Kommentar:
«KrFs harde maktkamp»
Ansvarlig redaktør i ANB
LO Media
Knut Arild Hareide gikk tapende ut av striden i KrF.
Martin Guttormsen Slørdal
Lørdag er det ett år siden KrF med knapt flertall tok veivalget som førte partiet inn i Erna Solbergs regjering.
kjell.werner@anb.no
36 dager tidligere anbefalte daværende KrF-leder Knut Arild Hareide at partiet burde søke regjeringssamarbeid med Ap og Sp. Hareide satset høyt, tapte og trakk seg så som partileder. Den fremste motstanderen i den interne dragkampen, Kjell Ingolf Ropstad, ble ny partileder. Det var en beinhard politisk strid der «rød» og «blå» blokk sto steilt mot hverandre.
Hareides nærmeste daværende rådgiver, Emil André Erstad, har skrevet en åpenhjertig bok om denne prosessen. Her beskrives en hardere maktkamp enn det mange har fått inntrykk av. «Svik» er et ord som Erstad bruker om både Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad. De to får også merkelappen kalde og kyniske.
Nestlederne Ropstad og Bollestad var på møte med statsminister Erna Solberg hvor det skal ha blitt lagt en slagplan for å vinne KrF-slaget. En innstramming i abortloven skulle være lokkemiddelet, og statsministeren kvitterte kjapt ved offentlig å bekrefte at hun var villig til å vurdere en slik lovendring. Grasrota i KrF bet på kroken, og resultatet kjenner vi alle. KrF svelget Frp-kamelen. Det hører med til historien at det likevel ikke ble noen innstramming av abortloven. Erna Solberg ble den store vinneren.
Ifølge Erstad var denne oppførselen til Ropstad og Bollestad et brudd på spillereglene som ledelsen i partiet hadde vært enige om. Veivalget skulle være KrFs egen prosess. Andre partier og utenforstående aktører skulle ikke få blande seg inn, slik statsminister Erna Solberg fikk anledning til. Knut Arild Hareide skal også ha reagert kraftig på at Ropstad og Bollestad aktivt brøt spillereglene for hvordan delegatene til landsmøtet skulle fordeles. Rogaland fikk dermed «for mange» blå utsendinger til landsmøtet. Og her manglet Hareide bare fem røde delegater på å vippe avstemningen i sin favør.
«Det var nesten noe selvutslettende med måten Knut Arild behandlet nestlederne sine på», skriver Erstad. Han forsøkte å presse Hareide til å velge en tøffere tone overfor sine motstandere. Men Hareide var opptatt av at han ikke kunne overdrive maktbruken. Her var hensynet til partiet viktigere enn på død og liv å vinne veivalget. Hareides myke linje tjener ham til ære når den politiske historien skal skrives.
Men KrF er ingen søndagsskole. Ropstad & co vant på å kjøre en hardere linje. Hareide har tilsynelatende vendt det andre kinnet til, men innerst inne er det nok skapt sår som vanskelig kan gro. Og mange av Hareides politiske åndsfrender har forlatt KrF-skuta. KrF er i realiteten bundet til borgerlig side i lang tid framover. Dessverre, vil mange si.
