YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

CHRISTOPHER OLSSØN

christopher@littleimagebank.com

I den ene av to sikkerhetsceller i den restriktive avdelingen A vest i Bergen fengsel, sitter en mann som dagen før, påført håndjern, likevel greide å slå en betjent i ansiktet gjennom luka. Det gikk relativt bra med betjenten denne gangen, for det var ingen fulltreffer. Noen dager før det igjen, hadde han slått en annen betjent. Situasjonen tærer på dem som jobber her.

Det siste året har det til enhver tid vært rundt ti «ustabile» innsatte og cirka tre med alvorlige sinnslidelser, ifølge fengselsledelsen. De krever mye av fengselets allerede knappe ressurser. Det går igjen utover andre innsatte, som også sliter, men mer i det stille med for eksempel angst og depresjon. Når de blir nedprioritert kan det føre til at de utvikler tyngre psykiatriske lidelser, påpeker helseavdelingen.

Forstår han hvor han er?

Når en av disse sinnslidende innsatte nå skal ut på lufting, alene, tar fire fengselsbetjenter på seg stikksikre vester. Et skjold står klart til bruk ved siden av døra. Det går greit denne gangen. Mannen går kjappe runder i den lille luftegården. Han holdes for tiden i isolasjon fordi han har vært voldelig mot fengselsbetjentene. De er usikre på om han i det hele tatt forstår at han soner fengselsstraff.

Det er han i så fall ikke alene om, mener Morten Aksdal, regionleder for NFF på Vestlandet, og som har permisjon fra jobben som vaktsjef i avdelingen. Aksdal påpeker at det i seg selv er et overgrep og et brudd på straffegjennomføringsloven.

– Han hører ikke hjemme på sikkerhetscellen, og ikke i et fengsel, sier Aksdal om mannen som er psykisk syk. Aksdal er, som han han sier, «forbannet».

– Når sikkerhetscelle blir brukt mot personer som er psykisk syke for å holde ro, orden og sikkerhet, er det i grenseland for hvordan straffegjennomføringsloven kan brukes. Det er et dilemma når vedkommende innsatt skulle vært ivaretatt i psykiatrien og under regler og lover som gjelder der. Likevel kan det forsvares, fordi det blir gjort for å hindre at den innsatte gjør alvorlig skade på seg selv eller for å avverge alvorlig skade på ansatte eller andre innsatte, mener han.

Sikkerhetscellene i Bergen fengsel ble brukt 49 ganger i fjor. Det er en stor økning sammenlignet med 2012, og en uønsket utvikling, rapporterte inspektør Kennet Vestheim Johansen i kriminalomsorgen region vest til Kriminalomsorgsdirektoratet. Det er få personer som har mange opphold. Hittil i år er sikkerhetscellene brukt 31 ganger.

De syke blir sykere

Arild Andersen, fengselsbetjent, er bekymret. For de syke innsatte, og for seg og sine kolleger. Hittil i år er det rapportert inn 15 tilfeller av vold mot ansatte: Slag mot kropp og ansikt, spark mot kropp, og spytting. Videre elleve tilfeller av trusler, opplyser fengselsledelsen. De ansatte i avdeling A føler de lever i en kriseboble. Det er utmattende.

– Noen av de innsatte på denne avdelingen oppfatter vi som så psykisk syke eller ustabile at de ikke kan sitte i åpnere avdelinger. Her blir de for det meste sittende innelåst 23 timer i døgnet. Det gjør ikke syke folk friskere, sier fengselsbetjent Arild Andersen. Han har jobbet i Bergen fengsel i 25 år.

Ifølge Bergen fengsels nettside, har fengselets helseavdeling laboratorium, legekontor, tannlegekontor, psykologkontor, og rom til fysioterapi. Den er bemannet av helsepersonell (sykepleiere og hjelpepleiere) fra klokka 7:30 - 22 på hverdager og 9-17 i helger og høytidsdager. Avdelingen er ubemannet om natten. Helseavdelingen kan dermed ikke betjene innsatte som har døgnkontinuerlig behov for tilsyn.

– De prøver å ta flest mulig i behandling, men behovet er stort og ventetiden lang. Derfor er det fengselsbetjentene som må ta seg av dem, sier fengselsbetjent Arild Andersen.

«Later som» de er syke

Helseavdelingen henviser til psykiatrisk institusjon, men både fengselsbetjenter og fengselsledelsen opplever at innsatte som faktisk får plass, ofte kommer fort tilbake igjen til fengselet, for fort.

Mannen som var tiltalt for å ha drept tre mennesker på Valdres-ekspressen i fjor, ble flyttet mellom fengsel og psykiatrisk sykehus etter at han ble pågrepet. I september tok han livet sitt i Bergen fengsel. I november tok kriminalomsorgen selvkritikk etter dødsfallet, som skjedde mens mannen var i luftegården med tre fengselsbetjenter og to psykologer, ifølge NRK.

Fungerende assisterende fengselsleder Rune Greve mer enn antyder at det skjer at fengselets vurdering av innsatte ikke samsvarer med psykiatriske institusjoners vurderinger:

– En person som smører seg og cella inn med avføring, er ikke han syk? De kaller det instrumentelt, at han later som, sier Greve.

Han sier fengselet svært ofte har en innsatt de mener faktisk hører hjemme på sykehus.

Bergen fengsel har ikke en skjermet avdeling for dem som sliter aller mest, med styrket bemanning og mulighet til mer tid ute av cella. Fengselet planla en egen boenhet med seks plasser for de mest sårbare, men den havarerte før den kom i gang. Pengene strakk ikke til.

Fraværende kommunikasjon

Mannen som er i luftegården snakker ikke norsk, i likhet med mange andre utenlandske innsatte i fengslene. Av de tre sinnslidende som har brukt vold mot ansatte i Bergen fengsel nå, snakker bare den ene norsk. Det er som oftest bare i de formelle sammenhengene at det blir bestilt tolk, men det er i fengselsavdelingen han er hver dag, hele døgnet. Andelen utenlandske innsatte fyker i været, men myndighetene setter ikke av egne tolkebudsjetter til fengslene. Det som i utgangspunktet er en bagatell, blir til et stort problem, når de eneste menneskene den innsatte møter ikke forstår et kvekk av det han sier.

– Jeg tror ikke de føler at vi tar vare på dem. De velger ofte å lufte alene. Vi kan jo ikke snakke sammen. Når de ikke snakker et språk vi kan, får vi heller ikke vite hva de vil, sier fengselsbetjent Maja Lidtun.

Smilet blekner

Den unge fengselsbetjenten føler ofte at hun kommer til kort.

– På vakt i helgen spurte en innsatt meg om jeg kunne komme bort og spille kort og snakke litt med ham før rettssaken hans. Han grudde seg veldig til den. Men jeg fikk ikke tid. Den samtalen hadde vært viktig for ham, sier Lidtun.

Hun har bare jobbet ett år i avdeling A, i det kanskje vanskeligste året i fengselets historie og kjenner at energinivået synker.

– Vi er slitne, vi løper veldig mye, det er av og på med vesten, Lidtun.

Jobben blir tøffere og tøffere, men det blir ikke flere til å dele byrden.