget i 8. mars-komiteen i Oslo.
Flere saker
Natalia Zubillaga
• 39 år.
• Leder for Norsk Tjenestemannslag ved Universitetet i Oslo.
• Nestleder i LO i Oslo.
• Sitter i arbeidsutvalget i 8. mars-komiteen i Oslo.