Knut har vært LOs mann i Brussel i 30 år. Nå skal han hjem

Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

­­­– Det norske folket er vaksinert mot EU-medlemskap. Immunforsvaret er intakt og det er ikke bruk for en 3. dose, sier Knut Arne Sanden.

Sanden er kjent for å leke med ord. De som har lest hans ukentlige rapporter fra Brussel har fått en stor dose ordspill sammen med en oppdatert innsikt i europeisk politikk og fagbevegelse.

Men nå er det snart slutt, ikke på ordspillene, heller ikke på LOs Brussel-kontor, men 1. november er Sandens over 30 år lange opphold i EU-hovedstaden, over. Da sier han farvel til Brussel og arbeidslivet, og skal nyte livet på Lillehammer.

Lære om fagbevegelsen

– Hvordan havnet du her?

– Jeg jobbet i avisa Dagningen på Lillehammer ved siden av skolen. Da så jeg en annonse om at det var mulig å få seg jobb i Fri Fagbevegelse i 6 måneder, forteller han om sin vei inn i fagbevegelsen. Dette skulle være en opplæring slik at også lokalavisjournalister kunne skrive om fagbevegelsen. Men Sanden ble i Oslo.

I 1974 kom han til Jern og metallarbeideren. Da Fellesforbundet ble dannet i 1988, måtte forbundet håndtere seks ulike faglige internasjonaler. Det var stort behov en passe språklærd person til å kommunisere internasjonalt, og Sanden var mannen.

Ble diplomat

Da EØS-forhandlingene startet, ville forbundet ha en person som hadde mer greie på næringspolitikk. Igjen var Sanden mannen.

I en periode var han også diplomat. Han var knyttet til den norske EU-delegasjonen som arbeidsråd. På denne tida var dette en stilling som skiftet mellom LO og NHO.

Sanden fikk med sin diplomatstatus orkesterplass først til EØS-forhandlingene, men så forhandlingene som førte til at Norge søkte EU-medlemskap i 1994.

50 år siden folkeavstemningen: – Familier og venner ble splittet

Orker ikke mer

– Hva mener du om norsk EU-medlemskap?

– I 1972 stemte jeg nei. I 1994 tvilte jeg meg fram til et ja. Norge klarer seg bra med EØS-avtalen. Det er bortkastet energi å etterlyse en ny EU-debatt, sier Sanden.

Han viser til en EU-debatt som NRK gjennomførte med ungdomspolitikerne nå i vår.

– Argumentene er de samme som i 1972 og i 1994. Det koker ned til fisk, landbruk og selvråderett.

I anledning 50 årsdagen for folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972, fortalte han i et innlegg på FriFagbevegelse om at han ikke orker en runde til.

Han mener at selvrådeargumentet ikke gjelder.

Uten applaus

– EØS-avtalen er mer omfattende enn det folk flest kjenner til. Jeg er enig med Jagland om at EØS-avtalen er 70 prosent medlemskap, men uten stemmerett. Den største forskjellen er at Stortinget har satt ut store deler av lovgivninga til EU. Satt ut uten anbud, legger han til med en sandensk snert.

Han viser til at det som skiller Norge fra medlemskap er tre ting, felles valuta, EUs landbrukspolitikk og fiskeripolitikken.

– Begge to er så skjøre områder at det ikke er noen særlig sjanse for at en kan finne løsninger som vil få applaus i Bondelaget eller Fiskarlaget.

Sanden er fra Gudbrandsdalen, og mener at det norske folk i bunn og grunn er fiskere eller bønder om en går et par generasjoner tilbake. Det gjør at alle har en veldig sympati for disse næringene selv om de økonomisk sett ikke omfatter så mange mennesker.

Det å overbevise nordmenn om at EU har noen fordeler er veldig vanskelig fordi en har en holdning mot norsk EU-medlemskap. Krigen i Ukraina har ikke slått noe særlig ut på det norske folks holdning til EU-medlemskap. Nato gir oss sikkerhet, men den tilleggssikkerheten som EU gir, er ikke så lett å få øye på.

Midt i Brussel ligger Jubilé-parken med en mektig triumfbue. Buen ble bygget på oppdrag av kong Leopold II i 1905 for å feire Belgias 50 års jubileum. Det er et sentralt byggverk i byen Knut Arne Sanden har bodd i i over 30 år.

Torgny Hasås

Tvilte seg fram til ja

Under folkeavstemningen i 1994 tvilte Sanden seg fram til et ja.

– Jeg mente at EØS-avtalen som vi allerede hadde inngått, var så tett på medlemskap at det ikke var noen grunn til å si nei til fullt EU-medlemskap.

Da Norge sa nei ved folkeavstemningen i 1994 begynte en ny tilværelse for Sanden. Norge var utestengt fra EUs organer, men var fortsatt en del av den europeiske fagbevegelsen. Fram til 1994 hadde LOs kontor i Brussel vært leieboere hos svensk LO. Nå flyttet norsk LO inn i samme huset som både europeisk og internasjonal fagbevegelse i Boulevard du Roi Albert II.

Dette huset er navet i internasjonal fagbevegelse. Her har både europeisk og internasjonal fagbevegelse sine hovedkontor, fagbevegelser fra mange andre land var representert.

Kjøp og salg av informasjon

Svensk LO beholdt huset sitt, men ble en del av EU. Norge hadde ikke lenger adgang til EUs møterom, men fikk nyttig informasjon fra korridorene i det internasjonale fagforeningshuset. Informasjon er en vare og kjøp og salg av informasjon ble en del av Sandens hverdag.

Da Sanden ble leder for LOs Brussel-kontor oppsto et litt uventet problem. Hva skulle tittelen være?

LO på Youngstorget bestemte at tittelen hans skulle være leder av LOs Brussel-kontor. Men hva skulle den engelske tittelen være? «Leader» på engelsk gir ingen mening, «führer» på tysk ga helt gale assosiasjoner. Lederen av det svenske LO-kontoret kalte seg på engelsk «director». Oversatt tilbake til norsk ville det blitt direktør.

Men Sanden syntes ikke det passet å bli omtalt som LO-direktør. Tittelen ble derfor på engelsk «permanent representative».

Når LOs mann i Brussel, Knut Arne Sanden ser tilbake på sin tid i EU-hovedstaden kan han konstatere at EU utviklet seg enormt i den tiden han har hatt byen som arbeidsplass.

Torgny Hasås

Permanent representant

Permanent ga også et signal om at dette ikke var et midlertidig oppdrag, men at dette kom til å vare lenge. Og sånn ble det. Fra 1995 til 2022. Det er 27 år bare på LO-kontoret.  

Til daglig har Sanden kun blitt omtalt som «LOs mann i Brussel».

I tillegg til å være LOs observatør har han vært vertskap og guide. Han har selv ikke tall på hvor mange delegasjoner, forbundsstyrer og studiebesøk han har tatt imot.

For norsk fagbevegelse er Brussel et viktig sted. Ved siden av Genève er det i Brussel de fleste internasjonale organisasjonene har sitt hovedkvarter.

Sanden har skaffet kontakter, ordnet program og vist vei i det som fra Norge framstår som et ugjennomtrengelig EU-byråkrati og tilhørende representasjoner.

Moules frittes

Nesten like ofte har han også vist vei i den minst like omfangsrike jungelen av restauranter i den belgiske hovedstaden. Selv om de fleste menyer i Brussel er på engelsk, er det greit med en som kan fransk når man skal orientere seg.

Moule frittes, blåskjell med pomme frittes og majones, er den belgiske nasjonalretten. Det er ikke få porsjoner Sanden har fortært sammen med norske fagforeningstopper. Og han innrømmer det gjerne:

– Jeg liker det.

Men så føyer han til at han også liker fårikål.

Som LOs mann i Brussel har det blitt mange besøk på restauranter og kaféer for Knur Arne Sanden. Han har vist ulike delegasjoner det som finnes av serveringssteder i Brussel.

Torgny Hasås

Europeisk minstelønn

Da Sanden kom til Brussel het EU fortsatt EF, selv om Finland og Sverige ble medlemmer i 1994, var EU fortsatt en sammenslutning av vesteuropeiske stater. Den store forandringen kom ti år seinere med EUs utvidelse mot øst i 2004.

– Europeisk fagbevegelse var positive til utvidelsen. Østutvidelsen fikk store konsekvenser for arbeidsmarkedet. Det fikk ikke minst vi i Norge oppleve. Men vi trengte arbeidskraft, og fikk sosial dumping på kjøpet.

Nylig vedtok Europaparlamentet et direktiv om europeisk minstelønn. Til store protester fra nordisk fagbevegelse. I Norden er det tradisjon for at lønna er et spørsmål mellom partene, og ikke noe myndighetene skal blande seg i.

Europeisk fagbevegelse har et annet syn.

– Når det argumenteres for at det skal være en lovbestemt minstelønn, så er det for å hjelpe fagbevegelsen i disse landene hvor det er en svært lav organisasjonsgrad. De faglige organisasjonene er såpass svake at de ikke klarer det på egen hånd.

Uten interesse

Sanden har vært 30 år i Brussel. Når han nå skal oppsummere utviklingen er det ikke et lystig bilde han tegner. Fagbevegelsen i nesten alle land i Europa har mistet medlemmer. Kampkraft er redusert. Interessen for fagbevegelsen er lav. Sanden illustrerer dette ved å vise til at han var i Lyon på kongressen til den største franske fagbevegelsen, CFDT.

– Det var en kongress med 3000 deltakere. Franske aviser skrev ikke et ord om kongressen, sier Sanden.

Som tidligere journalist og fagforeningsmann har han lagt merke til at stoff fra arbeidslivet nesten ikke finnes i avisene lenger.

18. mai-talen

En del av Sandens jobb har vært å fortelle om det som skjer i Europa, ikke bare det som skjer i Brussel. Med sin lekne penn har han gjennom nyhetsbrevet Eurologgen gitt norske lesere et nærbilde på europeisk politikk og fagbevegelse, men av og til også et speilbilde som i denne 18. mai-talen fra 2012:

«Nasjonaldagen er over. Bunaden er hengt tilbake i påvente av konfirmasjon. Pølsene er fortært, sløyfene er igjen slappe og barnetoget har gått og lagt seg. Folket har lyttet til «tale for dagen» av varierende kvalitet og lengde. «En 17. mai tale» var før et begrep forbundet med «unorske» svulstige hurrarop om demokrati, frihet, selvråderett, barnetoget i sentrum = nasjonens framtid, til forskjell fra militær maktbrynde som er så påtrengende i andre lands nasjonaldager.

I dag er 17. mai talen snart den eneste dagen vi snakker sant om Norge. Et fredelig land i en økonomisk og sosial velstand ubegripelig for de fleste folk i verden. Men i de øvrige 364 av årets dager virker det som om det meste i Norge er elendighet, skal man tror nettsidekommentarfeltet og mange leserinnlegg.

Man skal ikke så langt utenfor riksgrensen og norsk territorialvann, før livssituasjonen er en helt annen. Jobber det 60.000 svensker i Norge fordi nordmenn er så vakre, smarte og morsomme? Svensk ungdom jobber i Norge ikke direkte av nød, men fordi de ikke får noen jobb i landet hvor de er født. Polakker slår seg til her, til tross for at mange er blitt lurt til å arbeide på uverdige vilkår, fordi de ser at barna deres kan få en trygg framtid.»

Dobbelt statsborgerskap

– Etter så mange år i Belgia føler du deg mer belgisk enn norsk?

– Jeg kom til Brussel da jeg var 40 år og vært her i 31. Prosentmessig er jeg derfor fortsatt mest norsk. Men jeg har søkt om belgisk statsborgerskap. Nå er det mulig med dobbelt, både norsk og belgisk, sier han.

Et slags individuelt EU-medlemskap.

Ved siden av å like moules fritte mener Sanden at det mest belgiske ved ham er å slå av lyset i rom han ikke var i, som wc. Det irriterte alle de han besøkte i Norge, for det var mørkt på do etter ham.

Men med dagens strømpriser er det vel ikke bare Knut Arne Sanden som har lagt seg til slike belgiske vaner.