Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan.erik@lomedia.no

Hun vokste opp i en søskenflokk på åtte med fattige foreldre som solgte mat og varer på det lokale markedet for å forsørge barna.

– Jeg bestemte meg som 16-åring å jobbe i en tekstilfabrikk for å hjelpe min familie. Det ble et sjokk å møte arbeidskolleger på ti år, se kvinner som ble trakassert av sjefene og jobbet døgnet rundt i slave lignende forholdene for omtrent ingen lønn, forteller hun.

I Norge for første gang

Zar Aung er i Oslo denne uka for å motta en pris for sitt mangeårige engasjement for arbeidstakere.

Hun har aldri vært i Norge før, men kjenner til norsk LO og deres internasjonale engasjement. Hun blir fortsatt emosjonell når hun forteller sin egen historie.

Ingen fritid

Som 16-åring jobbet hun fra seks om morgenen til 23 på kvelden sju dager i uka.

– Ingen var organisert og fritid hadde vi aldri. Jeg rakk knapt å sove før det var nytt skift, forteller hun.

I seks år jobbet hun der og så fortvilte arbeidere gråte, bli trakassert eller syk. Mange døde da de ikke hadde råd til helsehjelp.

– Lønna var ti dollar (105 kroner) i måneden, og en legetime kostet rundt 2–3 dollar. Ingen hadde råd til det, forteller hun.

Hun ga mesteparten av lønna til familien, og la til side litt til å ta utdanning.

Drømte om å bli leder

– Jeg drømte om å bli forretningskvinne eller få en ministerpost så jeg kunne hjelpe de som slet, sier hun.

Som 19-åring fikk hun en bedre stilling i fabrikken. Da hun var ferdig utdanna, begynte hun å jobbe på jernbanen for en lønn på 3 dollar per måned. Menneskene hun etter hvert forlot i Myanmar gjorde enormt inntrykk.

– Jeg har dem fortsatt i hjertet mitt når jeg nå kjemper for arbeidsfolk og deres familier i hjemlandet, forteller hun. Etter kuppet i 2021 har Zar Aung bodd i eksil i Tyskland.

Korrupsjon

Det var først da hun fikk jobb på en tekstilfabrikk i Thailand, og fikk 180 dollar i måneden, at hun fattet interesse for hva fagbevegelsen drev med.

– Jeg fulgte med på hva de gjorde. Og så at de sørget for at arbeiderne fikk bedre vilkår, og at barna deres fikk skolegang. Jeg ble en dedikert fagforeningskvinne, og jobbet etter hvert døgnet rundt for å bistå blant annet migrantarbeidere i Thailand, forteller hun.

Da hun bodde i Thailand, forsto hun at regjeringen holdt lønn og arbeidsvilkår nede med vilje så ingen skulle protestere mot korrupte ledere.

Hun hadde alltid en drøm om å reise hjem for å organisere folk og gi dem mer verdighet.

Demokrati og håp

Da den demokratiske overgangen begynte i hjemlandet, vendte hun tilbake til Myanmar. Her ble den engasjerte fagforeningskvinnen valgt til leder av Industrial Workers' Federation of Myanmar (IWFM), og ble en del av ledelsen i den største fagforeningen Confederation of Trade Unions of Myanmar (CTUM), som var forbudt i Myanmar fram til 2012.

Endelig fikk hun hjulpet arbeidere i hjemlandet for å få mer verdighet og anstendige jobber.

– Jeg ville ha en endring og bygde opp en solid fagbevegelse som fikk respekt av myndighetene. Vi forhandlet blant annet minstelønn til 3,6 dollar per dag, og vi fikk igjennom flere krav, forteller hun stolt.

Under hennes ledelse klarte fagforeningen å organisere arbeiderne, for det meste unge kvinner, i tekstilindustrien som ekspanderte raskt da flere internasjonale merker flyttet produksjonen dit på grunn av billig arbeidskraft.

Motiverende med fagforeningsarbeid

De hadde 65.000 aktive medlemmer i en periode og klarte å få både bedre lønn og arbeidsvilkår.

Arbeiderne fikk helsetjeneste og én dag fri i uka. Zar Aung forteller at det var veldig motiverende å drive fagforeningsarbeid i hjemlandet, og de klarte også å presse myndighetene til å få slutt på den utbredte trakasseringen mot kvinnelige arbeidere.

– Vi tok dette rettens vei. Selv om korrupte politifolk ble bestukket slik at arbeiderne som hadde blitt trakassert måtte bli enige om et økonomisk forlik, fikk vi i alle fall satt også dette på dagsorden.

Khaing Zar Aung forteller at målet var å skape et sosialt sikkerhetsnett, og et trygt arbeidsliv med en lønn folk kunne leve av. Så kom militærkuppet i 2021 og ødela alt de hadde bygd opp. 

Militærkuppet

Hun var i Tyskland for å ta en master da det blodige militærkuppet skjedde.

Dermed måtte hun bli der og organisere protester og streiker fra eksil. Mange av hennes venner ble drept. Stemmen fra Tyskland ble sterkere, og hun viet all tid til å snakke på vegne av fagbevegelsen i Myanmar.

Det gjør hun fortsatt, og har flere ganger vært hos ILO og i møter med representanter fra EU.  

– Jeg vier all min tid for å nedkjempe militærjuntaen. Og jeg er helt sikker på at vi klarer det. Men da trenger vi støtte fra det internasjonale samfunnet, sier hun.

Khaing Zar Aung vil at også den norske regjeringen og LO legger mer press, slik at internasjonale merkevarer trekker seg ut av Myanmar.

Hun vil samtidig at EU skal trekke tilbake handelspreferanser så lenge militærjuntaen i Myanmar sitter ved makten. Fagbevegelsen har vært sentral i de store protestene og kampen mot militærjuntaen. Til nå har juntaen sittet ved makten i tre år.

Minst 4.600 mennesker er drept og 25-30.000 har blitt arrestert. Mange av disse er fagforeningsaktivister som har deltatt i motstandskampen.

– Juntaen respekterer ikke menneskerettighetene, og samarbeider med russiske myndigheter, sier hun.

Men også fagbevegelsen har allianser. Blant annet dannet Myanmar Labour Alliance en landsomfattende Civil Disobedience Movement til støtte for den demokratiske regjeringen (National Unity Government, NUG).

Har en drøm

Prisvinneren mener at i tillegg til økonomiske sanksjoner og stans av næringslivssamarbeid, så trengs det sterkere lut. Hun minner om at ILO dannet en granskningskommisjon for å undersøke brudd på retten til organisasjonsfrihet og tvangsarbeid i Myanmar.

I august i fjor vedtok kommisjonen en rapport der de bekreftet at militærmyndighetene bryter Myanmars forpliktelser i henhold til disse grunnleggende konvensjonene.

Og de anbefaler tiltak som skal tas av ILOs styrende organ, innenfor rammene av artikkel 33 i ILOs konstitusjon.

– Jeg er veldig glad for at jeg får prisen og håper at dette vil gi litt mer oppmerksomhet rundt situasjonen i Myanmar. Jeg vil be dere i Norge om å pushe på slik at artikkel 33 blir brukt, sier hun.

Fagbevegelsen i Myanmar anmoder norske myndigheter og LO om å støtte arbeidergruppens oppfordring på ILOs styremøte i november 2024. 

– Dette ønsket kommer jeg også til å gjenta under prisutdelingen i kveld, sier prisvinner Khaing Zar Aung​.

100 prosent av prispengene fra Arthur Svensson stiftelsen gir hun til fagbevegelsens kamp, ikke en eneste krone putter hun i egen lomme. Til litt fortvilelse for broren som gjerne skulle sett at familien fikk litt mer.

Men for prisvinneren er den faglige kampen for alle viktigere enn noen gang. Nå må de vinne.

– Folket mitt har lidd altfor lenge. Nå må de få verdigheten tilbake, sier Khaing Zar Aung.