Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Rune Rafaelsen er tidligere ordfører i Sør-Varanger, og mottok Vennskapsmedaljen av Russlands president, Vladimir Putin, på grunn av sitt arbeid med folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland.

Han har senere returnert medaljen på samme måte som han mottok den; via posten.

Steg for steg

I 12 år ledet Rafaelsen Barentssamarbeidet, et prosjekt som gikk ut på å normalisere forholdet mellom Norge og Russland.

Mandag 11. januar 1993 ble Kirkenesdeklarasjonen skrevet under, etter initiativ fra tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg.

Samtidig ble det besluttet å opprette et sekretariat i Kirkenes. Det ga grunnlaget for et banebrytende samarbeid. Det førte også til at det ble opprettet et norsk generalkonsulat i Murmansk.

– Det initiativet som Thorvald Stoltenberg tok her, var helt rett. Det var det absolutt første europeiske organiserte samarbeidet. Det skal vi etter min mening gjenta dersom det er mulig når krigen er over, sier Rafaelsen til FriFagbevegelse.

Men den dagen ligger et stykke fram i tid …

Steg for steg

I dag er Rafaelsen opptatt av at det ikke var noe høyverdig over å stifte Barenhavssekretariatet.

– Steg for steg skulle vi bygge opp relasjonen mellom Norge og Russland. Vi skulle gå fra kontakt til kontrakt. Bygge oss sakte oppover, sier han.

Arbeidet var svært godt i gang. Så kom 24. februar 2022. Med et raste alt sammen.

Lang tids arbeid for å skape et godt naboforhold i nord ble borte og tapt på et blunk. Det eneste som står igjen, er statuen av Thorvald Stoltenberg, landets utenriksminister, som startet arbeidet og som Rafaelsen stadig besøker.

– Det gikk skeis

Russland er et veldig komplisert land, med en helt annen historie enn den skandinaviske idyllen som vi er en del av, mener Rafaelsen.

– Det gikk skeis. Men de samme menneskene som sitter med makta nå, var de samme som sto bak delelinjeavtalen i sin tid, og som var med på opprettelsen av Barentssamarbeidet. Nå er dette totalt endret.

Krigen vil ta slutt en dag.

– Det kommer til å skje. Om det er om 10 år eller hva, vet ingen i dag. Men hva slags Russland får vi på den andre siden av krigen? Er det Russland, spør han.

– Russland har en egen evne til å gå de mest uventede veiene når det gjelder. I det øyeblikket krigen er over må vi, i samarbeid med våre allierte, finne ut hvordan vi vil nærme oss dette. Vi kan ikke ha noen alenegang. Og vi må lære av hvordan vi startet Barentssamarbeidet, sier Rafaelsen.

Hvordan det hele startet, både husker han og vet hvordan skjedde.

– Det var på nivå med et suppekjøkken. Det var Røde Kors. Det var hjelpesendinger. Folk samlet klær til barn i Nikkel. Russland hadde en inflasjon som var verre enn i Tyskland etter andre verdenskrig. Sånn var det. Vi har ingen garanti for at ikke den situasjonen kan dukke opp på nytt.

Russland blir aldri som oss

Nå, derimot, er det helt umulig å ha noe som helst formelt samarbeid med russiske myndigheter, slår han fast.

– Føler du at mye av det du gjorde i Barentssamarbeidet har vært helt bortkastet?

– Hvis du ser på hvordan det er i Russland nå, har det vært helt bortkastet, ja. Men det er veldig meningsfullt å jobbe for å skape en normal situasjon for mennesker på begge sider av grensen. Det er det som er det viktige. Jeg føler jeg har gjort alt riktig. Men resultatet kan jeg være skuffet over. Men jeg ville gjort akkurat det samme på nytt hvis muligheten er der.

– Hva ville Stoltenberg sagt i dag?

– Jeg tror han hadde sagt noe av det samme. Jeg hadde veldig mye kontakt med ham på slutten. Hans visjon var som min, å få Russland inn i den demokratiske europeiske formen. Du kan godt si at det var en ideologisk imperialistisk tilnærming – at man skulle gjøre Russland mer lik oss. Det tror jeg aldri kommer til å skje, fordi Russland har en helt annen historie. Men å få en normal kontakt – slik vi var i ferd med å få – med grenseboerbeviset, situasjoner hvor folk bodde i Nikkel og jobbet her. Det begynte å bli et normalt forhold. Men så skjedde dette. Det er også en komplisert historie.

– Vil det skje i din levetid?

-......Ja, Ja, jeg tror det. Jeg tror faktisk det om 10 år. Da er jeg 80 år.

Men minnene etter Thorvald Stoltenberg lever.

– Jeg har så mange gode minner fra ham. Han har betydd veldig mye for Sør-Varanger. Jeg har fortsatt mye kontakt med Jens. Han vet hvor høyt jeg verdsatte Thorvald. Det som skjer nå, er bare en tragedie for alle, sier han.

Hva etter Putin?

Men Rafaelsen tror ikke på noen palassrevolusjon i Russland.

– Jeg tror mer på biologien. At han (Putin) blir syk og dør. Men hvem som kommer etter ham? Det er usikkert. Tenk deg Stalin-tiden med Gulag. Arbeidsleir. Også gjentar det seg nå. Aleksej Navalnyj, en politisk opposisjonell dør i en arbeidsleir. Det skjer altså igjen. Det er helt utrolig. At den mest kjente opposisjonelle dør i en arbeidsleir i Sibir.