Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

På krisesenteret i Midt-Troms er en kvinne på vei ut døra etter et kort opphold. Samtidig er en ny kvinne med sin familie på vei til senteret.

Daglig leder, Gørill Traasdahl, er alene på jobb denne dagen og må derfor både sende av gårde og ønske velkommen.

Hun må også holde et ekstra øye med politiavhøret som pågår i et av rommene. Mens alt dette foregår på en gang, går kvinnen i avhøret inn i en psykose.

Hun får tak i en kniv og truer Traasdahl.

Når politiet etter en stund får tatt med seg kvinnen til legevakta, må Traasdahl ringe etter en vikar som kan følge opp kvinnen hos legen. Som den eneste på jobb, må Traasdahl bli igjen og holde fortet.

p

Denne episoden er et av flere eksempler som viser at krisesenteret i Midt-Troms mangler ressurser. Så prekært har det vært at Traasdahl til slutt sa opp jobben i fjor høst.

– Jeg kunne sagt opp i det stille, men da hadde ingen hørt noe om hvordan det står til med krisesentrene i Norge, sier Traasdahl til Fontene.

Variert tilbud

Rundt halvparten av de 44 krisesentrene i Norge har ikke nok ressurser. Det viser en rapport Nordlandsforskning har gjort på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Flere av disse sentrene ligger i nord.

Med krisesenterloven i 2010 fikk kommunene ansvar for å sørge for et helhetlig krisesentertilbud. Men rapporten viser at tilbudet varierer. Professor ved Nord Universitet, Trond Bliksvær, har vært med på rapporten og skriver i en e-post til Fontene at det er to måter man kan tolke variasjonen på:

«Enten er det på grunn av mangfoldet som er tilpasset ulike kontekster og lokale behov eller så er det er på grunn av en mangelfull implementering av loven».

Vil bli kommunalt

Krisesentrene driftes også forskjellig. Mens krisesenteret i Midt-Troms er en ideell organisasjon, er flere krisesentre kommunale. Mange er også interkommunale selskap eid av flere kommuner. Traasdahl mener krisesentrene bør ha samme driftsform og at alle ideelt sett bør være kommunale.

– Hadde vi vært kommunale, hadde vi blitt en del av et større fellesskap og mer naturlig inkludert i samarbeidsmøter, sier Traasdahl og legger til at de på det ideelt drevne krisesenteret har måttet gjøre alt fra renhold til IT selv.

Da flere av kommunene som soknet til krisesenteret skulle slås sammen, tenkte Traasdahl det var naturlig at krisesenteret ble kommunalt. Styret gikk inn for det, og det ble satt i gang en utredning som konkluderte med at krisesenteret bør bli kommunalt.

p

– Det kan firmaet mene, men det er de ti kommunene som krisesenteret sokner til som må bli enige. Status på den prosessen vet jeg ikke noe om, sier rådmannen i Senja kommune, Hogne Eidissen.

Opp til kommunene

Da Traasdahl ble ansatt som daglig leder ved krisesenteret i 2014, satte hun i gang arbeidet med å utvikle senteret til å bli en faginstans som fulgte krisesenterloven. Økonomien satt imidlertid en stopper for ansettelsene. Hun kontaktet derfor de ti kommunene som sokner til krisesenteret. Sammen ble de enige om en økonomisk opptrappingsplan på tre år. Betingelsen var at Traasdahl tolket krisesenterloven riktig.

I krisesenterloven står det at tilbudet skal være åpent hele året og døgnet rundt, men det står ingenting om hva det vil si å være døgnåpent. Betyr det for eksempel at du må være fysisk tilgjengelig på krisesenteret eller kan du sitte hjemme og ta telefonen hvis noen ringer? Trassdahl mener dette er et av flere punkter som er for utydelig i krisesenterloven. Hun mener det alltid bør være noen fysisk til stede på krisesenteret.

p

Krisesentersekretariatet sendte et brev hvor de ba det daværende barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet om å presisere hva et døgnbemannet krisesentertilbud vil si. Til svar fikk de at det er opp til kommunene å vurdere hvordan tilbudet skal utvikles så lenge det organiseres på en hensiktsmessig måte. Dermed trakk kommunene tilbake midlene for to av de tre årene, og Traasdahl endte opp med å måtte jobbe alene flere dager i uken for å få det til å gå rundt.

– Jeg hadde ikke sjans til å jobbe administrativt. Jeg måtte brette opp ermene slik at de voldsutsatte fikk den hjelpen de trengte, sier Traasdahl.

Da det sto på som verst, orket Traasdahl så vidt å gå ut med hunden. Det var når hun ikke lenger orket det hun pleide å glede seg til at hun skjønte at noe var galt.

Hanna Skotheim

Gruet seg til alt

Traasdahl har kjempet flere kamper med kommunene for å få mer støtte til krisesenteret. Etter hvert sa det mer og mer stopp. Hun klarte ikke lenger å stå inne for den driften som krisesenteret ble ført inn i, og det ble for tøft å kjempe om økte midler samtidig som det skjedde nedskjæringer hele tiden. Traasdahl maktet heller ikke å bortprioritere alt av fritid til fordel for jobb.

– Jeg hadde ikke plass til noe annet enn jobb. Jeg klarte knapt å gå tur med hunden. Når man begynner å grue seg til alt man egentlig liker å gjøre i hverdagen, er det noe som ikke stemmer.

Da Traasdahl gikk i møte med rådmennene i samarbeidskommunene i oktober hadde hun bestemt seg. Hvis de ikke gikk med på å sette av 5,1 millioner til krisesenteret, kom hun til å si opp jobben. I møtet ble det bestemt at krisesentret skulle få 4,5. Hadde Traasdahl fått de 600000 kronene ekstra, kunne hun ha opprettet en stilling til. Slik ble det ikke. Fem dager og en lang fjell tur senere, leverte hun oppsigelsen. Ikke fordi kroppen sa stopp, men fordi driften var uforsvarlig.

p

– Jeg elsket jobben min, og den sårheten må jeg leve videre med nå. Men dersom min oppsigelse fører til at krisesenteret får det bedre i framtida, er det verdt den harde jobben og alle tårene. Voldsutsatte fortjener et godt tilbud akkurat som at ansatte fortjener et godt arbeidsmiljø, sier Traasdahl som mener krisesentrene bør få øremerkede midler. Det mener også flere av informantene i rapporten.

Rådmann: – Forsvarlig drift

Rådmannen i Senja mener midlene til krisesenteret i Midt-Troms har bidratt til en forsvarlig drift. Han er derimot kjent med at bygningsmassen på krisesenteret ikke er god nok. Derfor er det nå satt ned en gruppe som skal se på det. Etter press fra Traasdahl har også ordføreren i Senja nå satt ned et rådmannsutvalg som skal se på organiseringen og finansieringen av krisesenteret.

– Gørill Traasdahl tror en av grunnene til at kommunene ikke vil gi mer støtte, kan være fordi temaet vold i nære relasjoner er så vanskelig å forholde seg til. Hva tenker du om det?

– Jeg har ingen grunn til å tro at mine politikere og politikere generelt ikke tar dette på største alvor. Dette er en uttalelse som får stå på Traasdahls egen regning.

Krisesentersekretariatet: – Ikke et likeverdig tilbud

Etter at flere krisesentre ble lagt ned i fjor, slo krisesentersekretariatet alarm. Dette ble gjort med Tove Smaadahl i spissen. Hun gikk nylig av med pensjon etter flere år som daglig leder i Krisesentersekretariatet. Smaadahl roser Gørill Traasdahl for å ha sagt opp jobben.

– Hun sa opp fordi hun ikke klarte å følge lovens krav om å gi et krisesentertilbud til alle. Krisesentertilbudene gjør så godt de kan ut ifra de ressursene som de har, men de små sentrene har ikke nok.

Tove Smaadahl, tidligere daglig leder i Krisesentersekretariatet.

Eirik Dahl Viggen

Smaadahl mener man må gå tilbake til slik det var før, nemlig at staten finansierer 80 prosent av krisesentrene.

– Vi trenger statsråder som ikke har en genuin tro på at kommunene kan løse alt de blir pålagt. Målet har vært et likeverdig krisesentertilbud, men slik er det ikke i dag.

Regjeringen: Kommunene best egnet til å vurdere sitt behov

I et intervju med FriFagbevegelse i fjor sommer, opplyste statssekretær i Barne- og familiedepartementet, Jorunn Hallaråker Heggelund (KrF), om at ordningen med kommunalt ansvar overføringen til kommunene skulle evalueres. Dette er nå blitt gjort av Nordlandsforskning, og framover skal Barne- og familiedepartementet komme med forslag til eventuelle endringer i tilbudet i tråd med i rapporten. En av anbefalingene er at finansieringen må styrkes. SV foreslo nylig at staten skal finansiere 80 prosent av krisesentrene, men dette ble stemt ned av regjeringen.

Hallaråker Heggelund forstår ønsket om å sikre lik finansiering av krisesentrene. Samtidig understreker hun at ansvaret for krisesentertilbudet er lagt til kommunene.

p

«Kommunenes selvstyre er et viktig prinsipp, og det er stor enighet om at kommunene skal kunne organisere sine lovpålagte oppgaver slik de selv mener er best, ut ifra de lokale forholdene. Kommunene er best egnet til selv å vurdere behovet siden de er tettest på innbyggerne», skriver Hallaråker Heggelund i en epost til Fontene.

Ap: Vil ha mer kunnskap

Også Arbeiderpartiet stemte ned forslaget. På spørsmål om hvorfor, skriver stortingsrepresentant Kari Henriksen (Ap) i en epost til Fontene at de mener det er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av krisesentertilbudet. Derfor stemte de ikke for enkeltforslaget.

Kari Henriksen (Ap), stortingsrepresentant.

Ole Palmstrøm

«Det er ti år siden kommunene fikk ansvaret for tilbudet. Nå vil vi ha mer kunnskap om problemet og det som har skjedd etter overføringen», skriver Henriksen.

SV: Ønsker gammel finansieringsordning tilbake

Stortingsrepresentant i SV, Freddy Øvstegård, sier til Fontene at han har snakket med flere på krisesentrene som sier de ønsker den gamle finansieringsordningen tilbake.

– Med dagens ordning kommer finansieringen an på hvor bra det står til med kommuneøkonomien, som er trang flere steder, sier SV-politikeren.

Stortingsrepresentant i SV, Freddy Øvstegård.

Martin Guttormsen Slørdal

Han synes historien til Gørill Traasdahl som sa opp jobben i protest er alvorlig og håper politikerne begynner å lytte til slike historier og justerer politikken deretter.

– Vi skal se på regjeringens evaluering når den kommer og være tydelig på og stille krav til både finansieringen og den geografiske nærheten, sier han.