Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

I 2018 kunne Faktisk.no melde: «Historien om Noora (6) er oppdiktet. Nettstedet som har publisert historien, er en del av et norsk nettverk av løgnfabrikker. Bildet av Noora er fra et kommersielt arkiv for illustrasjonsbilder, og barnevernslederen som er sitert i saken finnes ikke.»

Det var journalist og redaksjonssjef Silje Sjursen Skiphamn som faktasjekket artikkelen Noora (6) hentet av barnevernet – hadde for få leker – moren fortvilet, publisert på Aftenstidende.com. Den hadde fått stor spredning i sosiale medier, og redaksjonen så i kommentarfeltet at historien var noe folk trodde på.

– Denne avdekket vi raskt. Det var en klassisk falsk nyhet, sier Silje Sjursen Skiphamn.

Samme året insinuerte Bodøposten at sjefen for barnevernet i Norge, Mari Trommald, har registrerte dobbeltroller og næringslivsinteresser i barnevernet. Også dette dementerte Faktisk.no.

Faktasjekk: Nei, sjefen for barnevernet i Norge har ikke registrerte dobbelt­roller

– Det har ikke roet seg. Før pandemien var barnevernsfeltet noe av det vi opplevde som mest preget av desinformasjon. Dette året har korona og vaksine tatt litt over, men trøkket mot barnevernet er fortsatt stort, sier Skiphamn.

Aktuelt: Barnevernspedagog Christina har fått spørsmål om hun får bonus for å stjele barn

Prøver å rette opp

Hvorfor får falske nyheter oppslutning? Og nytter det å snakke om kildekritikk? Skoleavdelingen Tenk i Faktisk.no har lærere som underviser i kildebevissthet.

– Overfor de som tror på konspirasjonsteorier vet jeg ikke om det nytter, men vi håper det kan ha forebyggende effekt i noen grupper i befolkningen. Vi minner om at man må gjøre googlesøk, sjekke om andre nettsteder har skrevet om det samme, om det er noen å stole på? Og hvis man blir følelsesmessig engasjert, er det viktig å koble på hjernen. Problemet med sosiale medier er tempoet. Det er designet for å spre seg, sier Skiphamn.

– Det siste året har desinformasjon om korona og vaksine tatt litt over, men barnevernet er fremdeles utsatt, sier Silje Sjursen Skiphamn.

Hanna Skotheim

– Er det vanskelig å få rettet opp det som faktisk er feil?

– Våre saker får sjelden like stor spredning som sakene vi faktasjekker. Mange kritikere av barnevernet har heller ikke tiltro til pressen. De stoler verken på oss eller på myndighetene, sier hun.

Det kan denne dialogen hos en profil på Facebook være tegn på: «Det arbeides for å hvitvaske løgner og skitten praksis». Svar: «Det er et ørkesløst arbeid å avsløre hvor manipulert vi er av såkalte faktasjekkere. Penger, penger, penger og atter penger (…)».

«Småbarnsbanken» finnes, sier kritikere. – Vi kjenner ikke begrepet, svarer Bufdir-sjefen

Vanlige misoppfatninger

I gruppa Barnevernsaksjonen deles påstander om at barnevernet er «omfattende menneskehandel satt i system», og at «uskyldige barn blir offer for en industri der de ses på som handelsvare og nytelsesprodukter». «Norge! Barnevern eller handel med barn?» spør en annen.

– Det er et veldig stort miljø på Facebook som dyrker dette, sier Skiphamn.

Gruppa Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet har 24. 000 medlemmer. Vanlige påstander faktasjekkeren har lest i kommentarfeltet her er at noen beriker seg på plassering av barn, eller at barn tas uten grunn.

– Det påstås at de peneste barna blir tatt først, de er bortbestilt. De tas på fødestua og leveres til venner og bekjente. Og barn hevdes å være nytelsesprodukter og tas for å bli misbrukt i pedofile nettverk. Da er vi over i QAnon-tankegang fra USA, sier Skiphamn og legger til: – Det skjer at fosterbarn blir seksuelt misbrukt, men at noen bestiller barn for å misbruke dem og at barnevernet er med på det og tjener penger på det, det må kunne kalles en konspirasjonsteori, sier hun.

– Jeg tror det er dødfødt å gå inn og diskutere. Gruppene er jo et sted de gir og får støtte. Det er et skummelt miljø, for noen utnytter det, sier Silje Sjursen Skiphamn.

Hanna Skotheim

Redaksjonen i Faktisk.no skiller mellom feilinformasjon, som kommer av en misforståelse, og desinformasjon, som spres med vilje. Spredning av konspirasjonsteorier kan bunne i begge deler.

– Noen tror på det de leser og sprer det, mens andre har en intensjon med det. I Norge er det helt klart mest feilinformasjon som deles, mener Skiphamn.

Etter Storkammerdommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2019 misforsto også NRK og Aftenposten – de trodde Trude Lobben ville få sønnen tilbake. Da skrev Faktisk.no en oppklarende sak om det.

Passivt med i grupper

Skiphamn er passivt med i barnevernskritiske grupper på Facebook og ser hva som rører seg.

– Jeg synes det er rart hvis ansatte i barnevernet ikke er der. Det ville jeg gjort hvis jeg var dem. Det er nyttig å se hva som skrives og deles. Kanskje det kan gi litt forståelse for hvorfor noen tror på det de deler, sier hun.

– Hva er kritikk som ikke må avfeies, og hva er falskt og konspiratorisk?

– Det er ingen tvil om at en del er berettiget kritikk. Da VG begynte å grave i private næringsinteresser, fant de jo masse. Og når det er godt bekreftet er det jo kjempebra, sier Skiphamn.

Hun mener pressen skriver for lite om barnevern.

– Og kanskje er ikke vi journalister kritiske nok til barnevernet. Det er bare å se på alle sakene i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen), sier Skiphamn.

I Facebook-gruppene finner mange et sted hvor de kan få støtte og hjelp fra andre. Og når det ikke er en korrigerende stemme inn, vil feilinformasjon og desinformasjon leve videre.

– Men jeg tror det er dødfødt å gå inn og diskutere. Gruppene er jo et sted de gir og får støtte. Det er et skummelt miljø, for noen utnytter det, sier hun.

Inn i konspiratoriske familier

I Arendal barnevernstjeneste er de ansatte kjent med flere konspiratoriske påstander. De møter familier som tror at barn tas over natten, og at det kan skyldes at de ikke skjærer tynne nok brødskiver. De hører også at de ansatte er maktsyke damer, korrupte og at de server det private barnevernet som er drevet av økonomisk berikelse. Forestillingen om at østeuropeiske barn tas fordi vi i Norge trenger dem for å forbedre genene våre, er en myte som lever videre, forteller avdelingsleder Christin Haugesten.

– Vi har ingen strategi på å følge med i gruppene på sosiale medier. Det kan være at det hadde vært nyttig, sier Christin Haugesten i Arendal barnevernstjeneste. Foto: Anne Myklebust Odland

Anne Myklebust Odland

– Dette kommer av et østeuropeisk TV-program for noen år siden. Særlig utenlandske familier tror det skal lite til før vi «napper» barn. En østeuropeisk familie flyttet ut av Norge, da vi åpnet undersøkelse. Så disse forestillingene har konsekvenser, sier Haugesten.

Det siste året har de også måttet gå inn med hjelpetiltak i familier hvor foreldre er grepet av konspirasjonsteorier om korona og vaksine, og hvor dette har gått utover bevegelsesfriheten til barn.

– Konspirasjonsteorier brer om seg. Jeg tror vi vil se mer av dette. Det er en annen side av det, sier hun.

Debatt: – Mamma er konspirasjonsteoretiker

Lokalt miljø kritiserer

I Arendal er det også et lokalt miljø som kritiserer tjenesten for inhabilitet, kjennskap og vennskap. De filmer utenfor lokalene og legger det ut på YouTube. Det hevdes blant annet at klager til Statsforvalteren stopper opp, for der har barnevernslederen sine tidligere kolleger.

– Hva er kritiske påstander dere må svare for og hva er konspiratorisk?

– Det er et godt spørsmål, for jeg vet ikke om vi er bevisste nok. Hva skal vi le av og hva skal vi ta alvorlig? Innad på kontoret kan vi fleipe og si: «Klart vi går for plassering av dette barnet – hvor mye får du for det?» Selv om det er tragisk, må vi le sammen for å overleve i jobben, sier Haugesten.

– Men drøfter dere hva dere skal gjøre med slike påstander?

– Vi drøfter noe, men kunne sikkert gjort mer. Jeg skulle også ønske at kommunens informasjonsavdeling kom mer på banen og ga oss tydeligere arbeidsgiverstøtte. Det er selvsagt en påkjenning å bli utsatt for skyts, sier hun.

Haugesten sier at de ikke kommenterer påstander i sosiale medier.

– Vi har ikke tillit til at våre innsigelser blir trodd, for påstandene kommer i stor grad fra foreldre som opplever seg urettferdig behandlet. Men jeg tenker innimellom: Burde vi likevel sagt noe? Det er jo vårt ansvar å bygge tillit, vi som representerer myndighet og makt, sier hun.

Jobber for å skape tillit

– Hva gjør dere for å begrense feilinformasjon og desinformasjon?

– Dessverre er vi lite synlige i debatter om barnevernet, men vi har informert på introduksjonsprogrammet for flyktninger, og vi har vært i moskeen. Og så jobber vi selvsagt med tillit i direkte klient-kontakt. Men det er en krevende øvelse å skape tillit ved bare å gi informasjon, sier hun.

– Så hvordan viser dere tillit i praksis?

– I det daglige arbeidet er vi blitt mer klar over at foreldre må bli hørt og lyttet til. Når vi dokumenterer samtaler, får de nå lese gjennom enkelte referater før de går fra møtet. Jeg tror også at Digibarnevern, hvor de kan gå inn i mappen selv, vil føre til mer åpenhet. Og så har vi begynt å spørre: «Hvordan opplevde du kontakten med oss?» Flere svarer at det er bedre enn fryktet. Jeg tror det er ok at vi stiller akkurat det spørsmålet, sier Haugesten.

For å ramme en motstander

John Færseth, medieviter, journalist og forfatter, minner om at falske nyheter settes fram for å ramme en motstander. Han kan dokumentere at konspirasjonsteorier om norsk barnevern har oppstått i Russland og spredd seg til Tsjekkia. Dette skriver han om i sin nyeste bok Fyrtårnet i øst (2021).

Medieviter, journalist og forfatter John Færseth kjenner til mange konspirasjonsteorier om barnevernet.

Ole Berg-Rusten / NTB

– I tsjekkiske alternative medier har det vært grove innslag om norsk barnevern. Dette blandes med kjønnsideologi. Det vises til at pride-parader i vesten bryter ned tradisjonell identitet, og så kobles dette til påstander om at barn tas ut av hjemmene sine for å gjøres til homofile, sier han.

Påstanden om å ta barn fra østeuropeiske familier for å forbedre norske gener preget av innavl, stammer også trolig fra Russland, ifølge Færseth.

– Antakelig er det indremedisinsk ment, å vise egen russisk befolkning hvor fælt og ekkelt og dekadent det er i vesten. Disse teoriene spres bevisst.

– Hvorfor får dette spre seg i Norge?

– Problemet for barnevernet er taushetsplikten. Det blir litt tomt å si «nei, vi er ikke pedofile». Så at barnevernet skal motargumentere er kanskje meningsløst. Det er nok mer medienes oppgave – såframt det ikke er trusler, da må politiet kobles inn. Samtidig må man spørre seg om det er noe i barnevernets rutiner eller måter å jobbe på som er preget av forurensing, og som gir grobunn for konspirasjonsteorier, sier Færseth.

Ikke morsomt lenger

Da religionshistoriker og forsker ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter), Terje Emberland, begynte å interessere seg for konspirasjonsteorier på 1980-tallet, spurte journalistene: Hvilken konspirasjonsteori er morsomst?

– Det spørsmålet stiller ingen lenger, for nå har alle skjønt at dette er farlig, sier han.

Terje Emberland, seniorforsker ved HL-senteret. Foto; UiO

UiO

Da QAnon stormet Kongressen 6. januar i år, var det motivert av å redde barn som holdes fanget i underjordiske militæranlegg, påpeker han.

– Det siste året er vi virkelig blitt klar over sprengkraften i konspirasjonsteorier, sier han.

Hvorfor er hatet mot Arbeiderpartiet så sterkt? Se forskerens forklaring

– Ingen røk uten ild, sier vi. Har konspirasjonsteorier rot i virkeligheten?

– Det finnes konspirasjoner. Men den fantasiverdenen som vi forskere kaller konspirasjonsmentalitet er basert på misforståelser, feilslutninger, og en overdreven mønstertenkning og har ikke rot i virkeligheten, sier han.

Avmakt og maktesløshet gir grobunn, og resulterer i jakt på syndebukker.

– Konspirasjonsteorier gir en følelse av å ha kontroll i en truende verden, og en følelse av å ha skjønt noe som andre ikke har skjønt. Hvis folk opplever at de har medbestemmelse, så vet vi at det skaper mindre mistillit, sier Emberland.