JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Stortingsvalget 2021:

Her er fem typer arbeidervelgere Ap ønsker å nå. Føler de seg truffet?

Arbeiderpartiet har plukket ut fem typer helt «vanlige folk» som valgkampen skal dreie seg om. Vi har sporet opp disse menneskene og spurt dem om de føler seg truffet.
Her er de i virkeligheten, helsefagarbeideren, den pensjonerte lastebilsjåføren, elektrikeren, butikkmedarbeideren og sykepleieren.

Her er de i virkeligheten, helsefagarbeideren, den pensjonerte lastebilsjåføren, elektrikeren, butikkmedarbeideren og sykepleieren.

selfies

26.04.2021
12:06
26.04.2021 13:01

«Nå er det vanlige folks tur». Det er mottoet Arbeiderpartiet skal overbevise velgerne med i år. Arbeidsfolk, bosatt over hele landet. «Kvinner uten høy utdannelse og middelaldrende menn», i Dagens Næringslivs ord.

Vanlige folk, ganske enkelt. Mona (24) fra Bergen, Ola (67), Bjørn (47), Tone (59) og Fatima (35), som det står i valgmaterialet som partiet nå deler ut til tillitsvalgte og andre som skal stå på stand, delta i lokale debatter, ringe på dører. Helsefagarbeideren, den pensjonerte lastebilsjåføren, elektrikeren, butikkmedarbeideren og sykepleieren.

De som har kommet i andre rekke under regjeringen som styrer i dag, ifølge Ap-leder Jonas Gahr Støre.

Vi kunne kanskje kalle det for Aps røde vending. Denne gangen skal ikke partiet jakte de såkalte lilla-velgerne; de som ligger et sted mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det er tilbake til røttene det handler om nå.

Helsearbeider Mona (24) finnes ikke. Det gjør heller ikke den pensjonerte lastebilsjåføren Ola (67) fra Modum, eller Fatima (35). Arbeiderpartiet har laget seg noen typevelgere, noen tenkte mennesker som partiet ønsker å nå ut til. Eller: Som partiet ønsker at skal komme tilbake i folden, enten de må ned fra gjerdet eller gå tilbake fra Senterpartiet eller SV.

De fem typene er ment som eksempler som skal gi Arbeiderpartiets tropper «bilder i hodet», forteller Aps valgkampsjef Kristine Kallset.

Det handler om å gjenvinne velgerne som har vendt partiet ryggen på den lange ferden fra en oppslutning på nesten 40 prosent våren 2017 til dagens labre – men stigende – oppslutning på i overkant av 20 prosent.

Kristine Kallset lover at det ikke bare er snakk om en retorisk vending. Ap mener alvor når de snakker om hvem det er som står for tur. Andre i partiet snakker om at det er snakk om å «huske hvor vi kommer fra».

For å få hjelp til å huske på det, og for å klatre opp mot gamle høyder, skal partiet altså nå ut til fem typevelgere de neste månedene. Kommer Arbeiderpartiet til å lykkes?

Vi bestemte oss for å sjekke med de fem typene selv. Da måtte vi rett og slett gi liv til disse typene. For å få svar på et stort spørsmål, og noen litt mindre:

Kan de tenke seg å stemme på Ap ved valget i høst? Og føler de seg representert og sett av våre politikere?

Se lista: Her er de viktigste vedtakene fra Aps landsmøte

Helsefagarbeideren

Aps versjon: «Mona» (24): Bor i Bergen, helsefagarbeider, inntekt på 400.000 kroner, videregående eller fagbrev som høyeste utdannelse, LO-medlem. Liker Ap, men ikke bestemt hva hun skal stemme.

Virkelighetens: Hun heter ikke «Mona». Hun er ikke 24. Men det er ikke så langt unna. Helsefagarbeideren vår heter Rebekka Bang Hansen og blir 23 år i høst. Hun bor i Loddefjord, en liten mil vest for Bergen sentrum. Bang Hansen er medlem av Fagforbundet, og liker Ap. Det er kanskje ikke så rart: Faren hennes er lokalpolitiker for partiet. Det har «alltid» vært Ap hjemme hos Rebekka Bang Hansen.

– Jeg har stemt siden jeg fikk stemmerett, sier Bang Hansen.

– På Ap hver gang.

Selfie

Det blir nok Ap også denne gangen, sier hun.

Den tydelige partitilhørigheten og farens politiske løpebane til tross: Rebekka Bang Hansen sier at hun ikke er så veldig opplest og oppdatert på det som skjer i norsk politikk.

– Politikk er ikke min greie, sier hun.

Når vi borrer litt, kommer det fram at det ikke nødvendigvis er helt riktig. Bang Hansen har sine hjertesaker. Hun er ansatt i 80 prosent stilling, og tar derfor så mange ekstravakter som hun bare kan. Det gjør livet vanskeligere: Det blir tøffere å få lån i banken til å kjøpe et eget sted å bo, og det blir vanskelig å planlegge dagene. Får hun en ekstravakt i dag? Har hun råd til å legge andre planer og si nei? Det er verst når hun på morgenen blir spurt om å ta en senvakt samme dag. Da sier hun ofte nei. Ellers sier hun ja, hver eneste gang.

– Jeg er opptatt av at folk skal få jobbe heltid om de ønsker det, sier Rebekka Bang Hansen.

Hun er også opptatt av rusreformen. Hun vil at folk skal få hjelp, ikke straffes, når de er avhengig av rusmidler.

– Det var synd det som skjedde på Aps landsmøte, sier hun.

Men:

– Det blir Ap likevel.

Bang Hansen bor fortsatt hjemme hos foreldrene, fordi hun sparer til egen leilighet sammen med kjæresten. Hun tror hun kan få en treroms i Loddefjord for rundt to millioner kroner. Da regner hun med å måtte pusse opp leiligheten ganske mye. Det er også et tema hun er opptatt av: Boligpolitikken. Og skatten. Hun betaler skatten sin uten å klage. Hun er faktisk glad for å betale skatt til fellesskapet. Og synes det er fint når Ap går inn for økt skatt for alle med inntekt over 750.000 kroner. At de som tjener mest betaler litt mer.

Selv tjener Rebekka Bang Hansen rundt 360.000 kroner i året i sin 80-prosentstilling. Hun føler seg vanlig, som «vanlige folk», og synes det er fint at Arbeiderpartiet nå sier at det er hennes tur.

– Jeg håper på en ny regjering etter valget, sier hun.

For å sørge for at det skjer, skal Rebekka Bang Hansen gi sin stemme til Arbeiderpartiet.

Leder i rusorganisasjon: – Jeg synes det er trist at Støre tar til orde for fortsatt straff og stigmatisering av oss

Lastebilsjåføren

Aps versjon: «Ola» (67): Bor i Modum, pensjonist, inntekt på 400.000, jobbet som lastebilsjåfør, grunnskole som høyeste fullførte utdannelse. LO-medlem. Stemmer Ap.

Virkelighetens: Det finnes helt sikkert pensjonerte lastebilsjåfører. Men det er ikke bare enkelt å finne dem. Det er en livsstil å drive med langtransport, og en livsstil er ikke noe man legger fra seg bare fordi man når pensjonsalder.

Eilev Espeland er 75 år gammel, og kjører fortsatt. Han bor i Naustdal i Sunnfjord kommune, i det som før het Sogn og Fjordane og nå heter Vestland fylke. Han trives i jobben, med livsstilen. Og hva skulle han ellers gjøre? Gå hjemme? Nei, da er det bedre å jobbe. En uke på, en uke av. Frakte gods fra Bergen til Trondheim, og avslutte uka i Innlandet før han drar hjem igjen. Espeland lever, bor og sover i bilen hver andre uke, og det har han gjort siden 1975.

selfie

Eilev Espeland er LO-medlem. Selvsagt. Alle i hans bedrift er det. De sto i Transportarbeiderforbundet, og står nå i Fellesforbundet etter sammenslåingen for noen år siden. Han har stemt Senterpartiet ved tidligere anledninger – «jeg bor jo på landet», sier Espeland – men nå er han ikke i tvil: Det blir Ap i år, som det har blitt de siste gangene.

– Senterpartiet er uaktuelt denne gangen, altså?

– Ikke helt uaktuelt, men jeg stemmer Ap. De blir jo uansett på lag etter valget, sier Espeland.

Han er opptatt av helse. Av velferdsstaten og fellesskapet. Og han er opptatt av vårt forhold til Europa, som han og resten av bransjen har fått merke på kroppen. Etter østutvidelsen i 2004, da land som Romania og Bulgaria ble med i EU, har det kommet stadig flere sjåfører over grensen som kjører livsfarlige, usikrede vogntog, og som jobber i ulovlig mange timer for altfor lite penger.

Aps positive holdning til EØS får ham ikke til å bytte parti, men Espeland er opptatt av sikkerheten på veiene.

– Alle politikere snakker jo mye om sikkerheten, men det er lite som blir gjort, sier han.

Han innrømmer at det kan være fristende å pensjonere seg midtvinters når han står bom fast i kolonne på dårlige veier langs kysten. Men så kommer jo sommeren igjen, og alt blir enklere. Espeland har ikke tenkt å gi seg riktig ennå, han tar ett år av gangen. Han vet at bussjåfører blir avskiltet ved fylte 75, men han vet ikke hvor lenge en lastebilsjåfør får holde på.

– Det får jeg jo sikkert vite, sier Arbeiderparti-velger Eilev Espeland.

Fagbevegelsen er samstemt: – SV må med i en ny rødgrønn regjering

Elektrikeren

Aps versjon: «Bjørn» (47): Bor i Stjørdal. Videregående som høyeste utdannelse. Jobber som elektriker, tjener 700.000 kroner i året. Stemmer nå på Sp.

Virkelighetens: Thomas Brendboe er ikke 47, men han blir det. Han bor ikke i selve byen Stjørdal noen mil øst for Trondheim, men i Hegra enda litt lenger øst, og fortsatt i Stjørdal kommune. Brendboe er telekommunikasjonsmontør – og han tjener slett ikke 700.000 kroner i året.

privat

– Der har de nok tatt for hardt i, ja, sier han.

Brendboe stemmer ikke Senterpartiet heller. Han heller nok mer mot venstre. Og Arbeiderpartiet kan bare glemme å få stemmen hans.

Brendboe husker hvordan han foran valget i 2013 fikk en pamflett fra LO som skulle vise hvilke partier som kjempet for «vanlige folk». Ap fikk grønt på nesten alt, Høyre rødt. Altså: Ap kjemper for landets fagorganiserte, mens Høyre står for noe annet.

– Så gikk jeg inn på en nettside som viser hvordan partiene faktisk stemmer i Stortinget. Da så jeg at Ap og Høyre stemte likt i 47 prosent av sakene, sier han.

Slik kan det ikke være mellom to motpoler i norsk politikk, mener Thomas Brendboe. Han husker også at han to ganger har vært i politisk streik mot regjeringer ledet av Arbeiderpartiet.

– Det burde jo ikke være nødvendig, sier han.

– For å si det rett ut: Hadde Arbeiderpartiet vært en vare som sto i en norsk butikkhylle, ville den blitt tatt vekk på grunn av villende markedsføring.

Thomas Brendboe skal stemme. Han kaller det sin samfunnsplikt. Men han synes det er vanskelig å være velger i dag.

– Den politiske eliten nede i Oslo har gått et livsløp for å bli politiker. De er flinke til å snakke uten å si noe. Og så sitter vi på utsiden og skal fange opp hva de egentlig mener. Du må finne ut hva som er viktig for deg, hva som betyr noe for deg. Så må du lete etter partiene som har noe å tilby, sier han.

Det hjelper ikke å lese partiprogrammene, for det lover alle gull og grønne skoger.

– Man må finne ut hvor man selv står i samfunnet, og så stemme deretter, sier han.

Selv står Thomas Brendboe her: Han er straks 47 år gammel, og er på toppen av lønnsstigen i sitt yrket. Han tjener ikke de 700.000 Arbeiderpartiet mener at han tjener. Samtidig ser han at ledere i stat, fylke og kommune – for ikke å snakke om privat sektor – meler sin egen kake, sier han. Mens han får beskjed om å stramme livreima.

– Nå, for eksempel, skulle vi gå ned i kjøpekraft i årets lønnsoppgjør. Hva skal man stemme? Jeg vet ikke. Jeg må bare passe på å stemme så jeg ikke ødelegger mer av de fellesgodene vi har bygd opp i dette landet.

Han er opptatt av helse, og fryktet et todelt helsevesen der de rikeste bare betaler seg ut av køa mens resten ikke får det tilbudet de burde få. Av pensjonen, som nå er blitt en slags gambling der vi setter pengene i aksjer og håper på det beste. På at det ikke kommer en finanskrise som utrydder hele sparingen. Han vil ha en skole som følger opp elevene, og ikke bare er et sted å være.

Kort sagt: Thomas Brendboe er bekymret for velferdsstaten. For hva som venter hans barn nå som de snart skal gå ut i verden på egen hånd.

– Og Ap har delansvar for denne utviklingen. Det blir selvsagt verre under Høyre og Fremskrittspartiet. Men blir det så mye bedre under Arbeiderpartiet?

– Ap sier at nå er det vanlige folks tur. Men du stoler ikke på dem?

– Tilliten er tynnslitt. Jeg forventer ingenting av Høyre. Men Ap har hatt for mange blå undertoner til at jeg tror på dem.

Thomas Brendboe skjønner at folk flokker seg til Senterpartiet, sier han. De har et enkelt budskap: Nei til sentralisering og nedbygging av Norge.

– Når det sosiale sikkerhetsnettet holder på å forsvinne, og nå forsvinner også arbeidsplassene i distriktene. Da er det lite igjen, altså. Her er Sp klare og tydelige. Det får jeg ikke med meg at Ap er, må jeg si. Jeg ser ikke at de går mest i bresjen for de svakeste i samfunnet, sier han.

– Og så kommer jeg tilbake til at de stemmer for likt Høyre. Det må være tydeligere fronter mellom politiske motstandere.

Thomas Brendboe kommer ikke, i motsetning til «Ola», til å stemme Senterpartiet. Men det er mye med det partiet som han liker bedre enn det han ser i Ap. Partilederen jobber i det minste på en gård, sier han. Aps ledersjikt har ingenting til felles med ham og andre vanlige folk, sier Brendboe.

– Se hva som skjedde med alle disse livreimstrammerne da Ap mistet regjeringsmakta sist: De dro til First House og lignende. Og det skjedde fort. Sitter de der og tenker på meg, eller sitter de der og tenker på seg selv? Det er vanskelig å tenke på meg, når de ikke kjenner samfunnet de liksom skal lede.

Thomas Brendboe vet ikke hva han skal stemme. Rødt? Det er som å hive en bøtte varmt vann i fjorden for å lage en behagelig badetemperatur, sier han. Det får ingen effekt. Han prøver å finne det partiet som gir ham ro i sjela når han snart skal sende barna ut i verden.

– Jeg vil ha regjeringsbytte. Det må vi få til.

– Men Ap er ikke ditt redskap for å oppnå det?

– Nei.

Butikkmedarbeideren

Aps versjon: «Tone» (59): Bor i Skien. Fullført videregående skole. Jobber i dagligvarebutikk. Tjener 500.0000 kroner. Stemmer Ap.

Virkelighetens: Tone Cathrine Hartz er 52 år gammel og jobber som butikkmedarbeider på Obs Buskerud, i kassarekka. Det har hun gjort siden 2004, etter en bakgrunn fra bensinstasjon og som servitør og resepsjonsmedarbeider.

Selv om hun er på øverste lønnstrinn, tjener ikke Hartz 500.000 kroner. I alle fall ikke på butikkjobben. Hartz har verv ved siden av, i fagbevegelsen. Hun er dessuten medlem av Ap og har to perioder i kommunestyret i Modum bak seg. Hun er da heller ikke i tvil: Tone Cathrine Hartz skal stemme Arbeiderpartiet i høst.

Hartz er begeistret over signalene fra partiet sitt. At de lover å innføre pensjon fra første krone, for eksempel, og rett til hele stillinger.

– En av de store heltene mine i Ap er Martin Kolberg. Jeg husker da han sa at det viktigste er «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». Og jeg føler at partiet har tatt innover seg igjen at det er nødt til å gå i takt med LO. Det som er viktig: Ap er garantisten for at våre rettigheter som arbeidstakere ikke blir tatt fra oss, sier hun.

Senterpartiet snakker varmt om fagbevegelsen, og det er fint, det, sier hun. Men det er Ap som er grunnsjela i arbeiderbevegelsen.

– Det du sier betyr vel også at partiet har gått i utakt med fagbevegelsen og «vanlige folk» tidligere?

– Kan nok hende at noen føler det.

– Partiet glemte «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen»?

– Men er det ikke det som er livet da? Man driver, og så må man av og til ta en fot i bakken og se hvem man er.

Hartz forteller at hun synes det er leit at folk sier at de «ikke er interessert i politikk». Alt er politikk, sier hun, alt vi gjør som voksne. Hun var en av dem selv, til hun ble politisk aktiv «som ungdomsalibi» da hun var i slutten av trettiårene. Hun er ikke lenger aktiv i politikken, bare medlem av partiet. Kreftene bruker hun i fagbevegelsen. Og håper at folk skjønner følgende:

– Er man vanlig arbeidstaker i Norge, må man legge stemmen sin hos dem som har omsorg for deg. Det er ikke Høyre, og det er ikke Frp. De har ingen omtanke for vanlige arbeidsfolk. Man må se til venstre.

– Og man bør ikke til sentrum heller.

– Du tror ikke på Sp?

– Vedum er nok bra, sånn sett. Men her lokalt spratt de rett over til den blå siden, som en kanin, da de så at de kunne få mer makt der. Jeg stoler ikke på Sp. Det er populistisk parti, som snur kappa etter vinden.

Selv kaller Hartz seg en «Buskerud-jente», og det faller henne tungt for hjertet å være en beboer i Viken. Men, sier Hartz, det er andre ting som er viktigere, tross alt.

Som en sterk arbeidsmiljølov. Tariffavtaler. Retten til å organisere seg. Partssamarbeidet. Rett til heltidsstillinger, og pensjon fra første krone. Og at velferdsprofitører ikke skal få en krone fra fellesskapet for å betale utbytte til sine aksjonærer og eiere.

Hun ser ikke på EØS-avtalen som en trussel, men mener at våre politikere må våge å sette hardt mot hardt.

– Vi må legge press på politikerne slik at de tør være høye og mørke mot Brussel.

– Ser vi en forskjell etter valget om vi får en ny regjering?

– Ja, det må vi se. Det må bli slutt på skatteletter og annet som blir gitt til de rikeste. Jeg har ikke vært redd for jobben min under pandemien. Men mange har slitt. Og så bruker mange arbeidsgivere støtten de får til å betale utbytte til eierne sine? Det ligger i beinmargen min, dette. Vi kan ikke gi penger til de rike onklene på den måten.

Hartz merket at landet fikk en ny regjering i 2013. Hverdagen ble tøffere som tillitsvalgt da den nye regjeringen kom. Det var plutselig den andre siden som styrer landet.

– Vi kan ikke fortsette dette her. Jeg håper at folk kjenner borgerplikten og går og bruker stemmeretten sin. Det er det minste vi kan gjøre.

– Og du stoler på at Ap vil endre kursen?

– Jeg stoler på Ap. Jeg har klokkertro på at de vil endre en del av det som har blitt gjort galt med arbeidsmiljøloven, sier Tone Cathrine Hartz.

– Det er det de forfekter fra talerstolen. Så det skal jeg holde dem ansvarlig for.

Ap og tillitsreformen: Stoppeklokka brukes fortsatt i eldreomsorgen etter tre år med tillitsmodell. Men Støre gir ikke opp

Sykepleieren

Aps versjon: «Fatima» (35): Bor i Oslo, kortere høyere utdannelse (bachelorgrad i sykepleie). Tjener 550.000 kroner i året. Liker Ap, stemmer på SV.

Virkelighetens: Trine Hammer Lunde stemmer ikke på SV, selv om hun har gjort det. En gang, mener hun å huske, for mange valg siden. Hammer Lunde er 33 år gammel og jobber natt på Gartneriet avlastningsbolig i Trondheim. Hun var ferdigutdannet sykepleier i 2010, og har siden vært i jobb.

selfie

Hammer Lunde sier at hun «hører til Ap» på det aller meste, i de grove trekkene. Hun har pleid å stemme på partiet ved stortingsvalg. Sist, ved kommunevalget, var det likevel MDG som fikk hennes stemme. Det var mest et slags rop, for å si fra om at her må det endres saker og ting, forteller hun.

I høst er hun nok tilbake i folden og stemmer på Arbeiderpartiet.

Hammer Lunde føler ikke at Høyre og høyresiden er noe for henne.

– Det føles litt som om de er til for dem som er litt høyere oppe i klassestigen, sier hun.

Det er ikke så mye for henne å hente der. Hun oppfatter at høyresiden gjør seg populær på å tillate ting som vannskuterkjøring. Det er populisme, sier Hammer Lunde – men det treffer ikke henne. Det er populisme for dem som har mer penger enn en sykepleier.

– Jeg kan jo ikke kjøpe en vannscooter, sier hun.

Hun kaller det «feil fokus». Selv om hun liker Erna Solberg, vil hun ikke stemme på Høyre. De fører ikke hennes politikk.

– Man må vel velge sine saker og så stemme på det partiet som passer best, sier hun.

Som sykepleier og tobarnsmor er Hammer Lunder opptatt av vilkårene til barn og unge. Retten til foreldrepermisjon. Barnehage. Skole. Hun ramser opp: Eldre og sykehjem. Helse og omsorg kommer øverst på hennes liste. Men det er også plass til miljøet, sier hun, det kommer bare litt lenger ned på lista.

Fordelingspolitikken opptar henne også. Hammer Lunde har merket seg at den sittende regjeringen har kuttet i støtten til stomi-utstyr, altså utlagt tarm. Støtten til luktfjerningsutstyr ble tatt bort.

– De kutter på feil sted. Det er ikke akkurat en luksus å fjerne lukt for dem med stomi, sier hun.

– Samtidig som de tillater Segway. Det blir helt feil prioritering.

– Og kutter i skattene?

– Ja, ikke sant.

Hammer Lunde tror Ap kan treffe godt med sin satsing på «vanlige folk». Høyre har styrt lenge og folk er lei og vil prøve noe annet, tror hun. Så kan det også være spesielt viktig for et arbeiderparti som ledes av en holden mann som Jonas Gahr Støre å gå litt tilbake til røttene.

– Det har jo vært en del kritikk mot at en rik mann skal være leder for arbeiderklassen. Jeg kan forstå den kritikken, selv om han selvsagt må få lov til å ha penger.

– Men da blir det ekstra viktig å ta skrittet til venstre?

– Jeg tror det. De viser at de ikke er på vei mot høyre. Det er kanskje ikke rettferdig, men mange vil nok tro at Støre ikke bryr seg om det samme som vanlige folk fordi han er rik.

– Og nå er du klar for et regjeringsskifte?

– Å ja. Nå må det jo bli det. Jeg var klar for fire år siden også, jeg.

– Jeg tror Arbeiderpartiet treffer godt når de satser på vanlige folk nå. Jeg håper det, sier Trine Hammer Lunde.

Typevelgerne i denne saken er hentet fra Dagens Næringsliv. Aps valgkampsjef Kristine Kallset bekrefter overfor Dagsavisen at DN har gjengitt typevelgerne korrekt.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
26.04.2021
12:06
26.04.2021 13:01