Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Det var kokainsmugling fra Colombia til USA som gjorde Pablo Escobar til en av verdens rikeste menn, og på sitt mest aktive sto Medellínkartellet for 80 prosent av all kokaintrafikk.

I virkelighetens verden i hjembyen Medellin i Colombia har Escobar fortsatt status på godt og vondt.

Under koronapandemien bestemte Juan Guillermo Sepúlveda seg for å flytte tilbake fra Spania til Medellin for å skape fred og forsoning mellom de tidligere narkobandelederne, sivilbefolkningen og ofrene.

Forhandlet om overgivelse

Det var Sepúlveda som forhandlet på vegne av myndighetene i Colombia og som førte til Escobars overgivelse i 1991.

Betingelsen for narkobaronen var at han skulle sitte i luksusfengselet «La Catedral» med egne vakter. Hans motto var heller en grav i Colombia enn en celle i USA, og slik ble det til at han ble skutt av lokal politi i 1993.

Advokaten, som nå har vendt tilbake, besøkte ham også i La Catedral.

– Ofte kunne vi spille fotball sammen med sikkerhetsvaktene hans mens vi diskuterte saken hans, forteller han.

Det var da Escobar prøvde å rømme i 1993, fordi han skulle overflyttes til et føderalt fengsel, at han ble drept.

Det skapte mye sinne og frustrasjon, og ettersom advokaten prøvde å forhandle om fred mellom gjengene haglet også drapstruslene mot Sepúlveda, og han måtte rømme til Madrid i Spania.

Juan Guillermo Sepúlveda var aktor i rettssaken mot Pablo Escobar for rundt 30 år siden. Nå forsøker han å skape forsoning i byen som tidligere var dominert av karteller.

Nina Hanssen

Levde i skjul etter drapstrusler

Der levde familien i skjul i mange år før de flyttet tilbake til Colombia. Professoren jobbet ved et universitet i Madrid og er ekspert på kriminalomsorg.

Han har studert human kriminalomsorg og er overbevist om at rehabilitering inne i fengslene er bedre enn slik de driver fengsel i Colombia i dag.

Landet har kanskje de mest grusomme fengselsforholdene i Sør-Amerika.

Juan Guillermo Sepúlveda har startet en egen organisasjon som har som formål å vise sammenhengen mellom høy kriminalitet og dårlige soningsforhold.

I dag er fengslene rene forbryterskoler.

På et tidspunkt var det 500 ulike bander som opererte med rundt 10.000 gutter involvert i narkotikasmugling og vold i hjemlandet.

– Vi mistet en hel generasjon og mange av disse sitter nå i fengsel, forteller han.

Nå jobber Sepúlvedas for å skape dialog mellom fengslene og sivilsamfunnet. Han ønsker å bygge en kjærlighetstunnel.

Det blir lagt merke til at Sepúlvedas mener vold stammer fra uløste konflikter, og at straff alene ikke løser konfliktene.

– Jeg ønsker at fengsler skal være et bindeledd og et sted for rehabilitering i stedet for bare for straff, med sikte på å gjenoppbygge forbindelser mellom innsatte og deres lokalsamfunn for å løse konflikter.

Byen Medellín er i dag veldig forskjellig fra midten av nittitallet da han bodde her og måtte rømme fra alt. Men nesten alle har mistet et familiemedlem, og ifølge han er en hel generasjon tapt på grunn av drap og vold.

Selv om mange av Sepúlvedas kolleger i rettsvesenet og andre som kjemper for fred er drept, føler han seg ikke redd lenger.

Aldri redd

– Jeg er ikke redd. Jeg var aldri redd for Pablo Escobar heller. Det var presten som giftet meg som ba oss ta truslene mot meg og familien på alvor og flykte, røper han da vi møter han på en kafé i São Paulo i Brasil.

Nå vil han bruke kraften og motet på å få fred.

Sepúlvedas husker godt da han møtte Escobar første gang og så han dypt inn i øynene. Han følte en slags gjensidig respekt.

– Reis deg opp, så skal jeg vise deg noe, sier Sepúlveda plutselig.

Aktoren holder den ene hånden over sitt hjerte og bukker.

– Da jeg senere møtte tidligere bandeledere i fengslene der jeg jobber med fred- og forsoningsarbeid ble jeg møtt av denne hilsenene. Det gir meg håp, sier han.

Allerede synes han å se resultater av den dialogen han har startet i Bellavista fengsel i Medellin og andre steder.

– Målet er at dette vil få positive ringvirkninger i lokalsamfunnet der tidligere gangstere skal bruke sin energi på fred og ikke konflikter, sier han.

Kjærlighetssenter for etterlatte

I tillegg til å jobbe direkte med innsatte så har han også startet en dialog med kvinner som er pårørende.

Blant annet har de bygd et senter som heter «kjærlighetssenteret», der kvinner som har mistet en av sine kjære i bandekriger møtes.

Her treffes tidligere kriminelle, pårørende og prostituerte for å prate sammen.

– Du må huske at de som sitter i fengslene har en sterk tilknytning til sitt lokalsamfunn, og ikke minst til sine familier. Hele 90 prosent av de som sitter inne kommer fra fattige kår og ønsker bare å leve et godt liv med familien. Jeg har håp om at kommunikasjon via deres mødre og søstre er veien å gå, sier han og smiler.

Paradigmeskifte med hvitskjortene

Han har satt i gang samtalegrupper og har arrangerte en liten fredskonferanse. Der han samlet menn i alderen 17 til 47 år i fengselet for å diskutere fremtiden.

Ettersom alle hadde hvite skjorter så kalles de innsatte nå «hvitskjortene».

Han har klokkertro på at ved å jobbe systematisk på to fronter med både pårørende og de innsatte selv så vil han lykkes, selv om han ikke fått noen støtte fra myndighetene til dette arbeidet.

– Myndighetene pøser ut mer ressurser til politiet på grunn av den høye kriminaliteten, men ikke til fengselsvesenet. Jeg er avhengig av frivillige hjelpere og økonomisk støtte fra organisasjoner for å drive dette arbeidet framover, sier han.

– Mitt håp er at myndighetene vil forstå at rehabilitering av lovbrytere er bedre enn harde straffer under umenneskelige forhold. I Titiribu sitter hundrevis av fanger i varetekt sammen i bur uten mulighet til å lufte seg. Jeg blir bare trist hver gang jeg er der, sier han.

Selv har han tatt de umenneskelige forholdene opp med myndighetene så mye at han har fått kallenavnet «den irriterende myggen».

– Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg brenner så mye for dette prosjektet at jeg snakker om fred og forsoning i søvne, sier kona mi, forteller han og smiler.

Øynene er slitne og røde, men gnisten og engasjementet gløder og smitter over.  

Mange sitter på livstid

Han ønsker å få midler til å bygge fengsler med bedre soningsforhold der innsatte kan rehabiliteres. Besøker man et colombiansk fengsel, så er det lett å se at det skjer mange menneskerettighetsbrudd hele tiden. Han ønsker også at rettsvesenet går igjennom straffeutmålingen.

– I dag sitter mange på livsvarig fengsel. Det er bortkasta ressurser. Straffansvarsalderen for mindreårige må opp og myndigheten bør i alle fall skape verdige forhold for de som soner, sier han.

I dag finnes det ikke helsetilbud, maten er ofte dårlig og det er masse opptøyer som følge av at folk er innelåst og frustrert. Slik kan vi ikke ha det, sier han.

Skrev bok

Nå har Sepúlveda skrevet en bok om opplevelsene av fred i byen Medellín på 90-tallet, samtidig som 412 ble drept per 10.000 innbyggere. Han håper at arbeidet til Fundación Colombia Restaurativa skal vokse og sprer seg. Juan Guillermo Sepúlvedas bok og intense jobbing med dialog inne i Bellavista blir lagt merke til langt utover Medellin.

Nå håper han dette unike arbeidet med fredelig konfliktløsning og fredelig sameksistens innenfor fengsel vil spre seg i Colombia, men også i resten av Sør-Amerika.

– Vår idé om at innsatte skal ha rehabilitering gjennom utdanning og arbeid, er ikke ny, men har ikke blitt prøvd ut i Colombia før, sier han.

Han håper myndighetene vil la seg inspirere av Bellavista fengsel i Medellín.

– Hvis innsatte rekkes ut en hånd og holder den over hjertet i stedet for å bli aggressive så mener jeg det er håp for fremtiden, sier Juan Guillermo Sepúlveda.