Sissel Hoffengh, Dagsavisen

Boligmarkedet skaper klasseskiller. Enslige og folk uten egenkapital og rike foreldre kan så godt som glemme å kjøpe seg leilighet i Oslo.

Tidligere journalist, nå fagrådgiver i tankesmien Agenda, Hannah Gitmark, har skrevet boken «Det norske hjem. Fra velferdsgode til spekulasjons-objekt» der hun tar for seg den historiske utviklingen av vår boligpolitikk fram til i dag, og ser på hvem som har vunnet og hvem som har tapt på utviklingen. Deler av boka ble til under nedstengningen av Norge under koronakrisen.

– Akkurat det var en spesiell situasjon, for først trodde man jo at folk ville slutte å gå på visning fordi de var redde, og at de aller fleste heller satt på gjerdet enn å kjøpe bolig nå.Isteden har vi sett boligpriser som fortsatt stiger. Men vi vet jo ennå ikke helt hvordan denne krisen vil slå ut for det norske boligmarkedet, og husholdningenes økonomi på sikt, sier Gitmark til Dagsavisen.

Millionær-Hannah

I boka, som lanseres 24. august, åpner Hannah Gitmark med å fortelle hvordan hun selv i 2013 tjente sin første million da hun som 25-åring solgte leiligheten sin på Oslo øst, og sine neste millioner bare fire år senere da en rekkehusleilighet ble solgt til fordel for et nytt rekkehus. Som hun selv skriver: lettjente penger som skyldtes tilgang på et boligmarked i vill vekst.

Bokaktuelle Hannah Gitmark er fagrådgiver i tankesmien Agenda

Erlend Angelo

– Jeg har i perioder tjent mer penger på bare å eie bolig enn på å jobbe. Det er helt vilt, spesielt i et land så fokusert på arbeidslinja - at det skal lønne seg å jobbe. Da vi kjøpte vårt siste rekkehus så kunne vi kjøpt noe dyrere, og jeg husker de i banken sa: «Dere har to millioner å gå på, det er dumt å ikke makse lånet». Men – vi ville jo bo der. Flere av de vi kjenner stusset også på at vi hadde kjøpt noe som kostet bare litt mer enn det vi solgte, og at det ble betraktet som litt rart og dumt fordi vi gikk glipp av en mulighet til god avkastning og enda mer rentefradag. For det å kjøpe bolig handler på en måte ikke lenger mest om hvor du vil bo, men om hvor du skal putte pengene dine, sier Hannah Gitmark, som kommer med en rekke med forslag til endringer av den norske boligpolitikken i boken sin.

– Det blir sagt at det minst sosialdemokratiske ved Norge er boligpolitikken, og av og til kan det nesten virker som om vi ikke har en?

– Vel, vi har en boligpolitikk, men den er ekstremt smal og bare myntet på en liten gruppe av de aller mest vanskeligstilte i samfunnet. Ser vi på bologpolitikken historisk er det tydelig at vi gikk fra ett ytterpunkt til et annet. At vi gikk fra å ha et stramt regulerte boligmarked til å la markedet rå. Vi burde hatt noe midt imellom, sier Hannah Gitmark.

Historien om Norge

I arbeidet med boka har hun brukt masse tid på historien og gått tilbake helt til 1850 da bolig for første gang ble et politisk spørsmål i Norge.

– Men det mest spennende i norsk boligpolitisk historie er det som skjedde etter annen verdenskrig, da Einar Gerhardsen satt på Grini og meisla ut det som skulle bli velferdspolitikken etter krigen. Og der var bolig et kjernespørsmål, forteller Gitmark.

– På Grini satt også arkitekt Kasten Boysen, som hadde vært aktiv i den boligpolitiske diskusjonen i mellomkrigsårene, og Martin Strandli – en av grunnleggerne av Obos. De så på bolig som et velferdsgode på linje med helse og utdanning, ikke som et markedsgode slik som det er blitt i dag. Men de fastsatte at i velferdsstaten skulle alle eie sitt eget hjem, og brukte tre grep få det til.

Nøkkelen lå i opprettelsen av Husbanken, samarbeid med boligbyggelag og arbeidet med å få kommunene til å tilby svært billige tomter.

– Ja, selve treenigheten mellom statlig finansiering, kommunal tomtepolitikk og boligbyggelagene, sier Gitmark.

Det funket bra kjempelenge, helt fram til -70 og 80-tallet.

– Så kom frihetskamp på mange plan, alt fra kvinnekamp, homokamp og så videre. denne trangen etter mer frihet så vi også i det norske boligmarkedet. Svært mange hadde fått seg gode boliger rett etter krigen men de var strengt prisregulerte, mens bare deler av markedet var regulert. Så hvis du skulle ut av borettslagssektoren og kjøpe deg noe annet så var det nesten umulig siden prisutviklingen hadde vært så enorm, forklarer Hannah Gitmark.

– Arbeiderpartiet, som hadde vært så opptatte av selveie, hadde på en måte skapt en ny, selveiende klasse av folk som nå også ville være med på å tjene de pengene som det var mulig å tjene på bolig.

Det glade åttitallet

På åttitallet ble både boligmarkedet og kredittmarkedet for alvor deregulert.

– Kåre Willoch har jo fått æren eller skylden for det alt ettersom hvordan du ser det. Men mange av endringene startet i Arbeiderpartiet. Også de stod ved et veivalg: enten stramme helt til og ha offentlig boligformidling og prisregulere alle boliger i hele landet, eller slippe opp. Og så valgte man det siste, selvom mange sterke politikere som for eksempel Thorbjørn Berntsen var kraftig imot. Men sånn som jeg ser det i dag så tror jeg ikke man hadde noe valg fordi frihetstrangen var så sterk, sier Hannah Gitmark.

Å eie er ikke saliggjørende

Hun skriver i boka at i dag eier nesten 80 prosent av nordmenn sin egen bolig.

– Det er ikke et særegent norsk fenomen, etter andre verdenskrig så ble det ganske viktig i mange europeiske land, men vi ligger likevel helt på topp i antall selveiere. Det er noen fordeler ved det, for eksempel så betyr det at formue er jevnere fordelt her i landet. Folk eier et kapitalobjekt som stiger i verdi. Og så er det mange som sier boligmassen vår er bedre vedlikeholdt fordi vi tar bedre vare på det vi eier selv. Men det å eie er ikke så saliggjørende som noen gir inntrykk av. Noen studer viser at folk som eier sin egen bolig bor bedre, de har bedre plass, bedre boforhold for barn, og så videre. Men det er også åpenbart fordi leiemarkedet er så dårlig i Norge. Det er ikke naturgitt at det er sånn, hadde man laget et kjempegodt leiemarked kan det godt hende det hadde vært omvendt, sier Gitmark.

Ikke bare unge

Hun tror fortsatt det er bra for folk å kunne eie, men at vi ville være tjent med å få kjølt ned prisene slik at det ikke blir så vanskelig å komme seg inn på markedet.

– Det er stort sett et byfenomen og ikke bare unge som sliter, men helt vanlige folk, barnefamilier der både mor og far jobber. Da må det være noe alvorlig galt. Ta en sykepleier med lønn på 550 000 kroner i året – vedkommende har tilgang på under tre prosent av boligene i Oslo, sier Gitmark og legger til at hun blir oppriktig forbannet når noen sier at det ikke en menneskerett å bo innenfor Ring 3.

– Det handler jo ikke om at folk på død og liv skal bo inntil en hipp kaffebar på Grunerløkka. En familie som jeg intervjuer i boka, der begge er sykepleiere, skal levere og hente barn i barnehagen før de drar på jobb i Oslo. De kan ikke flytte en time ut av byen. Og dette er altså folk som bærer velferdsstaten!

Utfordringer

Det andre problemet er Gitmark tar opp er at nordmenn som følge av boligpolitikken har høy gjeld.

– Vi ligger på gjeldstoppen i hele OECD-området, og det er ikke bra. Det gjør oss ekstra sårbare i en krise. Mange sliter om tap av inntekt blir langvarig, sier Gitmark.

En annen utfordring ved eiemarkedet er at det kan bli vanskelig å selge boligen om man for eksempel må flytte, for eksemepel fordi endringer i arbeidsmarkedet gjør det nødvendig.

– Se på Stavanger etter oljeprisfallet i 2015, folk flytta jo ikke. De eide for dyre boliger. Så dersom du trenger å flytte for å få deg en jobb så er det mye vanskeligere når du eier et hus. Du må selge, og kanskje har det tapt seg i verdi.

Gitmarks bok er full av tall og statistikk, intervjuer med både økonomer og førstegangskjøpere. Hun mener en utvikling der prisene i boligmarkedet løper fra lønningene og der staten ved å subsidiere dem som allerede eier holder andre ute fra markedet, ikke kan fortsette. Å romantisere om etterkrigstidens politikk er imidlertid ikke veien å gå, mener hun.

Hun peker på at vi lever i 2020 og at vi ikke endre systemet folk har tilpasset seg til drastisk fra en dag til en annen. Likevel er det på tide med noen strukturelle grep. Et av dem er å endre skattepolitikken.

– I dag driver vi omvendt Robin Hood-politikk ved å subsidiere boligeiere, de med dyrest bolig og høyest

gjeld mest, med milliardbeløp hvert eneste år. De som ikke eier får ingenting. I boka foreslår jeg å skattlegge bolig høyere og arbeid mindre. Det ville kunne bidra til å kjøle ned prisene i boligmarkedet og dessuten omfordelende både indirekte og direkte ved at den utformes på en progressiv måte og ved at inntektene fra den brukes til å redusere skatten mest for dem med lave inntekter. dessuten er boligen et smart skatteobjekt fordi du ikke kan ta med deg eiendommen din ut av landet, sier Hannah Gitmark og legger til:

– Alle økonomer mener det er en god idé å skattelegge eiendom mer, det er også svært vanlig i de fleste andre land. I Norge tør politikerne desverre ikke røre nordmenns bolig. Det er feigt og uansvarlig.

En tredje sektor

Hva så med dem som ikke kan eie, eller ikke vil eie? Med nye måter å jobbe på kommer også nye ønsker om nye måter å bo på.

– Det er mye snakk om en tredje sektor nå – en gradvis eie-leie-opplegg der man kan kjøpe en bolig over tid, eller velge å leie hele livet om man vil?

– Ja, jeg synes mye av det som skjer, blant annet i Oslo og i byer som Stavanger og Trondheim, er veldig spennende. Her skjer ting både i privat kommersiell og offentlig regi, og i regi av boligbyggelag. Et stort problem er at kommunene i dag ikke har de mulighetene i lovverket til å stille krav til utbyggere om en viss andel rimelige boliger for eksempel, som andre land har. Her trengs endring. Jeg tror imidlertid det er viktig at de nye sosiale bomodellene vi utvikler ikke blir en ren kopi av dem vi hadde etter annen verdenskrig hvor man eier i en strengt prisregulert sektor. Jeg tror de fort vil havne i de samme problemene som vi gjorde da, at folk etter hvert vil ønske å eie, og kjøpe seg boliger i andre deler av markedet, men at det vil bli vanskelig fordi prisstigningen der har gjort det umulig.

– Hva ser du som et mulig alternativ?

– Jeg tror vi trenger mange ulike løsninger, blant annet et subsidiert ikke-kommersielt leiemarked, hvor du leier til lav pris over en periode. Problemet i dag er at å leie i praksis er mye dyrere enn å eie. Det er viktig at dette ikke går på bekostning av det tilbudet de aller svakeste i samfunnet i dag får, som forøvrig heller ikke er godt nok. Og så syns jeg man burde gjøre noe med leiemarkedet. Vi har en god husleielov i Norge, men fordi utleiemarkedet stort sett drives av mindre, private aktører følges ikke alltid loven. Dermed er det er mye feil som blir be-gått fordi leietakere ikke kjenner til rettighetene sine. Folk blir kastet ut, diskrimineres og så videre. Da tror jeg at det er bedre å forholde seg til større, seriøse aktører som opererer profesjonelt og ordentlig, og som er enklere å regulere og drive ettersyn med. Så hvis man kunne gjort det mer attraktivt å drive kommersiell utleie, med gode skattevilkår så kunne det vært en bra løsning.