– La oss stå sammen

– På vårt dårligste splitter vi oss etter ideologiske finurligheter uten henblikk på hva vi kan oppnå sammen i den politiske kampen, mens på vårt beste ser vi at fellesskap fungerer også mellom de ulike delene av arbeiderbevegelsen, sier Bjørnar Moxnes.

Det er nettopp i samarbeidet mellom folk som kaller seg sosialister og sosialdemokrater, mellom folk som sitter på Stortinget og i streikekomité, at vi har styrke til å vinne fram. Det viser historien, der folk som så interessemotsetninga mellom arbeid og kapital spilte en avgjørende rolle for utviklinga av velferdsstaten, ikke bare Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl, men også mange som sto lenger til venstre enn dem.

– Jeg syns derfor det er bra at Fagforbundet støtter Senterpartiet, som har et radikalt annerledes utgangspunkt enn fagbevegelsen med sin støtte til grunneierne, som historisk var de verste utbytterne av arbeidsfolk og husmenn. Støtten til Senterpartiet viser at Fagforbundet på tross av dette ser det som en styrke å stå sammen.

– Sånn jeg kjenner medlemmer og tillitsvalgte i LO så veit de at det viktigste er hva man får til i praksis, ikke å flisespikke på finurligheter i et prinsipprogram for å bruke det mot hverandre. For folk i posisjoner nærmere makteliten er det en lang tradisjon for å holde nede brysom kritikk fra venstre, men jeg veit at mange LO-medlemmer som ikke er med i Rødt mener at vår tydelige og radikale politikk er viktig for å holde arbeiderbevegelsen på en fornuftig kurs, slik vi så med søppelskandalen i Oslo og da vi stanset de kommersielle barnehagene. Rødt bidrar med den kraften vi har, og jeg syns vi fortjener støtte like mye som Senterpartiet og SV, nettopp på grunn av rollen vi spiller i sånne saker. Det veit jeg at mange av Nords medlemmer også syns.

– Så var det jo fem tiår med streik, lockout, militærpoliti og god gammeldags klassekamp som la grunnlaget for hovedavtalen i 1935 og det fredelige trepartssamarbeidet som Mette Nord framhever. Det hadde aldri vært forhandlingsvilje hos arbeidsgiverne eller noe gjennomslag for arbeidsfolk uten de forutgående konfliktene, som lærte motparten at de hadde noe å tape. Det som bekymrer folk i dag er at det er langt mellom gjennomslagene og kort mellom tilbakeslagene, med lønnsstagnasjon i lavlønnsyrker, konkurranseutsetting, mer aggressive sjefer, fagforeningsknusing, sosial dumping, og uverdige arbeidsvilkår som vi trodde vi ble kvitt for mange tiår siden.

– Dette har sammenheng med at det litt for ofte bare er den ene parten som driver en offensiv interessekamp. Hvis målet er gjennomslag i trepartsforhandlingene og at arbeidsfolk skal få framgang, så trenger fagbevegelsen kampvilje. Da må vi anerkjenne at det fins ulike interesser i den enkelte bedrift og i samfunnet som helhet. Hvis vi derimot later som interessekampen ikke lenger fins, taper vi mobiliseringskraft og styrke, og gjennomslag snus til tilbakeslag. Rødts program om at arbeidsfolk må kjempe er derfor ikke et hinder for gjennomslag rundt forhandlingsbordet, men en forutsetning. Mye av dette tror jeg Mette Nord er helt enig i, hvis vi bare ikke snakker forbi hverandre.